Vi kikket opp mot himmelen, vi tre,
to
små og en bestemor,
ja,
og hunden, selvsagt, og vi så vinden!
å!
for et syn, så ubunden, så glad,
den
danset med greiner og skyer
og
flagg og løvblad,
og
vi smilte, for vi så galskapen.
Vinden
var hissig og vill i steget,
frigjort
av høsten som lekte og lo:
Løsne
dem, vind, riv dem løs, hoho!
La
dem stige, synke, leve,
oppover,
nedover, ja, sveve!
til
oss arme små her på jorden:
La
meg føre dere frem, like hjem,
ut
av denne jordlige vrimmelen
og
inn i freden, der stormen stilner
og
hjertet finner den saligste ro,
men
først skal du stige, synke, leve,
og
likevel vite, midt i dette strevet;
at
dansen er god, ja, du skal smile,
for
du er forløst, evig varer Guds hvile!
Vi
kikket opp mot himmelen, vi tre,
ja,
og hunden, selvsagt, som alltid er med,
mens
vi vandret på vår daglige vei,
og
vi så Gud fare fram på vindens vinger
og
vi sang og vi lekte og ble aldri lei,
berørt
og bevart av Hans skapende finger.
Kommentarer