Jeg sitter her

 

Jeg sitter her,

med avisen, og den blomstrete kaffekoppen uten hank

i hånden, jeg søker etter lyrisk land,

bort fra tomhet, bort fra dødens stank,

jeg prøver å holde hodepinen på avstand,

og alderdommen, jeg kjenner deg,

du er flommen, hvisker jeg,

flommen i fingrene, i nakken, i tankene,

jeg sitter her,

med avisen, og leser om

det vanliges relevans, diktets realisme,

hverdagens mønstrete vilje,

motets enkle bekledning,

blomsterbedets gule lilje,

vandrefalkens brutale sving,

oselverens løse tilje,

upolitiske verselinjer, slike ting,

jeg sitter her,

og leser om de szymborskaiske

smilehull i verdenslitteraturen,

lyriske livsanskuelser som er glitrende støv

over alvoret og krigen og all verdens tøv,

jeg sitter her

og leser avisens essay, giktisk

og knakende i kroppen, ikke dikterisk,

mer konkret enn stein, men se! se på ham, en femåring,

finurlig og fysisk fremadstormende, ingenting

stopper ham, måten han treffer fotballen på,

en bombe av cellefornyelse, i hår, hud og hver tå,

rask, raskere mot målet, i en språklig kontring,

og jeg sitter her, fremdeles,

befestet i ord, vandrende langs fortidens linje,

og husker en bestemor, og tømmer kaffekoppen,

og ser meg selv i fortidens drakt, en salig Vinje

i alderdommens uprakt, ør i toppen

av å være på vakt; denne arven i skjelettet!  

Så jeg sitter her, som et

barn av min tid, og har alt å vinne, 

mens de unge menneskespirene roper;

hør, den som har ører; gi oss en klar rolle!

la oss være som dere var, mann og kvinne,

hensunket i definisjonens klarhet,

om enn i protest! Ja, mor godhjerta sa det!

dynket i tolkningens varhet;

gjeld er ingen fest, forstår du?  

og i hånden? en hjemmelaget bolle,

så upolitisk politisk, det store i det lille,

slik alle ville, den gang stillingskampen stod

mellom beina, kjønnet og blod,

jeg sitter her, nesten alene,

med en lengsel etter mose, ikke plen,

myk og livlig og grønn, praktisk og ren

under fotbladet, så skjønn!

Kaffen er kald nå, lik skjelettet,

det som alltid er innerst i en kropp,

og derfor burde være varmt,

å, jeg undres om jeg går fra vettet? Eller

er jeg på forstandens topp?  

Jeg sitter her,

mens lyset danser til fuglesang,

og det var en gang at vi pugget

sannheten over alt; salmer og vers,

Jesu ord på kryss og tvers,

søyler om veien, sannheten og livet,

Moses i sivet, ord med evighetsklang,

dikt og gikt og jordens metamorfose.

Kyrie eleison! ta all min plage,

forløs min sang, erstatter min klage

med himmelens klang!