Pappa

Til minne om min første trener. Ord i en begravelse.

Pappa har levd et rikt liv.

Det vet vi. For han var så mye.

Lærer. Ektemann. Hundeeier. Far. Morfar. Farfar. Bror. Onkel. Bestevenn. Kollega. Poet. Forfatter. Forteller. Tallknuser. Instruktør. Miljøaktivist. Gartner. Steinbygger. Oppvigler. Motivator. Organisator. Trener. Spydkaster. Båteier. Oppfinner. Drømmer.

Ikke hver for seg. Ikke periodevis, stykkevis og delt. Men samtidig. Fullt og helt. All inn. Med hjertet i alt. Ingenting blir helt uten at du går helt inn i det. En ungdomsklubb. En skøytebane av kunstis. Volleyballtrening i skolegården. Teknikktrening med steiner. Skuespill på skolen. Norskundervisning med eget læreverk. Steingjerde rundt eiendommen. Staudebed i bakhagen. 

Om pappa kunne ha sagt noe, skrevet noe, talt noe om robotiseringen av samfunnet, av velferden, av det mellommenneskelige, ville han buldret og braket og harselert og protestert og på poetisk vis løftet frem dedikasjonen, det hele hjertets betydning, det opprinnelige menneskets metode; nærhet til saken, medmenneskelig identifisering, den andre person som speilbilde, din neste som deg selv.

Et ekte steingjerde bygges med kjennskap og nærhet og rå muskelkraft og klar tanke og bevisst bruk av den menneskelige berøringssans. Skal den flate siden vendes opp og den runde siden ut eller den runde ned og flate siden opp? Skal den minste steinen ytterst og den største steinen midt i og skal den rue flaten møte den myke flaten eller skal den rue settes mot den rue? Skal den store steinen med den hvite undersiden være hjørnesteinen, og skal den mørke grå hvile på den lyse grå der i enden av plenen? 

En elev i en rolle i en skolerevy på en scene i en gymsal, er like viktig som en skuespiller i et skuespill på en nasjonal scene, ingen rolle kan spilles uten å pugge, uten å forstå, uten å tolke, uten å leve seg inn i, uten å kunne fremføre hver eneste replikk, feilfritt, i søvnens dype tilstand, med største troverdighet. Ingen kan gå på scenen uten å vite at de er den de spiller. Ingen skal stotre og glemme og miste replikker og forminske sin verdighet. Tvert imot. De skal vokse. Mestre. Få innsikt. Få ære.

All in. Dedikasjon.

Bare husk den gang yngstesønnen falt på isen. Han falt bakover. Etter en evig jakt på en åpen skøytebane. Et sted å boltre seg. Skyve den blanke egg gjennom frossent vann. Men overalt ble familiefaren jaget bort. De kom de løpende. Stengt. Ikke for folk flest. Betal. Kontingent. Yngstesønnen falt, slo bakhodet, ble blind. Ikke lenge. Ikke for alltid. Men likevel en gang for mye. Og lenge nok til at pappa fikk åpnet sine. Han kunne ikke sette seg ned. Folket trengte en plass å skøyte. Skli på isen som Hjallis. Rolf Falk Larsen. Eric Heiden. Folk trengte det. Så da aksjonerte han. Tok grep. Laget en folkeaksjon. Sørget for, sammen med venner og kollegaer, at Stavanger fikk sin kunstisbane.

Og husk livet i gaten da han arrangerte idrettsstevne for alle ungene. Lengdehopp i sandkassen, tilløp nedover den vesle asfaltbakken, med sats rett foran kantsteinen, eller kappløp rundt nullen, på tid, selvfølgelig, og sekstimeteren, så klart, og spydkast på industri-marken, ja, han hadde sitt eget tilløp liggende ved grusveien der nede, en rull med tartan som han klarte å få tak i.

All in. Med hjerte i alt. Aldri stykkevis og delt.

La barn få bruke kroppen. Sommer. Høst. Vår. Vinter. I skolegården, i gaten, på løkken der borte, i skogen, la barn lære seg turens fortryllelse, gi dem blikket for småblomstenes skjønnhet og lær dem å lytte til fuglesang. Ingen kunne rusle en reise som pappa. Med oppslagsboken om markens grøde på innerlommen, tok han barnebarna i hånden, de små i hans store, gikk ned trappen i Forane åtte og begynte å gå. Om det regnet, stanset de sannsynligvis ved kummen utenfor Forane elleve. For der kunne du høre Plipp og Plopp snakke nedi vannmassene. Kanskje kom de helt til Frøystad gård. Eller til Forusstranden, der hvor krabbene hvilte under steinbryggen på varme sommerdager, et snøre og litt blåskjell og slik satt de og ventet, og ventetid var læretid om livet fjæra, den store fortellingen med små ord, ikke sant, og solen i nakken varmet så herlig, og, se der, der er et Vikingskip, ser du, kanskje de har kommet for å hente Gauseldronningen?

Pappa brukte opp. En gang laget jeg en tittel, Se mitt kjøkken, lød den. Det var pappas kjøkken, det ble brukt opp. Ingenting ble byttet ut. Hvorfor bytte noe som virker, sa han, og var på den måten en stille miljøaktivist. Med sitt liv pekte han på viktige verdier. Forbruk var ikke hans greie. Nøysomhet er mer passende. Han kastet ikke annet enn spyd. Han komposterte. Han høstet egne poteter. Og bringebær. Og jordbær. Og hyllebær og hylleblomst. Og han mestret nytelsens kunst. En brødskive med gammelost. En kaffekopp i solveggen. En varm stein å sitte på. De små ting ble så store i hans liv. Og dermed også i våre liv. Han lærte sin livskunst til oss. Til barnebarna. Til elevene sine. Til de han møtte på sin vei. Og han skrev. Han ble aldri tom for ord.

Dedikasjon. Det hele hjertets betydning.

Vi, hans nærmeste, barna, vi møtte dedikasjonens disipler, pappas elever, for eksempel. Er du sønn til Aasen? Hei, hun er datteren til Aasen. I byen. På skolen. I butikken. I hovedstaden. I hallen. En jente, en gutt, en gjeng fotballspillere, en turner, en ishockeyspiller, en hundeeier. Og de viste alltid begeistring da de skjønte at han var vår far. Ja, han tente lyset i deres øyne. Det som gløder i engasjement.

Jeg vil egentlig si så mye mer. Om spydtreneren. Om oppfinnelsene. Om tippesystemene. Om Oscar. Om de lange turene. Om kutteren og oselveren. Om pappas seilas. Om kjærlighet. For pappa elsket mamma. Omsorgen, bekymringen, beundringen, irritasjonen - kjærligheten til mamma rommet alt. Slik kjærlighet gjør. Kompromissløs kjærlighet. Evig kjærlighet.

Jeg undrer meg over sorgen. Den er så annerledes enn jeg visste om. Den er ikke bare tårer. Den er fysisk. Den er kropp. Den er tanke. Den er stein. Den er liv i en grein. Den er duften av gran. Den er lyden av bølger. Den er motvind.

Pappa søkte den perfekte motvind. Spydet i bane mot vinden, flytende på motstandens sus.

Pappa. Du har sendt ditt siste spyd av gårde.

 

Forus, 9.12.18-15.1.19