Å elske

 

Å elske

Å elske er å, sa han. Og kremtet. Tårene rant.

Å elske er å, gjentok han. Uten å heve glasset.

Solen lå skjult bak skyggene.  

 

Hør, hør, store ord underveis, hvisket en kollega.

Se, sjefen gråter, sa noen. Latter.

Vinden kom fra vest, med saltet.

 

Nei, vi trenger ikke store ord, sa jeg. Fylte nevene med sjø.  

For vi er trestammer. Avkapp. Stubber. Nedfall, sa jeg.

Som ligger i sjøkanten. Mot sør. Omgitt av stein. Tang.

 

Sjøen stiger, sjøen faller, sjøen former, sa en ansatt.

Gjør sin vilje med treet, sa han, og møtte blikket mitt.

Stille dønninger, myke berøringer over oss.

 

Jeg vil si noe om å elske, ropte en kvinne.

Å balansere på steingarden, ropte hun. Skarp som arket.

Naustdøren knirket i hengslene.

 

I sko, i støvler, eller barbeint, sa jeg. Kledde meg naken.

For steinene er glatte, harde, ru, sa jeg, avkledd.

Redningshelikopteret kom flyvende fra nord.  

 

Vær stille! Hva vet vi om å elske, brølte broren.

Vi er svaberg, slake fjellsider, lave klipper, brølte han, veltet stolen.

Kledd i mose, strandnellik, tiriltunge, berørt av tidevann.

 

Å elske er, hvisket flyktningen, fra kanten av flåten.

Hav som tar, hav som sluker, hører dere? hvisket hun. Ingen svarte.

Et hus som bygges, uten materialer, uten tegninger.

 

Med Samsonsøyler, spir og tak av stjerner, sa jordmoren.

En usynlig stall til mor og barn, sa hun. Reservert.

Hunden ville fange de knuste bølgene, tusen dråper.

 

De to, i all evighet, liksom, sa naboen. Lattermildt.

Eller i hardt avkast, lav bane bortover vannspeilet, svarte sjefen.

Som steiner som skeiner, synkende mot bunnen.