Gå til hovedinnhold

Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael.

Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor.

Festemor, løfte opp, sier Michael.

Å, vil du løftes? svarer bestemor.

Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går.

Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt, tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner.

Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.

 Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hjernens hus, og herr Speilvendt gjør som henne, han ser opp og fylles av en floke, ordenes floke, lydenes umulige omskapelse.

 Flell, flell, roper han.

Ja, det er rett, fjell, gråstein kledd i skog, sier bestemor.

Flell, gjentar Michael, og ler.

Og de fortsetter sin oppdagelsesreise, steg for steg, som Israelsfolket på vei mot det lovede land. Noen ganger stopper de helt opp. Lytter. Tenk å høre stillheten og husbyggerbråket og veitrafikken og ekkoet fra en gravemaskin og så runde et hjørne og passere et steinbed med nesten skjulte villjordbær under blomster og småtrær, og plutselig få øre for en summende lyd, en humlelyd.  

 Se, Michael, sier bestemor.

Å, se, svarer Michael.

En humle, sier bestemor.

En lumle, svarer Michael.

 Og der, i solbakken foran nabohuset, i et blomsterbed som knupper seg i glødende forventning, der summer en humle fra den ene gylne krokusen til den andre lilla krokusen. Den synger pollineringens sang, humlen. Og den er ikke alene.

Der er enda en humle, og enda en, hvisker bestemor, for hun vil ikke forstyrre blomsterbedets vakre allsang.

 Lumle, festemor, sier Michael og strekker hånden mot blomsten, for å fange og føle og studere den summende skapning, så nyfiken og søkende som et barn skal være.

Nei, la humlen være, Michael, hvisker bestemor og griper forsiktig om hånden hans, for hun vet, å, som hun vet; ingen humle lar seg fange uten kamp, sviende kamp.

Lumle, svarer han og bøyer seg enda nærmere den summende skapningen og lukker øynene og snuser inn blomsterduften og vårens parfyme og pollineringens essens.

(fra Michael Speilvendt)

Populære innlegg fra denne bloggen

Siris sanne ord

Siris sanne ord Legers og professorers språk målbinder, tåkelegger og banaliserer. Siri Fuglem Berg er verdt å lese. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread11484203/#post_11484203

Om alderdommens saktmodige gang, et ereksjonens etterord

Essay Om alderdommens saktmodige gang, et ereksjonens etterord De satt i godstolene ved stuevinduet, hver dag, samme tid, samme sted, ikke ventende, ikke viljeløst, men hvilende, som etter en lang dags ferd mot kveld, men det var ikke kveld, det var tidlig ettermiddag. Og de var pensjonister. På oppslagstavlen henger et A4-ark, med ord som kan bli tekster, lange tekster, eller korte. Et av ordene er ydmykhet. Ikke ereksjon. Eller testosteron.  Ydmykhet, enkelt og greit, sorte bokstaver på hvitt ark. Akk, tenker du, atter en gang det samtidstomme utrykket ydmykhet , et bibelsk etterslep, en skygge av fortidens selvfornektelse, en kunstig tilbedelse av den konstruerte Gud, akk og sukk og ork, plis, ikke nå, ikke her, ikke i vår moderne æra, vi er fornøyd, vi vet å holde igjen, vi erkjenner vår egen begrensning, vi hyller dem som hylles bør, ikke sant? Ydmykhet, not, ikke nå, ikke her, ikke i vår frigjorte æra, og i tillegg knyttet opp mot ereksjon, sex, de greiene der,...

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre...