Gå til hovedinnhold

Alt dette livet

 

En takkevise

Jeg takker for barna som leker og smiler og ler,

for solen som sneier mitt ansikt, åh, gi meg litt mer!

Jeg takker for katten og kråka som herjer omkring,

for toget på sporet og gutta som løp rundt en sving.

Med foldede hender ser jeg at veien er lang,

men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang,

jeg takker for alt dette livet som leker og er

et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.  

 

Jeg takker for alt dette livet som spirer og gror,

jeg takker for sukker og salt og min gamle mor,

jeg takker for bollen med smak av solkrem og vin,

for kaffe i koppen og lyden av mann og maskin.

Med foldede hender ser jeg at veien er lang,

men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang,

jeg takker for alt dette livet som leker og er

et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.   

 

Jeg takker for ilden og flammen og vinden fra sør,

jeg takker for sønnen som varsomt åpnet min dør,

jeg takker for språket som løper seg gjennom min hånd

og fanger en frihet i skriften som aldri går tom.

Med foldede hender ser jeg at veien er lang,

men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang,

jeg takker for alt dette livet som leker og er

et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.   

 

Jeg takker for alt dette livet som Herren vil gi,

for frøet i jorden og regnet som har melodi,

jeg takker for huset og hagen og naboens smil,

for hunden som logrer og beina som bærer en mil.

Med foldede hender ser jeg at veien er lang,

men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang,

jeg takker for alt dette livet som leker og er

et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.   

 

Jeg takker for hånden som kjærlig stryker mitt kinn,

for ham som jeg elsker, og vet å kalle meg sin.

Jeg elsker og elskes, min tanke er fri likevel,

jeg takker for lyset, og mørket som kommer i kveld.

Med foldede hender ser jeg at veien er lang,

men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang,

jeg takker for alt dette livet som leker og er

et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.   

 

Jeg takker for håpet om fred når livet er endt,

for bønnen som bærer, for navn som er deg bekjent.

Jeg takker for løftet du gir i ditt sanne ord,

for salmen og sangen om barnet som kom til vår jord.

Med foldede hender ser jeg at veien er lang,

men hjertet mitt fylles av ord som blir til en sang,

jeg takker for alt dette livet som leker og er

et snev av en himmel og Gud som er oss så nær.   

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Virusprøvelser

Jeg pleide å være trener. Etter nesten et tiår på parketten, kastet jeg inn håndkleet. I tiden etterpå skrev jeg "En treners bekjennelser". Jeg måtte det, jeg måtte skrive meg tom. Ett kapittel handler om en stor forstyrrelse. Pandemien. I mars er det fem år siden alt stengte ned. Her er refleksjonene mine.   Å trene noen er å oppdra. Å trene noen er å villede. Å trene noen er å feile. Å trene noen er å veilede. Å trene noen er å rette opp igjen. Jeg våger å si det slik. En treners oppdrag er å forme barnet, ungdommen, de unge voksne. Og å forme er å være bevisst seg selv, å speile sitt ego i idrettsverdiene, stadig å ransake seg selv, å løfte opp hvert eneste slør, å fjerne hvert eneste avvik, for, om mulig, å kunne være et verdig forbilde. I all menneskelig dybde og høyde og sårbarhet og styrke.  Og treningshverdagen endret seg. På mange vis, og over tid. Nye spillere kom til. Sterke spillere på alle vis. Laget utviklet seg. I tøffe tiders kjølige etterslep. Fo...

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...

Sovefortellingen

  Ma, ma, maaa. Tenk å måtte ta seg en hvil når alt glitrer! midt på dagen! denne dagen som så vidt har rukket å kle på seg. Tenk å lukke øynene, stenge ute stjernestøv som danser med solstrålene og måner som hviler på fjellenes blåner og dråper som dingler på tuppen av greiner og busker som knitrer av bladspreng og sølepytter sprekkfulle av oppsamlet glans og glimmer og glorier. Tenk å legge seg ned, for å ta formiddagshvilen , være lydig mot en eldgammel bestemor, når discokulen snurrer og speilbildet snakker og fuglesangen fremføres i pulserende sambatakt for en nyfiken ettåring. Tenk å hvile da! Det er umulig. Ma, ma, ma, ma, mama, amam, mmmaaa. Hører du? Ma, ma, ma, ma. Det er vesle Michael. Han er morsom. Han smiler lurt. Kosekaninen Kika danser på dynekanten. Danser til takten av en bånsull, bestemors bånsull, lille, lille Michael, du som er så snill og god, bestemor elsker deg, mamma elsker deg. Kika er våken. Og Michael er våken. Veldig våken. Og veld...