Frø

 

Jeg tenker mye på frø, ikke billedlig, neida, mitt indre bilde er uvesentlig, det virker ikke, egentlig, i alle fall ikke etter boken, det er ikke normalt, eller allment anerkjent, for jeg ser ingenting for mitt lukkede øye, ingenting! i et halvt århundre har alle mine indre bilder vært ord, bare ord, jeg vet det nå! men visste det ikke før, jeg viet det ikke en tanke, inntil nå nylig, i det en radioreporter avduket begrepet afantasi, det bildeløse indre blikk; når mitt øye lukkes, finnes bare ord, følelser, tanker, rødt, brunt, svart;

lukk øynene, se for deg en stol, beskriv stolen! 

eh, hm, nei, jeg ser ingen stol.

Men jeg tenker likevel på frøet. Å, frøet! Hva er vel livet foruten frøet? Hva er vel luften foruten frøet? Hva er vel blodet foruten frøet?

En elv går ut fra Eden og vanner hagen. En elv går ut fra Eden. Og vanner hagen.

Det står skrevet i Bibelen, nedtegnet for så uforståelig mange år siden,

ord som har overlevd

århundre etter århundre,

årtusen etter årtusen,

krig etter krig,

undergang etter undergang,

ord som har tålt oversvømmelser, istider, stormer, hetebølger, sult, nød, rikdom, fattigdom, ord som består,

ord som ikke viskes ut av uendelige mange overleveringer, fra munn til munn, fra skrift til skrift, fra generasjon til generasjon, fra folkeslag til folkeslag,

over landegrenser og tidsgrenser og kulturgrenser,

ord som er evige.

Gud skapte frøet. Men først kom jorden og lyset og himmelen og havet og landet. Og så kom frøet. Og alt det grønne. Og den gode lukten av vår.

Ja, det må ha vært vår den gang, da Gud skapte frøet, underveis, i tilblivelsen av alt, i skapelsens forunderlige førstefase. Å, vår!

Våren er dette årshjulets vakreste vilje.

Våren er å kjenne livskraftens sceneteppe som trekkes til sides, ikke brått og brutalt, men varsomt, velmenende, et hint om det som venter,

som veene i kvinnen ved fødselens begynnelse,

som kunstnerens famlende malerstrøk på det hvite lerretet,

som det første kysset i forelskelsens favntak.

Våren gir ny kraft til vintersjelen.

Våren er Gud som skaper.

Våren er grønne sting i menneskehetens livsvev.

Våren er frø.

Og Gud skapte frøet. Før mennesket skapte han frøet. Planter som setter frø. Frukttrær som bærer frukt med frø i. Av alle slag. Og siden kom måne og sol og stjernene som blinker. Deretter fyltes havet med liv. Og landjorden likeså. Og mennesket kom til, mennesket som likner sin skaper og Gud, som ble gartner på denne kloden som nå bugnet av liv.

Ja, den allmektige gav oss frøet. Og frøets føljetong. For ingenting blir til foruten et frø. Ikke rosen. Ikke fisken. Ikke mangoen. Ikke kyllingen. Ikke mennesket. Ikke kunnskapen. Ikke kjolen. Ikke kjærligheten. Ikke sannheten. Ikke løgnen. Ikke troen. Ikke maisen. Ikke hveten. Ikke boken. Ikke fortellingen. Ikke ordet. Ikke drømmen. Ikke bønnen. Ikke troen. Ikke salmen.

Alt trenger et frø. Også fantasien.

Jeg kjenner en liten pike. Sara Syrin Iben Magdalena lyder hennes navn. Hun fødtes i en kjeller, og det første hun så i sitt vesle liv, var en syrin. Sara bor i Kransegata i Bredborg by. Hun sovner alltid med foldede hender, for hun vet at verden er mer enn det vi kan se med våre egne øyne. Sara leter etter det himmelske frø, alene, og sammen med sine venner.

Det himmelske frø falt fra Kunnskapens tre like før portene til Edens hage ble ble lukket og ondskapen tok plass blant menneskene som Gud hadde skapt.

Som en tåre falt frøet fra Kunnskapens tre.

Og akkurat da fløy en fugl forbi. En vakker, liten blåmeis plukket frøet opp fra bakken like ved treets fot. Og fuglen forlot hagen med frøet i nebbet. Men ingen så hvor blåmeisen dro. Ingen merket seg det sted hvor frøet ble lagt. Ingen bortsett fra jordens skaper, Han som hviler sin skaperkraft i den sjuende gate.  

En elv renner ut fra Eden og vanner hagen. Hagen, det er oss. Det er verden. Det er kloden vi bor på. Fuglesangen er frøets frukter. Sangen som varsomt stiger fra trær og busker og omslutter kjølige vintersjeler med vårens vakre, voksende vev.

Jeg kjenner en liten gutt som bor Vilnissgata 101. Veslegutt Viljesterk lyder hans navn. Han er også opptatt av frø. Huset han bor i, ligger helt nederst i bakken, eller ytterst, om du vil, tett opp mot havet. Det blåmalte huset er vanligvis fylt av liv, for Veslegutt har fire storebrødre, alle er tolv og et halvt år, firlinger. Fru Viljesterk, mor til firlingene og til Veslegutt, er en virksom dame, hun syr og strikker og baker og leser i Havboka.

Veslegutt elsker sin mor, og sin far, herr Viljesterk, og sine fire brødre.

En morgen, mens mor broderer og ovnen spraker og havet buldrer og firlingene og herr Viljesterk fremdeles sover i sengene sine, begynner Veslegutt å fundere.

Og han tenker store tanker. Frø er begynnelsen på alt liv. Frø oppstod før jord. Eller? Frø må være skapt av Gud. Frø, tenker han, kom før alt. Kanskje.

Han ser på sin mor mens han tenker.

I stillheten finner tankene sin form.

Små, kroppslige lyder, så som pusten, eller åndedraget, er hørbart.

Veslegutt merker stillhetens liv.

Alle bevegelsene som du til vanlig ikke merker deg, har sin egen lyd. Albuen som bøyes, de små knekkene i skjelettet, håret som sveiper over nakken, vindens fravær, trevirket i veggene som bobler, stearinlyset som suger til seg luftens oksygen, fargene som synger.

Og Veslegutt hører mer. Han hører mor. Mor har det med å sukke. Ikke ofte, ikke tungt og trist, men dvelende, som om pusten danser en vals med stillheten. Hun puster inn, langsomt og lenge, hun fyller lungene sine med luftens magi, med metervis av oksygen og karbondioksid, metervis med livskraft, mors åndedrag er uten kav og mas, tenker Veslegutt, ja, han tenker at sukkets begynnelse er en del av den uferdige tankens ferd mot fullendelse, og så hører han at hun slipper pusten ut igjen, bearbeidet og oppbrukt, en varsom vind som siver ut fra munnens hennes, den rører ved alt som er løst, den beveger gardinene i vinduet like ved inngangsdøren, den vekker glørne i ovnen og flammene blusser opp, den smyger seg gjennom krøllene til Veslegutt.

Jeg følger med på de to, Sara Syrin Iben Magdalena og Veslegutt Viljesterk, de er levende fortellinger, de er frukter av min sjenerte sjel, de slipper ikke taket, og sammen med Bernard Bøker, gutten som har alt, bortsett fra sin mors oppmerksomhet, og Augustin, gutten som kunne skrive, er de litterære gartnere i min fortellingsbevissthet. De er frø som spirer og gror, ikke hurtig, ikke hastig, ikke overdådig, men langsomt, prøvende, lengtende. For de trenger lys, vårens lys, det som skinner fra en nyfiken leser som andektig åpner boken og begynner sin reise. Mens jeg, jeg luker og vanner og håper at det snart, snart viser seg at jorden som fortellingsfrøene har falt i, er god. Og jeg minnes et annet ord, det som kom fra en bestemors munn, den gang jeg trengte råd og trøst og håp, hun fremsa det som en salme ved livets slutt, et pust fra fordums tid, den gang kong David nedtegnet sine lovsanger og lyriske refleksjoner; legg din vei i Herrens hånd, stol på ham, så griper han inn.

En elv går ut fra Eden og vanner hagen. Og stadig nye frø får kraft til å spire.