Gå til hovedinnhold

Alt dette livet

 

En takkevise

Jeg takker for barna som leker og smiler og ler,

for solen som sneier mitt ansikt, åh, gi meg litt mer!

Jeg takker for katten og kråka som herjer omkring,

for toget på sporet og gutta som løp rundt en sving.

Med foldede hender ser jeg at veien er lang,

men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang,

jeg takker for alt dette livet som leker og er

et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.  

 

Jeg takker for alt dette livet som spirer og gror,

jeg takker for sukker og salt og min gamle mor,

jeg takker for bollen med smak av solkrem og vin,

for kaffe i koppen og lyden av mann og maskin.

Med foldede hender ser jeg at veien er lang,

men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang,

jeg takker for alt dette livet som leker og er

et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.   

 

Jeg takker for ilden og flammen og vinden fra sør,

jeg takker for sønnen som varsomt åpnet min dør,

jeg takker for språket som løper seg gjennom min hånd

og fanger en frihet i skriften som aldri går tom.

Med foldede hender ser jeg at veien er lang,

men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang,

jeg takker for alt dette livet som leker og er

et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.   

 

Jeg takker for alt dette livet som Herren vil gi,

for frøet i jorden og regnet som har melodi,

jeg takker for huset og hagen og naboens smil,

for hunden som logrer og beina som bærer en mil.

Med foldede hender ser jeg at veien er lang,

men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang,

jeg takker for alt dette livet som leker og er

et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.   

 

Jeg takker for hånden som kjærlig stryker mitt kinn,

for ham som jeg elsker, og vet å kalle meg sin.

Jeg elsker og elskes, min tanke er fri likevel,

jeg takker for lyset, og mørket som kommer i kveld.

Med foldede hender ser jeg at veien er lang,

men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang,

jeg takker for alt dette livet som leker og er

et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.   

 

Jeg takker for håpet om fred når livet er endt,

for bønnen som bærer, for navn som er deg bekjent.

Jeg takker for løftet du gir i ditt sanne ord,

for salmen og sangen om barnet som kom til vår jord.

Med foldede hender ser jeg at veien er lang,

men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang,

jeg takker for alt dette livet som leker og er

et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.   

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...

Siris sanne ord

Siris sanne ord Legers og professorers språk målbinder, tåkelegger og banaliserer. Siri Fuglem Berg er verdt å lese. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread11484203/#post_11484203

En admirals tale

  Vanessa atalanta, sa Gud, det er ditt navn. Vanessa atalanta, hvisket jeg, trygg i hans favn.   Lydløse vingeslag er mitt fremste våpen, de ble gitt meg av Herren den gang ved urdåpen.   I skapelsens veldige akt fikk jeg min sømløse drakt, og min særegne kraft; stillhetens fremdrift.   Og livet lå vidstrakt for mitt øye, min sjel frydet seg. Jeg ropte: Til tjeneste, min far, hva kan jeg gjør for deg?   Han svarte: Reis nå, admiral, spre frø som Guds skrift! Fortell med all din ferd om naturens gunst, spre skjønnhet, behag, din skapers kunst!   Og jeg tok mine vinger fatt, jeg svevde i stillhet dag og natt, jeg landet på bjørkens sprukne hud, og på døende frukt var jeg Guds stillferdige bud, i en sommer, i en høst, drakk jeg sevje og gjær, og vitnet om den store Jeg Er, Jeg Er!