Pauserom

  Jeg tenker mye på frø, ikke billedlig, neida, mitt indre bilde er uvesentlig, det virker ikke, egentlig, i alle fall ikke etter boken, det er ikke normalt, eller allment anerkjent, for jeg ser ingenting for mitt lukkede øye, ingenting! i et halvt århundre har alle mine indre bilder vært ord, bare ord, jeg vet det nå! men visste det ikke før, jeg viet det ikke en tanke, inntil nå nylig, i det en radioreporter avduket begrepet afantasi , det bildeløse indre blikk; når mitt øye lukkes, finnes bare ord, følelser, tanker, rødt, brunt, svart; lukk øynene, se for deg en stol, beskriv stolen!  eh, hm, nei, jeg ser ingen stol. Men jeg tenker likevel på frøet. Å, frøet! Hva er vel livet foruten frøet? Hva er vel luften foruten frøet? Hva er vel blodet foruten frøet? En elv går ut fra Eden og vanner hagen. En elv går ut fra Eden. Og vanner hagen. Det står skrevet i Bibelen, nedtegnet for så uforståelig mange år siden, ord som har overlevd århundre etter århundre, årtus...

  Alt har en begynnelse. Fødselen, løpingen, åndedraget, frøet. I begynnelsen var Ordet. Og Ordet var Gud.   Tanken er tindrende klar. Torsdagssalmer. Ordet møter meg idet jeg står opp, blir med inn i dusjen, gjennom frokosten, inn i dagen. Torsdagssalmer . Igjen og igjen og igjen. Tell me why, hvisker jeg, men vet at det er en flik av en drøm. Kaféen Torsdagssalmer. Et ord som kobles sammen med den uutslokkelige tanken, eller drømmen, om å drive en kafé, i nærområdet, tett på nabolaget og næringslivet og synlig fra veien, tilgjengelig for folk flest, en kafé hvor den solide og store tredisken er plassert foran en vegg dekket av et maleri eller en tegning eller graffiti, ikke blomstrete tapet, ikke hvitmalt gips, ikke nøytrale fliser, men et gjenkjennelig, talende bilde av Jesus og hans disipler, det siste måltid , fargerikt, ærbødig, kunstnerisk sterkt, allmektig. Kaféen heter kanskje I tro, eller Forushjørnet, eller begge deler, og verten bak disken velsigner ...

Er det mulig å elske sin motstander når du er i kamp? Eller krever konkurransen at du ofrer kjærligheten, og fylles med hat?    De står samlet i en stor ring. Elleve blåkledte, kampklare fotballspillere. Eliten i vårt fagre land. De tøffeste, de sterkeste, de raskeste, forbilder for unge utøvere, forbilder for barn, forbilder for hengivne horder. Direktesendt toppkamp. Direktesendt kamprop. Direktesendt peptalk. Alt fanges opp av mikrofoner og kamera. Alt kommenteres i studio. Kapteinen på elitelaget roper: «Nå må vi kjenne på hatet! Vi hater Rosenborg, sant!? Vi hater de! Gå og gi dem helvete utpå der!» Les hele essayet her:  https://www.harvestmagazine.no/artikkel/hatidrett?k=4cf299c

Om kvinnens fall og overgangens galskap. Eller tørrhetens tidsalder, om du vil.   Essay, utvidet, også publisert på Harvest.no Det er egentlig vakkert, ikke sant, en femtifull kvinne som forandres, nyanseres, konverteres, omformes, fra formeringsdyktig til fruktesløs. Er det nå hun blir til en sommerfugl?   Sommerfugl? Nei, aldeles ikke. Eller kanskje? Ufruktbarhetens forord kan leses med djevelens briller, eller med håpets kraft. Du velger deg det siste; håpets kraft. Men overgangen er en kamp, en regelløs, hardhendt kamp. Du entrer et prøverom med utsikt mot livets endelikt. Forfallet er formidabelt; gradvis forsvinnelse, på alle vis, i volum, i vilje, i farge, i form, i tilhørighet. Til sist er du tømt. Ingenting fornyes. Ingen frø frigjøres. Ingen rød flod renner. Ingen celler oppdateres. Du bare er. Fakta:  «Flygemønsteret deres er designet for at du skal miste dem av syne. Du må lære deg ikke å se direkte på insektet, men følge skyggene.» Morten Harke...

Svusj. Hva er denne selsomme lyden? Engelen som senkes ned? Vinden som ikke vil vente? Den bortkomne brud som haster med sitt lange slep mot kirken? Den forvillede fallskjerm? Svusj, svusj, svusj. Lyden stiger i intensitet, kommer den nærmere?  Lyst å lese mer? Klikk inn på Harvest, og les en essayistisk ytring om el-sykkelens galskap,  sykkelsabeltanntigerens fremferd og bestemoren som finner forklaringen på Indian summer.   https://www.harvestmagazine.no/artikkel/sinnemestring-ved-gangstiens-bredd?k=cc67e4e

Publisert i Harvest, august 2023   Den fremmede Å se alle disse menneskene, med blikket ned mot høyre eller venstre hånd, som om de holder en liten fuglunge der, så myk i dunet, så forsvarsløs. Å se dem stå der ved bussholdeplassen, eller ved togstasjonen, eller gående langs fortauet, eller skyvende på en barnevogn langs turstien, eller sittende på benken i parken, eller i utesofaen ved kaféen, å se dem slik, overalt hvor du ferdes, alle med blikket ned mot denne hånden, hodet hengende litt fremover, en femten graders bøy i de øvre sju nakkevirvlene, og øynene festet på smarttelefonens vesle, lysende skjerm, det er å se et folkeferd i transe, trollbundet av det uforpliktende, fjerne livet, teknologiens makt over de levende sjeler. For de holder ikke fuglungen, de beskytter ikke det forsvarsløse, nei, de holder døden i sin hånd, dette livet i en digital utgave, forflatet, forminsket, skjermet.  Å, hvordan ble det slik?  Vi ødsler våre evner. Tankenes fortryllende kra...