Pauserom

  En takkevise Jeg takker for barna som leker og smiler og ler, for solen som sneier mitt ansikt, åh, gi meg litt mer! Jeg takker for katten og kråka som herjer omkring, for toget på sporet og gutta som løp rundt en sving. Med foldede hender ser jeg at veien er lang, men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang, jeg takker for alt dette livet som leker og er et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.     Jeg takker for alt dette livet som spirer og gror, jeg takker for sukker og salt og min gamle mor, jeg takker for bollen med smak av solkrem og vin, for kaffe i koppen og lyden av mann og maskin. Med foldede hender ser jeg at veien er lang, men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang, jeg takker for alt dette livet som leker og er et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.       Jeg takker for ilden og flammen og vinden fra sør, jeg takker for sønnen som varsomt åpnet min dør, jeg takker for s...

Er det mulig å elske sin motstander når du er i kamp? Eller krever konkurransen at du ofrer kjærligheten, og fylles med hat?    De står samlet i en stor ring. Elleve blåkledte, kampklare fotballspillere. Eliten i vårt fagre land. De tøffeste, de sterkeste, de raskeste, forbilder for unge utøvere, forbilder for barn, forbilder for hengivne horder. Direktesendt toppkamp. Direktesendt kamprop. Direktesendt peptalk. Alt fanges opp av mikrofoner og kamera. Alt kommenteres i studio. Kapteinen på elitelaget roper: «Nå må vi kjenne på hatet! Vi hater Rosenborg, sant!? Vi hater de! Gå og gi dem helvete utpå der!» Les hele essayet her:  https://www.harvestmagazine.no/artikkel/hatidrett?k=4cf299c

  "Et lite barn, det vil jeg gi deg, et lite barn som går den tunge vei, himmelens sønn, konge til evig tid, Maria, du er vår frelsers mor."   Immanuel, han som er med oss. Immanuel, bærer et hellig kors. En liten gutt, født i en enkel stall, Maria, du er vår frelsers mor.   Menneskesønn, lys til Guds ære. Menneskesønn, helliget være i Juda land, under en stjerne, Maria, du er vår frelsers mor.   Et lite barn som bærer vår klode. Et lite barn med torner som krone. Gjetere kom, knelte ved krybben, hør englenes sang om fred på jord.

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...

Vi kikket opp mot himmelen, vi tre, to små og en bestemor, ja, og hunden, selvsagt, og vi så vinden! å! for et syn, så ubunden, så glad,   den danset med greiner og skyer og flagg og løvblad, og vi smilte, for vi så galskapen. Vinden var hissig og vill i steget, frigjort av høsten som lekte og lo: Løsne dem, vind, riv dem løs, hoho! La dem stige, synke, leve, oppover, nedover, ja, sveve!   Det var som om Gud selv talte til oss arme små her på jorden: La meg føre dere frem, like hjem, ut av denne jordlige vrimmelen og inn i freden, der stormen stilner og hjertet finner den saligste ro, men først skal du stige, synke, leve, og likevel vite, midt i dette strevet; at dansen er god, ja, du skal smile, for du er forløst, evig varer Guds hvile!   Vi kikket opp mot himmelen, vi tre, ja, og hunden, selvsagt, som alltid er med, mens vi vandret på vår daglige vei, og vi så Gud fare fram på vindens vinger og vi sang og vi lekte og ...

  Vanessa atalanta, sa Gud, det er ditt navn. Vanessa atalanta, hvisket jeg, trygg i hans favn.   Lydløse vingeslag er mitt fremste våpen, de ble gitt meg av Herren den gang ved urdåpen.   I skapelsens veldige akt fikk jeg min sømløse drakt, og min særegne kraft; stillhetens fremdrift.   Og livet lå vidstrakt for mitt øye, min sjel frydet seg. Jeg ropte: Til tjeneste, min far, hva kan jeg gjør for deg?   Han svarte: Reis nå, admiral, spre frø som Guds skrift! Fortell med all din ferd om naturens gunst, spre skjønnhet, behag, din skapers kunst!   Og jeg tok mine vinger fatt, jeg svevde i stillhet dag og natt, jeg landet på bjørkens sprukne hud, og på døende frukt var jeg Guds stillferdige bud, i en sommer, i en høst, drakk jeg sevje og gjær, og vitnet om den store Jeg Er, Jeg Er!