tirsdag 29. juli 2014

Essay

Om alderdommens saktmodige gang, et ereksjonens etterord

De satt i godstolene ved stuevinduet, hver dag, samme tid, samme sted, ikke ventende, ikke viljeløst, men hvilende, som etter en lang dags ferd mot kveld, men det var ikke kveld, det var tidlig ettermiddag. Og de var pensjonister.

På oppslagstavlen henger et A4-ark, med ord som kan bli tekster, lange tekster, eller korte. Et av ordene er ydmykhet. Ikke ereksjon. Eller testosteron. Ydmykhet, enkelt og greit, sorte bokstaver på hvitt ark. Akk, tenker du, atter en gang det samtidstomme utrykket ydmykhet, et bibelsk etterslep, en skygge av fortidens selvfornektelse, en kunstig tilbedelse av den konstruerte Gud, akk og sukk og ork, plis, ikke nå, ikke her, ikke i vår moderne æra, vi er fornøyd, vi vet å holde igjen, vi erkjenner vår egen begrensning, vi hyller dem som hylles bør, ikke sant? Ydmykhet, not, ikke nå, ikke her, ikke i vår frigjorte æra, og i tillegg knyttet opp mot ereksjon, sex, de greiene der, vi vil ikke vandre i pietismens bakhage, her finnes ingen vakre blomster, bare ugress. Been there, done that, vis oss veien bort fra evig fortapelse, bort fra angsten for å falle i syndens saftige pøl, frigjør oss fullt og helt, i all ydmykhet, see? Testosteron er det viktigste mannlige kjønnshormonet, ansvarlig for mannlige trekk, står det skrevet i Morgenbladets dokumentar fra medio juni i år, en samtale om testosteron, Drømmen om en kraftig ereksjon ved daggry. Mannlige trekk, hva er mannlige trekk? Blanke, flate brystkasser? Smale, buede øyenbryn? Hårete legger? Store muskler? Sur svettelukt? Glatte legger? Korte, oppbrettete bukser? Smale, rosa tøysko uten knytting? Søtlig duft av bodylotion? Kjøkkenbenkkyndighet? Happy hjemmearbeidende med småbarn uten tapsfølelse? Fagbrev i elektronikk? Bilmotorkunnskap? Særlig interesse for fly i luften? Breie skuldre? Høyt engasjement i det lokale fotballaget? Hva er mannlige trekk? Vis meg, for min innsikt er begrenset, eller forvirret, eller forflatet, for ett særtrekk ved min væren i vår ganske likestilte tid, særlig den vestlige, europeiske væren, er androgynitet, mann gjør som kvinne, kvinne gjør som mann, testosteronnivå er tilleggsopplysning som finnes i gråsonen et sted, bortenfor de bevisstes funkisfremtoning, bakenfor de opplystes akademimastertankegang, her er intet typisk, intet er særegent, intet er kjønnslige særtrekk. Biologisk determinisme er bortevekk, be who you want to be, gutt eller jente, jentegutt eller guttejente, feminin eller maskulin, mensblodet bestemmer intet, ei heller penisen.
De satt i godstolene ved det store stuevinduet, de to pensjonistene, grå i håret og furete i huden, de satt i godstolene, hver dag, samme tid, samme sted, og lot livet ta rolige, kontrollerte åretak i samtidens urolige farvann. Om de abonnerte på Morgenbladet, og satt der i dag, ville de ha lest om legen som fant ny giv i testosterontilskudd, den norske legen, veletablert og faglig oppdatert og bevisst sin eksistens og sitt utseende og sin fysiske fremtoning og sitt kjønn, en mann blant mange, mange flere menn, og pensjonistparet ville ha lest at den globale økningen i salget av testosteron, eller low T, økte med 1200 prosent gjennom de siste elleve årene, fra århundreskiftet frem til i dag, de ville ha lest en dokumentar like leken og positiv som en liten pjokk akkurat hjemkommet hjem fra sandkassen i nabolaget, til mor og kjøkkenbordet og brødskiven med nylaget jordbærsyltetøy, breddfull av nye fortellinger og opplevelser, ivrig opptatt av de små detaljer, og sulten på mer, en brødskive til, og enda en, ja, de to ville ha lest at testosteron gjør menn til menn, og når testosteronnivået synker, sånn rundt om den gylne middelalder, rundt de 50 år, da er tilskudd tingen, sexdriven øker, antall hverdagsflørter tiltar, morgenereksjonene er tilbake, samleie og sex hver dag, mannen blir en gneldrende hund i stedet for en sankt Bernhards hund, de ville ha lest, sett på hverandre, i gjenkjennelse, og ristet på hodet, lettere oppgitt på samtidsfolkets vegne, og bladd videre.
Sommer i P2 er perler på en snor. Timelange tankestrømmer fra vår interne, norske intelligentsia, ispedd musikalske særtrekk ved den enkelte kildes livsvandring, Tor Åge Bringsværd, for eksempel, i reprise fra året før, han er gammel nå, han forteller om sitt liv, sin vei, sine valg, og han har en minnebok som er tykk og tilstede i hverdagen, han er stødig, tillitsvekkende, en levegg i sommervinden, et sted du kan sitte i stillhet, med lukkede øyne mot solen, uten å bli kald om nordavinden herjer, han forteller om Ole Brum, og du kjenner tryggheten i alderdommens univers, du hører visdommens enestående evne til å gjøre sterk, rolig, glad, Bringsværd beretter sin historie og er grunnmuren du bygger videre på. Intet om testosteron eller sviktende fallos. Intet om kjønn og mannlighet. Intet om savnet av fortidens tilstand som erotisk 16-åring på dans og fest og sjekkegaleien. I alle fall i særdeles liten grad. Bringsværd var voksen og trygg og fortellende og engasjert på den måten en livsvandrer med lang fartstid langs de krokete og fantasifulle stier kan være.
Senere hører du romanopplesning, fremdeles P2, lett dramatisert, hundre sider, Tore Renberg skildrer møtet mellom farmor og sønnesønn, i kabelfjernsynets spede barndom. Kvinnen som ikke lenger tilhører nåtiden, møter, etter årevis i skyggeland, der hvor de glemte rusler rundt og lar livet ebbe ut, i all stillhet, sin sønnesønn, en kabel knytter dem sammen. Sårt, det er så sårt når hun tenker om tiden og seg selv, sørgmodigheten legger seg som en saktegående salme, eller som Bachs Matteuspasjonen over sommerens ettermiddagsstund med oppvask og radiolytting i hyttekjøkkenet. Hva skjedde på veien? Hvorfor ble farmor tilsidesatt, forbigått, glemt? Hva fikk henne til å føle seg så verdiløs, så utenfor samtiden, så bortenfor nyttig?
- Oi! Jeg våknet med morgenereksjon som en 16-åring. Voldsomt!
En anonymisert 54-åring, lege, forteller Morgenbladets journalist om sin tilstand etter tilskudd av testosteron, fremdeles medio juni i år. Legen beretter, (uten annen betenkelighet enn at konen hans kanskje kan komme til å gjenkjenne ham), om sine glade dager, han er skjerpet, han flørter mer og mer, uten å være flau, han banner for å fremheve sin tilstedeværende ungdommelighet, han har økt energi, tør mer, avventer ikke, hopper inn i utfordringer, fortsetter skiløpet, for eksempel, eller treningen, når han egentlig vil gråte av smerte.
Var det det som skjedde? Traff Renbergs farmor revitaliserte menn, overstadig beruset på testosterontilskudd gitt av medisinske årsaker, møtte hun nykåte 50-åringer som lengtet etter ungdommelige, stramme, ubrukte kvinner, i sin egen middelalder- post-småbarnsmor-fase, ble frarøvet sin verdi, og parkerte dermed seg selv i den trange parkeringsplassen, der hvor ingen vakt sjekker bilens parkeringsbillett? Ble hun offer for samtidens ungdommelighetstyranni, ble farmor frarøvet troverdigheten, tilliten og aktelsen og aldri ansett som et verdig medmenneske, fordi hun ikke var stram, veltrent, glatt og trendy? Og hva skjer med neste generasjons farmorer når mennene i samme aldersgruppe setter kroppsbilen i revers, etter medisinsk behandling, og blir kåte på ungdommelighet og spretne kropper?
De satt i godstolene ved stuevinduet, hver dag, samme tid, samme sted, ikke ventende, ikke viljeløst, men hvilende, som etter en lang dags ferd mot kveld, men det var ikke kveld, det var tidlig ettermiddag, i alle fall i følge bondens urverk, eller livsmønster, det som følger dyrenes behov, tidlig opp, ut i fjøset, middag før klokken er ett, men de var ikke bønder, de som satt i godstolene, de var pensjonister, et ektepar med samme livspuls, et sted i tykkeste byen, og de leste seg gjennom ukens mest alminnelige hverdager, i takt med husets ro, de hadde funnet freden, hvite i håret og furete i ansiktene, de satt slik under stillhetens tak, mellom dem stod et bord med leselamper, bøker, aviser, og to krus med rykende kaffe, de satt slik, år etter år, i årvåkenhet og ro, og lot ordene forme bilder og innsikter og spørsmål, de sanket inntrykk og de høstet kunnskap til å kle sin livserfaring med. Du så dem fra gaten, om du syklet forbi, som nyfiken og litt sliten tenåring med lokalavisen i to sykkelvesker på hver side av den røde Kombien, du så dem fra gaten om du ruslet forbi med minsten i barnevogn når han skulle sove sånn like etter lunsj, du så dem fra gaten om du kjørte sakte inn fra hovedveien etter å ha vært i butikken for å handle eller når du kom fra jobb.
De var ikoniske i all sin hvile, de var et bilde på den fremtidens fred som livet vil og kan komme til å skjenke den som strever og sliter i alminnelighetens farvann, de ble forbilder uten selv å vite hvor forbilledlige deres blotte væren var, deres skikkelse ble symbolet på den voksne hvile, den som inntreffer et sted mot slutten, ved enden av veien, på en måte, ikke vekstens endelikt, ikke tomhetens tilstand, ikke forutsigbarhetens kjedsommelighet, men hvilen, den som gir deg ro i sjel og sinn og kropp, den som sier slutt å strebe etter å finne deg selv, etter å forme din figur, etter å skape ditt renommé. Be yourself. Endelig, vær den du er, strev ikke mer, bruk dagen til å øke din innsikt, ikke til å oppdatere ditt kjønn og din appearance. Bekymre deg ikke for morgendagen, eller for hva du skal ta på deg, eller for noe annet, ta buksen du kjøpte på salg for fire år siden, kjør bilen du har hatt de femten siste årene, spis brødskive med brunost til frokostkaffen. Hvil i vanen og vanen vil gi deg hvile.
Så de satt i godstolene ved stuevinduet, akkurat som pensjonistparet. Tiden bød dem opp til livets saktegående sistevals. De levde i alderdommens fredfulle fase. De fikk lønn etter årevis med strev og oppdragelse og irettesettelse og selvberging og refleksjon og deltagelse i skole og idrett og politikk. De fikk lønn utbetalt som lovlig langsomhet, de var ikke satt, ikke redusert, ikke parkert i evighetens stagnasjon, de bare ruslet videre, som hastverkets alternativer, som stressets motsats, som jagets motstykke. Viktige brikker i samtidspuslespillet. Uendelig viktige. Synet av pensjonistene var, er, vil være påminnelsen om tider som kommer, tider som hen ruller, tider som det moderne mennesket ønsker å unngå, i ren egoisme, slik som legen i Morgenbladet, lettere påfylt og påvirket av eksternt produsert testosteron, for det moderne mennesket vil ikke gå sakte, sette seg i godstolen for å reflektere, samtale om tiden før, den gang da strømmen ikke fantes, for eksempel, det moderne mennesket strever med å øke sin kompetanse, sin innflytelse, sin kjønnsdrift, sin fysiske kapasitet, sin rikdom og kapital, det moderne mennesket kjører på, videre, folkens, videre mot neste utvikling, neste fase, putt en testosteronpille på kroppstanken, for eksempel, som sagt, så du unngår å bli satt, nei, akk, fjern den fillete alderdommen, løft åket fra fremtidsfolket, finn den nye sti, den uten langsomhet og avhold og aksept av tidens gradvise forandring av de kroppslige anliggender, pøs på med kunstig stimuli og ytre kirurgi, slik at dvalen, saktmodigheten, stillstanden ikke finner sted. Vi trenger ikke alderdommens alternativ til stresset, jaget, maset, gjør vi vel?
- Det finnes folk som er utrolig satt, slik som foreldrene dine. Herregud, våkn opp, for faen! Du har parkert for tidlig!
Morgenbladets 54-åring taler tydelig, hans ord flyter på en medisinsk elv, testosteronets elv, han er 25 år igjen, fysisk, og all livserfaring som ble unnfanget før testosterontilskuddet ble gitt, er tilsidesatt, parkert, bortgjemt, live and be alive, pul og pul, igjen og igjen, er hans fremdriftsplan. Og Morgenbladet gjengir, i all ydmykhet, for hvem vil vel ikke være ung igjen?
- Men vi har skjeggstubber på sjela, og vi er rufsete til sinns, unnskyld at vi finns, sang Odd Børretzen, og fikk folket til å le, de lo og kjente seg verdsatt, de eldre, og Børretzen satte de blanke gatene og de blanke menneskene og de blanke tankene opp som motstykke til ungdommelighetstyranniet. Pensjonistene er håpet. Men bare om du tillater det, bare om du aksepterer nedtegnelsen av alderdoms saktmodige gang og ereksjonens etterord, og lar de som er gule i sjela og brune til sinns formidle sin livsfortelling, fra første bokstav til siste, akkurat som Bringsværd, mens du lytter og lar tiden gå, og dermed, uten å nøle, inntar gleden i alderdommen den dag den ankommer, i all sin prakt, og stille sier; sannhetens speil på veggen der, here I am, jeg ber, du voksenhet, la meg hvile meg i deg, i all ydmykhet.