Humlefortellingen

Festemor, se, sier Michael.

Ja, det er en Ford, Michael, svarer bestemor.

Festemor, løfte opp, sier Michael.

Å, vil du løftes? svarer bestemor.

Nei, nei, sier Michael, og stopper, bøyer seg ned, og ser en liten meitemark sno seg i regnpytten fra i går.

Tenk å rusle slik, hånd i hånd med minstemann, denne underfulle pjokken, Michael Speilvendt, tenk å rusle slik, i begynnelsen av et år, tilknyttet hverandre, en bestemor og et barnebarn, en slektens føljetong, tenk å kjenne hendenes varme flyte fra den ene flaten til den andre, som en magisk kilde, det pulserende blodets kraft buktende i kroppens indre berg- og dalbaner.

Steg for steg går de, noen ganger vaggende som ender, andre ganger løpende som villhunder, pekende og snusende og snakkende og syngende, na, na, na, bæ, bæ, bæ, til rytmen av usette hjerteslag, i stigende vårsol, langs kjente stier i nabolagets boble.

 Michael, se fjellrekken der nede ved sjøen, sier bestemor, hun løfter blikket og lar lyset gløde i hele hjernens hus, og herr Speilvendt gjør som henne, han ser opp og fylles av en floke, ordenes floke, lydenes umulige omskapelse.

 Flell, flell, roper han.

Ja, det er rett, fjell, gråstein kledd i skog, sier bestemor.

Flell, gjentar Michael, og ler.

Og de fortsetter sin oppdagelsesreise, steg for steg, som Israelsfolket på vei mot det lovede land. Noen ganger stopper de helt opp. Lytter. Tenk å høre stillheten og husbyggerbråket og veitrafikken og ekkoet fra en gravemaskin og så runde et hjørne og passere et steinbed med nesten skjulte villjordbær under blomster og småtrær, og plutselig få øre for en summende lyd, en humlelyd.  

 Se, Michael, sier bestemor.

Å, se, svarer Michael.

En humle, sier bestemor.

En lumle, svarer Michael.

 Og der, i solbakken foran nabohuset, i et blomsterbed som knupper seg i glødende forventning, der summer en humle fra den ene gylne krokusen til den andre lilla krokusen. Den synger pollineringens sang, humlen. Og den er ikke alene.

Der er enda en humle, og enda en, hvisker bestemor, for hun vil ikke forstyrre blomsterbedets vakre allsang.

 Lumle, festemor, sier Michael og strekker hånden mot blomsten, for å fange og føle og studere den summende skapning, så nyfiken og søkende som et barn skal være.

Nei, la humlen være, Michael, hvisker bestemor og griper forsiktig om hånden hans, for hun vet, å, som hun vet; ingen humle lar seg fange uten kamp, sviende kamp.

Lumle, svarer han og bøyer seg enda nærmere den summende skapningen og lukker øynene og snuser inn blomsterduften og vårens parfyme og pollineringens essens.

(fra Michael Speilvendt)