Alt har en begynnelse. Fødselen, løpingen, åndedraget, frøet. I begynnelsen var Ordet. Og Ordet var Gud.
Tanken
er tindrende klar. Torsdagssalmer. Ordet møter meg idet jeg står opp, blir
med inn i dusjen, gjennom frokosten, inn i dagen. Torsdagssalmer. Igjen
og igjen og igjen. Tell me why, hvisker jeg, men vet at det er en flik av en
drøm.
Kaféen
Torsdagssalmer. Et
ord som kobles sammen med den uutslokkelige tanken, eller drømmen, om å drive en
kafé, i nærområdet, tett på nabolaget og næringslivet og synlig fra veien, tilgjengelig
for folk flest, en kafé hvor den solide og store tredisken er plassert foran en
vegg dekket av et maleri eller en tegning eller graffiti, ikke blomstrete
tapet, ikke hvitmalt gips, ikke nøytrale fliser, men et gjenkjennelig, talende
bilde av Jesus og hans disipler, det siste måltid, fargerikt, ærbødig, kunstnerisk
sterkt, allmektig.
Kaféen
heter kanskje I tro, eller Forushjørnet, eller begge deler, og verten bak
disken velsigner de måltid som selges, hver kaffekopp, bolle, smørbrød, suppeskål.
Vår mat er gitt oss, ufortjent og av nåde, men i overflodens verdenshjørne er
de mette mager en hverdagslig vane, vi glemmer å takke, vi glemmer å glede oss,
vi tar maten, velværet, smakene for gitt. Inntil en velsignelse åpner
hjertedøren. Og veggene i kafeen er dekket av bokreoler fylt av all verdens
utgaver og oversettelser av Bibelen, og de store klassikerne som Augustin, Luther,
Calvin, Hauge, Hugo, Lewis, Kierkegaard, Gottfredsen, Chesterton, og små litterære
undere som Narnia, bare velg deg en bok og sett deg ned og les.
Scenen
Og
i bakgrunnen høres ofte salmejazz og annen jazz; små tonedrypp fra troens og
historiens musikalske univers treffer det lyttende øre, fra diskre høyttalere
oppunder taket lyder Kleive, Skruk, Slettahjell, Baker, Cash og Dylan, og store,
solide trebord er spredt rundt i lokalet, kandelabere med levende lys gir
veggene liv, gode lenestoler til å sitte i, krakker, benker, summingen av
samtaler i luften, duften av bakst, kaffe. På en liten scene i hjørnet av
lokalet står et velstemt piano, en gitar, en vintage mikrofon, og det hender at
en gjest, en lokal Lewi Bergrud eller Woody Guthrie, lener seg over disken og
taler noen ord med verten, som nikker, før gjesten går til pianoet, setter seg
på krakken, folder hender, senket hodet i bønn, eller bare stemmer gitaren,
rensker stemmen, justerer mikken, mens et gyllent scenelys tennes som en smal
søyle over ham, og alt annet lys dempes, de andre gjestene blir stille, noen
snur seg og ser mot scenen, andre lener seg inntil veggen og lukker øynene, og
så begynner han å spille, følsomme berøringer av villige strenger, O, bli
hos meg, spiller han, og lokalet blir en bolig for Gud, et sted for de
troende, lengtende, søkende, gråtende, et rom for refleksjon, hvile, fred.
Senere kommer en annen gjest, Hannah Kleppe, for eksempel, byens egen Joni
Mitchell, hun stiller seg ved mikrofonen, nikker til publikum, mens en kompis setter
seg ved pianoet, hun snur seg og hvisker noe til ham, han smiler og bøyer
nakken og gjør seg klar, vokalisten trekker pusten og begynner å synge, Klippe,
du som brast for meg, bare stemmen hennes, en sårbarhet i fremførelsen, hun
ser ned, lar første verselinje stå alene, som en døråpner for sjelen, før
pianisten begynner å spille, varsom berøring av tangene, en andakt for den
vesle kaféskare, et åndelig møte ved brønnen, der hvor livets vann øses opp.
Kaféen
er en førti år gammel drøm, eller kanskje et håp, et håp om at en annen dør
skal åpnes, den finansielle, og at midlene skal komme på plass, at tiden skal bukke
som en høflig mann, ta hatten av og si; velkommen, frue, se! her er lokalene, it´s
time, drømmen er moden, så altfor moden, så la oss åpne kaféen, dette
hjørnet av Forus, i tro.
Handlelisten
Ordet
torsdagssalmer står skrevet på en lapp. Et notat for fremtiden. For hva
om det hver uke, på torsdager, publiseres en liten refleksjon fra kaféen, et
livstegn, en litterær lettvekter som beskriver dager som går, folk som er
innom, samtaler som utfolder seg, hendelser rundt et bord, salmer fra scene? på
en levende nettside, i tro, dette forushjørnets digitale ansikt utad? torsdagssalmer
er en skisse i mitt indre, ord på en skjerm, poetisk refleksjon. Ungdommen i
meg er ikke mer. Livserfaringens klesskap inneholder stadig flere plagg. Identitetene
skifter som sollyset i høstens kammer. Ordene samles i manuskript. Livsvandringen
er langt over halvveis, dagslyset falmer, drømmene likeså. Og på skrivebordet
ligger min fars notater, dikt, dagbøker, hans liv er forbi, skriften lever
videre, den er fastlåst og likevel fri, setningene stirrer på meg fra sitt
linjerte ståsted, som om de vil si noe mer; husk meg, jenta mi, når du åpner
din kafé. Min mors regnskapsbok dukker opp. Håndskriftens evangelium.
Rutenettets vitnebyrd om dager som er forbi. De levde livs etterklang. Liv som
inneholdt tre bananer. Et Dagblad. En liter melk. En pakke Babette nr. 3. Babettes?
Hva er Babettes? Kanskje sigaretter? Eller et ukeblad? Jeg undres, jeg leser
meg opp, jeg undersøker, ah! Du uvitende! Bleier! Babettes, det var bleier! til
spedbarn, kanskje til en liten pike med store øyne og brunt blikk, en gang i
begynnelsen av 1972, dette året da alt var så bratt. Jeg vet ikke om det er
brattere nå, Libero er lettvektere på bleiefronten, og Pampers likeså, ta på og
gå, liksom, enklere blir det ikke. Men Babettes var uansett banebrytende, og
tilgjengelig på nærbutikken, den som lå en liten rusletur oppover veien, og hverdagsmaskinene
kom til, de som forenklet arbeidet i hjemmet og på jobben og frigjorde tid til
å ta en kopp te, for eksempel, mellom slagene, vaskemaskinen og trommelen og håndmikseren
og eggekokeren og kopimaskinen, sånne ting. Men om dagene var tøffere, vanskeligere,
mer innviklet? Jeg tror de var langsommere, tankene fikk tid til å summe seg,
ferdigstilles, frigjøres. En håndskrevet handleliste er uansett et ubestridelig
og ærlig tidsvitne. Den slags utøves ikke mer, håndskriften finnes som et vagt
muskelminne, en poetisk refleksjon, et siste åndedrag fra den analoge tid.
Little Boy
Det
er annerledes nå. Handlelister krever algoritmer og mobildata og metaller;
litium, nikkel, kobolt fra Kolwezi, gull fra Kamituga. Og bombene faller
fremdeles, men ikke slik som før. Nå faller de som summende kyss, signed, sealed,
delivered av droner, avstanden til avsender er kolossal, krig utføres i det
fjerne, bortenfor det personlige, korrupte og menneskelig arrangerte, krig er de
kunstige intelligensagenters agentur, frigjort fra embetsverk og menneskelig
svikt, uorganisk og effektivt gjennomført av algoritmenes operative system,
Pinocchios militære arvtagere, no human strings on me, I am free, fri fra menneskelig
ansvar og feilvalg. Traff vi et uskyldig barn, sier du? en pikeskole utenfor
bysentrum? en familie på biltur? en hjørnekafé i et lite lokalsamfunn langt øst
for det egentlige målet? kollateral damage, en ørliten matematisk svikt, rettes
opp ved neste innsats, Claude finkjemmer etterretningsdata og om ti minutter er
det nye målet klart. Ta deg en kaffe mens du venter.
Men
som jeg sa, alt har en begynnelse. Fødselen, løpingen, åndedraget, frøet. I
begynnelsen var Ordet. Og Ordet var Gud. Alt har også en slutt. Min far ble
født den dagen de slapp atombomben over Hiroshima. Et B-29-bombefly var lastet
med Little Boy. Amerikanerne ville prøve noe nytt. Bomben detonerte over
sykehuset Shima. Alt liv fordampet. Krigen var over. Mens en liten gutt ble
født i Bergen. Og hans far ble dømt for landsforræderi. Torsdagssalmer
er en ti år gammel tanke som ble til et ord på en lapp, et ord som synger i
mitt indre og skaper et skred av tanker, for hva er vel en salme? hva er vel en
torsdag? hva er vel torsdagssalmer om ikke ord, ord samles og nedtegnes i et
dokument, og jeg undres; kan jeg la det poetiske bli personlig og det personlige
bli poetisk, posted online? Jeg vet ikke.
Kommentarer