Gå til hovedinnhold

Linjeavstand

 

Linjeavstand

 

Den første linjen i alt det hvite

eller i alt det blå,

en enkel utførelse, som

love me tender.

Å, tegn meg i din hånd, Herre.

 

Den andre linjen følger etter

eller er i nærheten,

den tredje krysser, please,

return to sender.

Å, fyll meg med din ånd, Herre.

 

Den fjerde linjen faller nedover,

eller stryker over,

den femte spretter rundt, vilt som

in the ghetto.

Å, vis meg din vei, Herre.

 

Den sjette går i sikksakk

eller i sirkler, uten linjeavstand,

den sjuende er sort og mørk, nei,

a mess of blue.

Å, la meg hvile hos deg, Herre.

Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...
Legg inn en kommentar
Les mer

Siris sanne ord

Siris sanne ord Legers og professorers språk målbinder, tåkelegger og banaliserer. Siri Fuglem Berg er verdt å lese. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread11484203/#post_11484203
Les mer

En admirals tale

  Vanessa atalanta, sa Gud, det er ditt navn. Vanessa atalanta, hvisket jeg, trygg i hans favn.   Lydløse vingeslag er mitt fremste våpen, de ble gitt meg av Herren den gang ved urdåpen.   I skapelsens veldige akt fikk jeg min sømløse drakt, og min særegne kraft; stillhetens fremdrift.   Og livet lå vidstrakt for mitt øye, min sjel frydet seg. Jeg ropte: Til tjeneste, min far, hva kan jeg gjør for deg?   Han svarte: Reis nå, admiral, spre frø som Guds skrift! Fortell med all din ferd om naturens gunst, spre skjønnhet, behag, din skapers kunst!   Og jeg tok mine vinger fatt, jeg svevde i stillhet dag og natt, jeg landet på bjørkens sprukne hud, og på døende frukt var jeg Guds stillferdige bud, i en sommer, i en høst, drakk jeg sevje og gjær, og vitnet om den store Jeg Er, Jeg Er!
Legg inn en kommentar
Les mer