Gå til hovedinnhold

Grensesnittet

 

Et etterord, til En treners bekjennelser


«Borte er bakken opp,
fra nede,
på bunnen
blir de stående,
de som hadde anledningen,
men undervurderte
konsekvensene.»


Fra pappas dagboknotater i Norsk lærerlags almanakk fra 2001/02

 

Bakken opp er borte, skrev min far. Min første trener. Han som slet seg ut på ungdom og egentrening og skoleelever. Han som fikk meg til å spise. Han som forløste de lange kastene. Han som stadig kikket seg tilbake og undret seg over valgene han tok. Bakken opp er borte, skrev han. Den bakken som kom fra bunnen, der nede fra, der hvor han hadde vært.

På bunnen blir de stående, skrev han. Hvem? Hvem blir stående? Hva mente du, pappa? De som kunne satse? de som hadde muligheten, men som ikke tok hensyn? de som ikke justerte og balanserte og tilpasset og endret sin måte og metode? hvem, pappa?

Jeg vil aldri få vite hva han mente, jeg leste min fars tekster så altfor sent, jeg brukte tiden på andre ting, min nysgjerrighet handlet ikke om min fars trenererfaring, hans lærerrolle, hans utøvererfaring, hans nedtegnelser, nei, min far var min far, biologien er ikke bærekraftig i så måte, tvert imot, den forurenser, og blir forbigått med trampende og demonstrative skritt, ikke gjør som faren din sier, sa min indre rådgiver, for min indre motivasjon var min egen stemme, aldri hans, aldri.

Men så, i et etterpå, kommer den voksne vilje, den som trumfer trass og frigjøringskraft. Og dette vesle diktet, langt fra hans beste, tvert imot, det er et øyeblikk av ord vi leser, et uredigert dikterisk notat, og det dukket opp i mitt eget etterpå, i en livsfase hvor fortidens rekvisitter gjennomgås, sakte, undrende, beundrende, for min fars notater og refleksjoner og lyriske tekster er omfattende, hans liv er en litterær tråd, som syr mine erindringer om en oppvekst på idrettens arena, sammen med ord og bilder og vers og rim og betraktninger som tar pusten fra meg. Min far, læreren, og denne foreldretreners skriftlige nedtegnelser, blir en del av mine egne bekjennelser, de som kom etter årevis med ledelse på parketten.

Han må ha stått der oppe, helt øverst, tenkende, funderende, vurderende, og han må ha kjent en uro, en uro han ville bli kvitt. Han orket ikke å løpe ned for å hjelpe dem der nede, ikke denne gangen. Han hadde gjort det så mange ganger før. Ryggen var vond nå. Smertene gav seg ikke. Han hadde trent alternativt i mange år, han tenkte alltid annerledes, han snudde opp ned på taktikker, utviklet nye teknikker og nye redskaper. For sin egen del, men aller mest for alle andres. Nå kom han til et punkt hvor nedoverbakkene gjorde vondt verre. Selv om han hadde funnet en måte å håndtere smertene på; han løp baklengs nedover. Ja, du leser rett! Min far løp baklengs ned bakkene, i en alder av seksti snudde han rundt når nedoverbakken kom, og løp baklengs der andre slapp seg fri i vill fart. Slik unngikk han smerter i den vonde ryggen. Slik kom han seg ned, der de andre stod og vurderte konsekvensene.

Men nå, denne gangen, ble han stående der på toppen, tynget av en uro.

Min far skrev, som sagt, mye. Han skrev poesi. Han skrev prosa. Han skrev eventyr. Han skrev komikk. Han skrev treningsplaner. Og han skrev dagbøker. Ikke nitididige, tradisjonelle dagbøker, nei, han skrev enkle og dype og langsomme og sterke og kraftfulle og lyriske betraktninger, om treningsøkter, om medisiner, om familien, om elever, om lærere, om rektorer, om foreldre, om spydkastere, om barna, om barnebarna, om hunden, om svalen, om banemesteren, og han skrev i det han hadde for hånden, en almanakk, en tegnebok, en ubrukt notatblokk, en Yatzy-blokk.  Og han samlet sine skrifter i ringpermer og andre permer.  

Å lese notatene, diktene, refleksjonene hans, er å binde sammen historiske livslinjer. Min fars erfaring blander seg med min erfaring, som i en vev, men i en ettertid, som burde være nåtid. For den historiske livslinjen, hans kunnskap og innsikt, kunne, som sagt, vært min, for lenge siden, i de dagene han levde. Min trenergjerning, kunne, og burde, båret i seg hans lærdom og innsikt og forståelse. Men samtalen mellom to trenere fant aldri sted. Hans innsikt i trenerrollen ble aldri min. Min vandring langs trenerstien, ble aldri delt med ham. Han var min trener, aldri mer. Og han var foreldretrener. Han overøste meg med sin tekniske kunnskap. Og jeg protesterte, som det barnet og den ungdommen jeg var. Jeg tok aldri hensyn til hans meninger og råd. Tvert imot.

Nå er bakken opp, fra nede, borte.

Jeg står der, på bunnen, og speider mot bakkens topp. Kan hende han dukker opp og firer nedover et tau som jeg kan binde om livet?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...

Siris sanne ord

Siris sanne ord Legers og professorers språk målbinder, tåkelegger og banaliserer. Siri Fuglem Berg er verdt å lese. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread11484203/#post_11484203

En admirals tale

  Vanessa atalanta, sa Gud, det er ditt navn. Vanessa atalanta, hvisket jeg, trygg i hans favn.   Lydløse vingeslag er mitt fremste våpen, de ble gitt meg av Herren den gang ved urdåpen.   I skapelsens veldige akt fikk jeg min sømløse drakt, og min særegne kraft; stillhetens fremdrift.   Og livet lå vidstrakt for mitt øye, min sjel frydet seg. Jeg ropte: Til tjeneste, min far, hva kan jeg gjør for deg?   Han svarte: Reis nå, admiral, spre frø som Guds skrift! Fortell med all din ferd om naturens gunst, spre skjønnhet, behag, din skapers kunst!   Og jeg tok mine vinger fatt, jeg svevde i stillhet dag og natt, jeg landet på bjørkens sprukne hud, og på døende frukt var jeg Guds stillferdige bud, i en sommer, i en høst, drakk jeg sevje og gjær, og vitnet om den store Jeg Er, Jeg Er!