onsdag 13. september 2017


Skrevet 6. juli 2017
Til to som elsker hverandre

 










Jeg elsker


Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du stiger

Når du sakte stiger opp av jorden, du Såmannens vekst,
så svak, spinkel, uberørt og nyfiken, fra frøet, dette ene som ble senket i den sorte jordfold, lagt i din mors dypeste brønn, denne avkrok som alle har sett uten å se,
å, du uforløste vekst som var så lukket, så alene, så bortenfor verdens blikk, omsluttet av uendelighetens hinne,
det er bare det jeg vil si
at når du nå stiger, vakker og viljesterk, og sårbar,
ja, opp av jorden stiger du, og mens du tar form og finner din sti og snur deg og strekker deg mot lyset, så langt at du nesten knekker,
da ser jeg at du er min, bare min, og alle andre tenker det samme, at du skal stige helt opp, 
kle deg i grønt og stråle,
og det er sant,


Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du danser

Når du danser i slåttengen, du søster av Batseba,
blant disse villblomstene, så glad, ivrig, villig og søkende, i deg selv, som en søyle, i deg selv, men stadig alene, løsrevet, uten feste,
lengtende etter mening, søkende etter den blomsten som ingen andre har funnet, etter gløden som aldri slukker, gløden som tar bolig i deg til evig tid,
det er bare det jeg vil si
når du svinger deg leende rundt og rundt og griper hver enestående vekst,
en rose, en blåklokke, en syrin, en prestekrage, en nøkleblom, og samler dem alle i din favn, når du beveger deg bort fra flokken,
bort fra felleskapet, bort fra gjeterne, de som samler, som vil deg vel,
da ser jeg at du er den som skal følge meg videre, bare meg,
og jeg vet at alle andre vil være en slik blomst som du har lagt i din bukett, 
og det er sant,

Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du synker

Når du synker ned i veenes brønn, du datter av Eva,
ned i dette dypet som bare du når, lukket, alene, fortvilet, kjempende og tjoret til kroppens eget feste, ventende på neste bølge,
sterkere enn den forrige, drivende mot en siste skanse,
en siste kraft, en berøring ingen kaller ved sitt rette navn, en bølge fra det innerste farvann, der vi alle en gang har vært,
i frøet,
for i fødsel skal du være, til fødsel skal du bli, til evig tid,
det er bare det jeg vil si
at når jeg ser deg kjempende, sint, sterk, brølende, med en spire i din indre dal, en spire som vil se lys, himmel,
da vet jeg ikke mer, eller mindre, jeg vet ikke noe,
jeg tar deg ikke på alvor, bare på dødens terskel er vi alvor,
men jeg ser at du er min, jeg tar deg med, videre,
og det er sant,

Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på kloden ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du sitter

Når du sitter ved siden av meg, du bror av Josef,
bak en vegg av gamle steiner, løftet av de menneskene som ikke kjente maskinens vold,
to dype sjeler i ly for vinden, i ro, blant bergarter og mose og disse broene mellom før og nå, mellom fortid og fremtid, og din tanke er ensom i skyggen av byens byggverk og bilens spor som aldri endte, men førte videre, forbi de røde lys og inn i fjellveggen som bar byrden av ingeniørenes ivrige skapervilje,
det er bare det jeg vil si
når blodet renner sakte gjennom kroppens vener og vi er elskende ved enden av en dag,
i solens dalsøkk sitter vi,
du er stillheten som forsvant,
du er bondens siste håp,
du er frøet i fallskjerm fra dronen som søker urørt mark,
da vet jeg at
du, du vil følge meg videre, likevel, forkalket i ditt indre, men villig,
og det er sant,

Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du ligger

Når du ligger som en fallen konstruksjon, du sønn av Isak,
fanget i kroppens låste tempel, en bygning ingen vet å ta vare på,
når du ligger slik, vissen og vrang og villig tar i mot lindring fra de armer som forlenger lidelsen, eller er det livet, eller døden, uansett,
det er noe med denne sorg og dette savn og denne sårhet som er pålagt de bygninger Gud løftet fra støvet, og de mennesker han en gang pekte i riktig retning,
når din stemme er stotrende og svak og sengen stinker av urin, min elskede,
jeg er evig din, sa jeg, og du vet det er sant,
det er bare det jeg vil si
at jeg elsker deg, for i støvet er du, men jeg elsker deg opp i høyden, til fjellets topp, til skyskraperens tak, opp dit du ser skyenes fart og solens stråleglans og bergartens skimmer og havets horisont,  
for da vet jeg at din gjerning er i meg og min i deg,
og det er sant,


Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du snubler

Når du snubler i denne hjørnesteinen, du barn av Judas,
og alle kaster den første steinen, de kaster som om de ikke visste hva de gjorde, og treffer deg, for du snur ryggen mot dem og løper bort,
mot kanten av stupet, mot kanten av stupet ingen andre ser,
bare du, for ditt svik er ikke mitt, men mitt likevel, og steinene er tunge, store, vakre, i all sin enkelhet, de svever og sårer deg og knuser skallen din og knuser skjelettet ditt og knuser troverdigheten din,
det er bare det jeg vil si
at når du snubler og skriker i smerte og jeg ser deg falle,
da vet jeg at vi er ett, din synd er min synd, ditt fall er mitt fall, og alle andre stopper og lar den siste steinen ligge i håndflaten, eller falle ubrukt til jorden,
og det er sant,

Jeg elsker deg,
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du vaskes

Når du vaskes ren, du barn av Abraham,
og verdens vrede fyller oss med frykt for å elske rett,
og hatet er like enkelt å bære som kjærligheten,
å hate er å elske å elske er å hate
nei, i mørket er ikke lys, ikke nå lenger, ikke her,
men i mørket er vi likevel ett, ikke sant,
i lyset likeså,
det er bare det jeg vil si
at senere, der hvor himmelen møter jorden, på den smale, smale linjen, snorbein, nesten usynlig, der, på den ytterste rand, livet, der forstår jeg og vet jeg og tror jeg og tviler jeg og elsker deg
uansett, ja, uansett vaskes du ren,
og jeg bader i samme hav, for i skaperens form fant du meg og jeg deg,
og det er sant,


Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si. 

onsdag 15. februar 2017


Ditt fall, mitt fall.

Til ham som ikke er mer.
Fra en mor.

Jeg vet ikke hvem du er.
Du var.
Men jeg ser deg puste i søvnen til min sønn.
Jeg vet ikke hva du tenker.
Du tenkte.
Men jeg ser smilet ditt i ansiktet til min sønn.
Jeg vet ikke hva du dufter.
Du duftet.
Men jeg snuser inn lukten din i omfavnelsen av min sønn.
Jeg vet ikke hva du savner.
Du savnet.
Men jeg ser lengselen din i håpet til min sønn.
Jeg vet ikke hva du sier.
Du sa.
Men jeg hører stemmen din i samtalen med min sønn.
Jeg vet ikke hvor fort du løper.
Du løp.
Men jeg ser farten i skrittene dine i steget til min sønn.
Jeg vet ikke hvorfor du fortviler.
Du fortvilte.
Men jeg ser tårene dine på kinnet til min sønn.
Jeg vet ikke hvor ofte du hører det.
Du hørte.
Men jeg vet du er elsket slik jeg elsker min sønn.  

torsdag 4. august 2016

Å skape, skaper, skapte verden

Dagen, den er i begynnelsen. Timen, morgenen, tasser over gulvet. Takten er trøstefull. Tiden er. Kaffetrakteren hoster, harker, synger sin vrange oppvåkningsmelodi. Sommer i P2 snurper seg ut av den lille sorte. Sangen fra i går er. De sa noe om terror. Sa de ikke? Men Stillhetens øy er som før. Vannet renner raskere. Men det er jo klimaet. Årets. Klima. Ikke gårsdagens. Du ser, jeg sitter her, i tomhetens hulrom. Dagen fra i går er. Sangen fra sommeren som aldri ble slik den burde. For alt falt. En gang ned fra stellebordet. Gutten og setningene og ordene. 
Mamma, du er så flink.
Skjønner du ikke hva jeg mener? La meg begynne på nytt.
Dagen. Den er i begynnelsen. Duften av kaffe brer seg i kjøkkenet. Det er gammelt, det rommet her. Før var liv enkelt. Nettverk fantes ikke. Natten var mørk. Ikke lys som for oss. Ikke et liv i luksus. Her er vi. Sammen med fortiden i et langt steg mot fremtiden. Sommer på P2. Lyden av ferie. De lager ikke annet enn trøstefull tanketomhet mens feriepulsen slår. Folket kommer snart. Barna er drømmende nå. Selv om dagen er i begynnelsen. Deres søvn er fri. De er utenfor institusjonens forsteinede rammer. Men morgenen er meldt ankommet. De skal ikke sove seg bort fra rammene. Frokost. Brødmat. Melk. Minstemann kommer først. Alltid først.
Mamma, du er verdens beste. God morgen.
Og så finner han bladet. Surrer seg inn. O, sofa. Ditt åsted er alltid salig. Og slik leser pjokken seg inn i dagen. Mens kaffetrakteren hoster. Fluene summer. Sauene står som i fjor. For nå er som før her på Stillhetens øy. Selv om nyhetsstrømmen går sin gang. Men de sa noe om at mannen var hurtig radikalisert. Sa de ikke? Bare at kvinner er nyhetsunnvikere, så vi vet mindre. Enn menn. Hva som kan menes, menes kan. Eller. Du skjønner hva jeg vil frem til. Jeg sitter her. Går de vante veier. Spor i mitt sinn. Sår i min sjel. Sangen fra før. Sommeren er full av vann. Skjønner? Ikke?
La meg ta det fra begynnelsen.
Dagen rusler forbi meg. Solen er. Jeg, meg, min sommer. Aldri i P2. Alltid på Stillhetens øy. Sauebjeller. Klinger som håp. Med nesen i avisen. Den fra sist uke. Lukten fra kaffetrakterens harde arbeid. Gir rom for å dvele. Tror jeg. Ved blide bilder. Ikke terror. Ikke nå. Her er mer. Ser dere ikke det? Her er mer. Solen er usynlig. Men den er. Steg i trappen. Han tasser forbi spisestuen på bare føtter. Søvnen henger etter ham som en kappe. Suset fra drømmens rike er sart. Hva var det som burde sies. Jo. Håpet er. Du vet det? Verden ble skapt på sju dager. Men det er jo akkurat en uke. Tenk at en uke er like lang for alle. Hver sjel på jorden kjenner tiden som. Som deg. Tiden tasser på bare føtter over kjøkkengulvet. I søvnens kappe har han fanget drømmen. Snart skal han skape verden. Snart. Men bekkene renner over. Sildringens time er forbi. Fossefallet er fagert. Er natten som gikk. Og jeg er alltid bare meg. Alene i mine tanker. Dem du får. Litt av gangen får du dem. For når barna sover, finner ordene sitt fossefall. Kallet er ord. Du skjønner? Si at du skjønner! Ikke fortell om byens sus, lyset fra lyktestolpene, stemmene fra fargegaten, vinglassene som løftes, folket som snakker. Sammen. Dere sammen. Min tanke er alene. Kan du fatte hva jeg mener? Ikke?
La meg ta det fra begynnelsen. Dagen er i morgen. Tiden er over og under og bærer av med oss. Mine ord. Er på vei. Jeg ville si noe om gutten og hans setninger. Som er hans tanker. Som er hans kunnskap. Som er hans vekst. Jeg. Ja, du blir nødt til å tjene noen. Du er aldri bare deg. Jeg. De er mine barn. Han er min sønn. Han sover, kappen gjør drømmen usynlig. Men sommerens klang er klagesangen fra verdens nød. Og i natt, i natt kolliderte skyene. Stillhetens øy er i kollisjonens klang. Det er slik drømmen er. Skyene er bomber du ikke kan benekte. De kolliderer i usynlige gater. Konsekvensene er smellet. Så dypt og hardt og uforutsigbart. Terror, tenker jeg og fanges av nerver som er skyer. Usynlige. Umulige. Utenfor orden og ord. Lyset er. Men ikke som mørket. Natten bærer byrden av angsten over broen du ikke visste at fantes.
God morgen, mamma. Du er god.
Jeg fanger freden i den myke huden, den varme hånden, den søte duften fra munnen, lar ham sove. Brer dynen min til sides, griper tak i håpets rot og står opp, tar vann i kjelen. Kaffetrakteren kjemper med kalken. Men det dufter, å, som det dufter. Jeg har hastverk. Uten å ha hastverk. Setter meg ned. Hører at han sleper drømmekappen over gulvet og ankommer dagen med all sin sjarme. Nyhetsunnviker? Unnasluntrer? Fordi relasjoner er viktigere enn massemedienes nyhetsfeed? Flinke piker svikter demokratiet?
Min kropp faller aldri til ro. Aldri. Ropet slynges ut fra toppen. Banneordet fanges av en sky. Alt de gidder å kalle oss. Alt de gidder å kalle oss. Du skjønner? For f. er hva jeg får lyst til å si. Ord er. Stopp. Lytt. Kloden klamrer seg til en snor som ingen har skapt. Snoren er i ferd med å ryke. Ingen Skaper over kloden. Ingen grunnlegger. Ingen å skylde på. Ingen å snu seg mot. Nå, når alt faller sammen. Og vi kalles unnvikere. Si meg, skjønner du? Nei?
Jeg tar det på ny.
Dagen tusler inn i rommet, gjennom glipen under rullegardinet. Sauebjellens klang er soundtracket til Stillhetens øy. Kaffen er aldri klar. Den fikses ved min. Hånd. Og trakteren hoster sin sorte væske ut av det trange hull, inn i min ventende væren. Venter på. Hva? Morgenstund. Regn. De skjulte horisonter. Sommer i P2. NRK Radio. Timevis i feriemodus. Unnskyldningen er at de lar andre stemmer lyde over land og stand. Klassens kamp er kontrollert. Alle og enhver sier ja, klart jeg skal skrive noe og lese det inn og la det vare i en time, en time, en time om oppvekst og påvirkning.  Du er. Hva er du? Jeg er intet. Min væren er utelukkende ventende. I alt mitt hastverk har jeg bare ro. Så hører jeg steg i trappen. De er varsomme. Varmen fra dynen. Husker jeg å huske ham? Deres avtrykk er i min kropp. Men mitt sinn. Det er hvileløst. Han kaster kappen fra seg. Lar drømmen fare. Lar kroppen få. Være. Donald, Lucky, kunstens kantstein. Så skaper han verden. Brick by brick. Med bare hendene. Syr verden sammen. Sår frø av innsikt i min sjels sorte jord. Gutten og hans setninger. Du skjønner. Jeg vet at du skjønner. For det trenger ingen begynnelse.
Mamma?
Ja, min kjære? 
Jeg tror nok at da jeg ble født, da jeg liksom våknet opp, og så deg, da så jeg at jeg hadde fått det jeg trengte.  

mandag 27. juni 2016

Married.

Dere to,
som mann og kvinne, formet i Edens hage,
kyssende, surrounded by flames.

Dere to,
brennende busker taler sant, men fandens drage
ønsker to lower love in pains.

Dere to,
foldes sammen som hender i bønn, ved Livets tre,
velsignet, kneeling down with Saints.

Dere to,
en ny vekst, elskende, som sammen skal se
grødens komme, kept within Gods frames.
Femti.

Veien dit,
til endes,
der hvor hvite duer drives mot himmelhøyder.

Veien dit,
til begynnelsen,
der hvor alt var intet og intet var alt.

Veien dit,
til nå,
her hvor årene telles i fallende tempo.

Veien din,
i livet,
løftes av lydene, luktene, synet av Gud.


mandag 9. mai 2016

Ord til en konfirmert sønn.

Tuba, tomater og ting  

I en båt på de sju hav.

Med ankeret til bunns,
i nærheten, kanskje,
eller i fjerne farvann,
eller i fantasien, der troll kjemper om makten og spiser små kropper til lunsj,
eller der Svein skjuler rotta i genseren på vei til Syden,
eller der Son-Goku følger Slangeveien tilbake til jorden,

kanskje,
i alle fall i en båt, sannsynligvis en rask båt,
helt sikkert på de sju hav,
lengselens sted, øyeblikkets sted, erindringens sted,
solen sender sine kraftfulle strålesignal fra klar himmel,
sjøen er salt og stille, salt og stille,

vinden hviler i dag, eller herjer et annet sted,

på dekk sitter en ung mann, han har saltvann i solbleket hår, brunbarket kropp, en mage som likner et vaskebrett, et tilfreds smil om munnen,
her er vakkert, her er ro, her er livet.

Ingen mobile enheter som fanger deg i ensomhetens nettverk.
Ingen flatskjermer som fjerner deg fra virkeligheten og mørbanker deg på den virtuelle kamparena.
Ingen fiktiv fotballkamp som får deg til å skrike i frustrasjon over galskapens dommeravgjørelse, slik at mamma roper i sinne; stille, gutter, stille!
Ingen kul krig, bare sann fred.

Take me to the magic of the moment, tenker han, i stillhetens farvann, frakoblet verdens hastige gang,
no chains on me, tenker han, og kjenner rockens råhet i luften,
I guess there is no one to blame, tenker han og ser Europa sveve som en fjern sky i evighetens horisont,

han reiser seg, i Adams drakt, usjenert, tar sats og stuper ut i sjøen,
en kappe av minner henger rundt ham,
den er blå, som en ridderkappe,
han stuper i sjøen, med kappen på,
deler havet i to, som en Moses i miniatyr,
knekker et speil, som en avslørt konge i møte med sin egen nakenhet,
sprekker en diger vanndråpe, som en våryr guttunge med joggesko på beina,

han stuper fra båtens dekk,
bryter seg inn i havets hemmelige rom,
skaper bevegelser og bølger,
entrer en annen dimensjon,
bokens verden, for eksempel, et sted som leser feil vei,
første side er bakerst, og siste side er først,
fortsettelse følger står det på side en,
og helten, med de store øynene,
helten svever på en sky,
mot en kraftig energi, mot kampens hete, mot stjernetåker og galakser,
utenfor normalitetens språk, side etter side med
wap, dooom, zuooom, brzz, haaa, kyaaa, dokang, babam,

han stuper fra båtens dekk, et sted på de sju hav,
entrer en annen dimensjon,
og havner i barndommens klasserom, de små skriver sine mørkeste tanker på et ark,
en hånd kommer gjennom vinduet og tar ham ut og løper av sted med ham, vesle pjokken, nei, han klarer ikke å puste, hva skjer, en løpende hånd, jeg er fanget, hjelp,
these are crazy, crazy, crazy, crazy nights, tenker han, i det dype blå,
for han vet at drømmen kan være villskapens beste venn,
men hvem vil være vill om natten,
i drømmen, søvnens merkelige paradis, der ingen regler rår,
der ingen regler rår,

så han svømmer videre, bakover i tid, bølger og bevegelser fører ham til Danmark,
en feriereise for en familie på fem, pappa er skallet, kan du tenke deg, alt hår er borte vekk, pjokken stryker ham over hodet og smiler, og de seiler og kjører sin sorte Ford, bortenfor ismer og fellesferier, i barndommens uorganiserte tilstand, de kjører i timer og lytter til Lisa Børud i baksetet av bilen,
snikkelora og fiddelibom, jeg er så glad at jeg er jeg,
om igjen og om igjen,
snikkelora og fiddelibom, jeg er så glad at jeg er jeg,

de leker, de to brødrene, ettåringen og treåringen,
den mørke og den lyse,
på plenen utenfor huset, et sted i det flate riket, der ingen motbakker finnes,
det er sommer i luften,
de snurrer rundt og kaster på ball og løper i frihet og barnlig fryd,
men så begynner kløingen,
øynene vil ikke se, de vokser, de blir som blikket til en dypvannsfisk på land,
allergi, gutten min, du tåler visst ikke gress, du, sier mamma,
og drypper helbredende dråper i blikkets ytterkant,
medisiners medynk i mikroformat,
natriumkromoglikat, forhindrer frigjøring av histamin og andre stoffer som fremkaller allergiske reaksjoner,

fiskeøyne, en parentes i livet, tenker han, og kjenner saltvannets rensede effekt på de indre syns- og smakskanaler,
han er i havets hemmelige rom, fremdeles i det dype blå, båten dupper forsiktig i bølgene etter stupet, bakover, bakover, inn gjennom minnenes dører,

økofilosofen, eller forbruksrealsisten, som barn i kapitalens maktsentrum,
som uhildet pjokk i postfornuftens tid,
som ærlig guttunge i bytt og bli happy-æraen,
bruk og kast, kast og bruk, slit ikke ut,
bøt ikke brudne skår,
men så slår økofilosofen til,
in the midst of Ikea,
familieflokken på vei til møbelsenterets spiseri, forbi utstilte sofaer og soverom og kjøkken, se, mitt kjøkken, det er brunt som jorden,
mamma stopper, viser pappa det hvite hun vil ha,
nytt, nytt, nytt, over hele linja,

men mamma, vi har jo kjøkken, sier tredjeklassingen,
og sår visdom i voksne sinn,
barnlig visdom, ekte og ufiltrert,  
en parentes i livet, kanskje,

oh, we’re half way there, living on a prayer, tenker han, med sjø på alle kanter,
en parentes i livet,
ta prestekallet, for eksempel, som barn er du kommet, til prost skal du bli,

urtanken i det vesle uberørte mennesket,

da du var barn, talte du som et barn, tenkte du som et barn, ikke sant,
men
hold ikke himmelspråket hemmelig, hører du,
la lyset fra Gud flomme gjennom deg til oss,
vekk de sovende, berør dem med bråkete ærlighet
og kjærlighet uten grenser
la Ham som formet deg i mors liv
skyte nye skudd i vekstens vår
hører du,

små bølger brer seg i stille sjø,
påskemorgen slukker sorgen, ja, du vet, den dagen Jesus seiret, vesentlig, kan du si,
hold ikke himmelspråket hemmelig,
tal som et barn, fremdeles,
i all evighet, amen,

amen,

et ekko fra fortidens jord i havets rom,
han stupte fra båten,
med den blå minnekappen på, en ridder i Adams drakt,
delte havet i to, som Moses i miniatyr,
svømmetak bakover i tid,
å, uro over all uro, mas over alt mas,
hva sier du, jeg forstår ikke, hva gjør jeg galt,
en sint sønn bortover veien, i oppvekstens gate,

du er ikke en mamma, nei, du er en heks,

et rop i nabolaget, alle ører, hør, her finnes hekser, forkledde hekser,
all in all, you’re just another brick in the wall, tenker han og tar svømmetak inn i en verden av vemmelse, å, tomater, om de kunne viskes ut fra vår klodes interiørliste, for all tid, tomater, Gud, hvorfor skapte du tomater,
skrukketroll er greit, meitemark og snegler likeså,
men tomater, røde, glinsende tomater er meningsløshet satt i system,
nei takk,
gi meg heller en tuba, i et tog, tretten år og lettvekter,
men tuba it is, tunge tak og dype toner,
ompa til du dør,

til du dør?

En båt på de sju hav, et dykk i salt sjø, en ung mann, solbleik i håret,
har tatt et bad, blå himmel så langt du ser,
så langt du ser,
horisonter i evighetens synsfelt, men
en lang setning sitter fast i et steingjerde,

de løp om kapp, på grusen bak huset til mormor og morfar, de to,
søster og bror, bror og søster,
og hun vant, igjen og igjen,
atter en gang kjenner pjokken på tapets tunge byrde,
døden tar bolig i seksåringens tankebaner;
hør, bare hør, her er desperasjon og nød, her er grenseløs sorg, sinne,

å, jeg vil bare dø, jeg vil ikke være meg, det er dumt å være meg, og jeg vil ikke til himmelen, jeg vil vekk, vekk fra dere, jeg vil bo et annet sted,
jeg vil bo et sted hvor jeg vinner hele tiden,

en lang setning sitter fast i et steingjerde,
den er ikke alene, setningen,
her er små dikt, analyser av tidens tegn,
stein på stein, en hage bygget med rå muskelkraft,
med poesi,
en parentes, kanskje,
men du vinner jo hele tiden, ikke sant, det kommer bare an på hvordan du ser det,

vinden hviler i dag, eller herjer på et annet sted,
ingen storm på de sju hav,
båten, friheten, freden,

in medias res, for slik begynner fortellingen,
din fortelling,
it’s my life, I just want to live while I am alive, tenker han,


og kjenner rockens råhet i luften.