De
skulle ikke gå den veien, det vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, på sin
hverdagsvei til barnehagen, denne ørlille verden litt bortenfor hjem og nabolag,
ikke denne dagen heller, i ruskevær og desembermodus, med kronisk snuelag, seiglivet
fantasi og fortellingslyst på sensorisk tomgang, barnehagepoden på sin vesle
tohjuling, ettåringen i vogn, og bestemor med sin bøllete bestevenn i bånd
rundt livet. De gikk rett frem, særlig nå, i mørketidens mausoleum, hvor all utsikt
er begrenset og bevegelsesmønsteret sterkt redusert, når all utferdsel handler
om å komme frem, frem, ikke oppleve, sanse, observere, eller; de går målrettet,
men de ser likevel etter julestjernen og samtaler lett om julenissens treningstur
i universets ville landskap, med minst hundre tusen reinsdyr, for å klargjøre
dem for den store den julaftenferden, og de ser på kråkene og skjærene og hører
fuglenes klang fra de nakneste busker, nakne busker? Bestemor, hvorfor faller
bladene av trærne? Jo, veslegutt, trærne har vokst fra klærne sine, akkurat
slik som du gjør, og så tar de dem av og venter på sine nye plagg, de som kommer
om våren. Men bestemor, jeg blir så trist. Å, lillegutt, ikke bli trist, trærne
hviler i mellomtiden, i dypet av seg selv. Javel, bestemor, sier treåringen,
mens ettåringen peker på trærne fra dypet av sitt søvnige leie og hvisker beple
til minne om høstens under; fruktene som lot seg plukke og spise, de deiligste
epler og plommer, og da stopper treåringen og roper; NEI, jeg vil ikke gå
bakken, jeg vil gå den andre veien! Han gråter plutselig, og er sint, og snuen
renner og bestemor sier klart, klart vi går den andre veien, og de krysser gata,
i stedet for å holde fortauet, og kommer til den andre siden og lillegutt
treåring hikster og smiler og er lysere til sinns og merker ikke at også her,
på den andre siden, går bakken oppover, dog i en slakere variant, det er selve
endringen som er oppturen, det likner en nedoverbakke og de går forbi det
gamle gardshuset som er fornyet og løa som er rockescene og rekkehusene som fortauets
tangenter og da hører de musikk? musikk, veslegutt, hør, hvisker bestemor og
stopper, og treåringen setter en fot i bakken og ettåringen reiser seg litt opp
og den bøllete bestevennen tar stand og da lyder denne ene strofen, så klar, så
tydelig, fra bak buskene;
a
man will live forever more because of Christmas day,
ja,
bestemor, jeg hører, sier treåringen og ler, da, høl, hvisker
ettåringen i vognen og bikkja står fremdeles stille og bestemor kjenner et
akutt behov for å løfte armene og rope halleluja og de går videre og bærer
julens budskap med seg som en vårlig bris i hud og hår og sjel, og alt er likt,
men likevel så annerledes, akk, om de visste, arbeidsfolket som bygger på et av
rekkehusene og lar arbeiderradioen ljome over by og land, at akkurat den
setningen, den strofen, er alt, er ånd, er himmel på jord,
og det vesle følget flyter på en elv av velsignelse bortover til barnehagen, og
bestemor gjemmer ordene i sitt hjerte, for de skulle ikke gå den veien, det
vesle firspannet, de gjorde jo aldri det, bortsett fra i dag, i dag, og akkurat
da, akkurat i den stund, lyder budskapet over alle budskap til dem, fra en
bygning bak en busk,
a man will live forever more because of
Christmas day.