Utviklingen

 

( Fra "En treners bekjennelser") 

Jentene er ett år eldre. Og de er mange. Sesongen er snart i gang.

Trettenåringene er oppdagerne. De vil så mye. De prøver seg frem. De deltar på flere arenaer. De prøver ut. De vakler. De vinner. De våger. De faller. De vurderes.

De er ikke lenger barn. De er ungdommer. Et nytt mål kan brukes. Et nytt trappetrinn innføres i treningshverdagen.

Samlingen.

Prestasjonen kan veies. De sterkeste synliggjøres. Galskapen tøyles. Livsgnisten rammes mer og mer inn. Benken er mindre dynamisk. 

Trenerteamet samles. Sesongen planlegges. Årshjul. Målsetting. Periodeplan. Verdier. Spillerutvikling.

Den andre treneren har bestemt seg, og sier:

Vi skal ikke rullere på de spillerne vi sender på samling.

Jeg ser på ham. Venter litt, før jeg sier:

Men kretsmiljøet er tydelige på at de anbefaler, og ønsker, en rullering på spillere. Jeg var på møtet. Jeg hørte dem selv. Var du der?

Han rister på hodet.

Unødvendig. Vi sender de beste av spillerne, så blir de sett og lagt merke til.

Den andre treneren er strategen, med sterk tro på egne kvaliteter, klar for å lede an, særlig i kamp, men han er sjeldnere å se i treningsarbeidet, i den ukentlige og månedlige planleggingen, i hverdagen, i alle disse kveldene og alle disse timene med økter og planer, i skyggeland, der marken ryddes og klargjøres og frøene sås og pleies.

Og i seriespill skal vi ha en fast rekke i A-puljen, sier han.

Fast rekke? Det betyr ingen rullering, de beste får mest spilletid, de beste får flest sjanser, de beste får mest tillit, de beste får flere tilbud, de beste, hvem er de beste?

Å være benkesliter er like mye verd som å være stjerne.

Ah, denne utvelgelsen problem, denne evige gløden i menneskesjelen; seiersglansen som drivkraft, gullet som frister og fengsler og fordriver alt det menneskelige, alt det mangefasetterte, ja, ulikhetens allsang nedtones, det fysiske fortrinn fører frem, du tenårenes førstegrøde, du som scorer mest, du er verdifull, du er verdig en plass i landslag.

Seiersglans og seriegull og tabellfokus, veien er ensrettet, ensrettet er veien.

Fast A-rekke, sier den andre treneren, og har valgt sin retning. Lagets retning. Spillernes retning.

Ungdomstidens grenseløse akustikk temmes av trenerviljen.

Barnet er ikke mer. Jevnbyrdighetens bakgård er forlatt.

Men jeg sier ingenting, ikke med en gang, for jeg er en trener i skvis. Spagaten. Polene. Toppen. Bredden. Jeg vil også vinne, så klart jeg vil vinne! Alle vil vinne, femåringen vil vinne, åttiåringen vil vinne. Tap? Nei takk! Seier? Ja takk! Seier er vitaminer, seier er dopamin i hverdagsslitet, seier er trosbyggende.

Sannheten er at ethvert ungdomslag har sin kvalitative grunnmur i enkeltspillere som glitrer.

Og enhver utøver i barne- og ungdomstiden, i alle idretter, er seg selv mer enn nok.

Det kollektive bygges ikke på en dag, samspill er sangen om fremtiden, når den fysiske og mentale modningen er fullbyrdet. Barne- og ungdomstiden er individualistens fase, der hvor ledetrådene legges ut, de som til slutt samles i et garnnøste, ja, det er slik jeg må ytre min mening om saken; at det er så mye å ta hensyn til, at jeg forstår den andre trenerens tanke, at vi har samme mål, at vi må få til begge deler, det ene utelukker ikke det andre, men samtidig må jeg bemerke ensrettingen, se den andre treneren i øynene og tale klart.

Jeg kan si: Se, min venn, se rundt deg, verden vil vekst, for de gode, for de middelmådige, for de enkle, for alle og enhver, og vi har en mengde kunnskap tilgjengelig, kunnskap satt i system, vi har idrettsbestemmelser og barneidrettsrettigheter og idrettsverdier og idrettens ungdomsretningslinjer og forskning og olympiske miljøer og folkehelse og støtteordninger og paraplyforbund og særforbund, og overalt er kunnskapen, den som hjelper oss å ivareta alle, hvor enn de er i verden, vi må bare bruke den, høste det andre har sådd og dyrket frem, sette det inn i vår hverdag, justere, balansere, implementere, kanalisere.  

Jeg tenker:

Vi er sjeler i skvis, vi trenere, vi ser ulempen ved et tap og fordelen ved en seier og fordelen ved et tap og ulempen ved en seier. Vi er frivilligheter i spagat mellom en glitrende stjerne og en bredspektret benk.

Jeg sier:

Vi skal se alle, ta vare på alle, utvikle alle, vi skal rullere på spillere til samling, slik kretsen anbefaler, vi skal ha en dynamisk A-serie.

Den andre treneren ser på meg, og sier, kort, klart og hissig:

Om vi gjør det slik, så slutter jeg.

Ultimatet. Direkte og utmattende. Vi har ingen å miste. Ingen.

Å være benkesliter er like mye verd som å være stjerne.

Akk, hvilken verdi. Hvilken visjon. Hvilken retningslinje. En guddommelig guide for trenerapparatet. En touch fra oven. Fra de som vet best. Husk å verdsette benkesliterne.

Benkesliterne. De som sliter på benken. Vi sier ikke banesliterne. Vi gjør ikke det. De som står i kamp, de som er på courten, de er aktive spillere, de er synliggjort, definert av posisjoner og roller i et regelverk, de ses i utøvelsen av sine ferdigheter, de ses i prøvelsen av sin kunnskap, de ses i farten, i bevegelsen, i finten, i kastet, i mottaket, i skuddet, de er innenfor, de utøver. De på benken, de er nedturen, de sliter i mangelens landskap, der intet definerer, der intet synliggjør, der inaktiviteten ruler, der regelverket ignorerer, der verdiløsheten er dyptloddende og definerende. Hvordan gi ventingen, benkeslitasjen, verdi? Sakens to sider, sa jeg det? Sakens tusen sider. En setning i et forbunds verdiprotokoll, å være benkesliter er like mye verd som å være stjerne, er et støvkorn på utstyrsbagen til treneren, en flekk på laglederens klubbjakke, en ørliten bandasje på førstevalgets lårhøne.

En trener som vil mer enn å vinne, en trener som vil bevare lekenheten og samholdet og gleden ved å trene og å bygge helse og vektlegge det laidbacke og videreføre sin egen hvile, en trener som vil utvikle hele mennesket, som vil fjerne foreldrenes, klubbledelsens, dommerens, sekretariatets, kretsens, forbundets blikk på tabell og talent og poeng og målforskjell, står nesten alltid alene.

Nesten. Alltid.

Ferdselen i idrettens farvann er beinhard. Bølgene som kommer, er umulige å forutse. Og bølgene kommer fra voksne, fra foreldre, fra trenerteamet, fra blindsoner, fra tribuner, fra medier, fra ytre verdensrom.

At hun prøvde ut en finte i kamp, uten å lykkes, var uhørt.

At hun satset fra liten vinkel for å skyte på mål, var feil. 

To bølger, skapt av en målstyrt trenerkollega, skylte over meg, og jeg var totalt uforberedt.

Hvorfor? Hvorfor var jeg uforberedt? Jeg visste jo! jeg hadde jo selv tenkt slik! jeg så jo i et speil, ikke i en gåte?