Jeg sitter her, med avisen, og den blomstrete kaffekoppen uten hank i hånden, jeg søker etter lyrisk land, bort fra tomhet, bort fra dødens stank, jeg prøver å holde hodepinen på avstand, og alderdommen, jeg kjenner deg , du er flommen , hvisker jeg, flommen i fingrene, i nakken, i tankene, jeg sitter her, med avisen, og leser om det vanliges relevans, diktets realisme, hverdagens mønstrete vilje, motets enkle bekledning, blomsterbedets gule lilje, vandrefalkens brutale sving, oselverens løse tilje, upolitiske verselinjer, slike ting, jeg sitter her, og leser om de szymborskaiske smilehull i verdenslitteraturen, lyriske livsanskuelser som er glitrende støv over alvoret og krigen og all verdens tøv, jeg sitter her og leser avisens essay, giktisk og knakende i kroppen, ikke dikterisk, mer konkret enn stein, men se! se på ham, en femåring, finurlig og fysisk fremadstormende, ingenting stopper ham, måten han treffer fotballen p...
Jeg tenker mye på frø, ikke billedlig, neida, mitt indre bilde er uvesentlig, det virker ikke, egentlig, i alle fall ikke etter boken, det er ikke normalt, eller allment anerkjent, for jeg ser ingenting for mitt lukkede øye, ingenting! i et halvt århundre har alle mine indre bilder vært ord, bare ord, jeg vet det nå! men visste det ikke før, jeg viet det ikke en tanke, inntil nå nylig, i det en radioreporter avduket begrepet afantasi , det bildeløse indre blikk; når mitt øye lukkes, finnes bare ord, følelser, tanker, rødt, brunt, svart; lukk øynene, se for deg en stol, beskriv stolen! eh, hm, nei, jeg ser ingen stol. Men jeg tenker likevel på frøet. Å, frøet! Hva er vel livet foruten frøet? Hva er vel luften foruten frøet? Hva er vel blodet foruten frøet? En elv går ut fra Eden og vanner hagen. En elv går ut fra Eden. Og vanner hagen. Det står skrevet i Bibelen, nedtegnet for så uforståelig mange år siden, ord som har overlevd århundre etter århundre, årtus...