Gå til hovedinnhold

Å elske

 

Å elske

Å elske er å, sa han. Og kremtet. Tårene rant.

Å elske er å, gjentok han. Uten å heve glasset.

Solen lå skjult bak skyggene.  

 

Hør, hør, store ord underveis, hvisket en kollega.

Se, sjefen gråter, sa noen. Latter.

Vinden kom fra vest, med saltet.

 

Nei, vi trenger ikke store ord, sa jeg. Fylte nevene med sjø.  

For vi er trestammer. Avkapp. Stubber. Nedfall, sa jeg.

Som ligger i sjøkanten. Mot sør. Omgitt av stein. Tang.

 

Sjøen stiger, sjøen faller, sjøen former, sa en ansatt.

Gjør sin vilje med treet, sa han, og møtte blikket mitt.

Stille dønninger, myke berøringer over oss.

 

Jeg vil si noe om å elske, ropte en kvinne.

Å balansere på steingarden, ropte hun. Skarp som arket.

Naustdøren knirket i hengslene.

 

I sko, i støvler, eller barbeint, sa jeg. Kledde meg naken.

For steinene er glatte, harde, ru, sa jeg, avkledd.

Redningshelikopteret kom flyvende fra nord.  

 

Vær stille! Hva vet vi om å elske, brølte broren.

Vi er svaberg, slake fjellsider, lave klipper, brølte han, veltet stolen.

Kledd i mose, strandnellik, tiriltunge, berørt av tidevann.

 

Å elske er, hvisket flyktningen, fra kanten av flåten.

Hav som tar, hav som sluker, hører dere? hvisket hun. Ingen svarte.

Et hus som bygges, uten materialer, uten tegninger.

 

Med Samsonsøyler, spir og tak av stjerner, sa jordmoren.

En usynlig stall til mor og barn, sa hun. Reservert.

Hunden ville fange de knuste bølgene, tusen dråper.

 

De to, i all evighet, liksom, sa naboen. Lattermildt.

Eller i hardt avkast, lav bane bortover vannspeilet, svarte sjefen.

Som steiner som skeiner, synkende mot bunnen.

Etiketter:

Populære innlegg fra denne bloggen

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre...
Les mer

Siris sanne ord

Siris sanne ord Legers og professorers språk målbinder, tåkelegger og banaliserer. Siri Fuglem Berg er verdt å lese. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread11484203/#post_11484203
Les mer

Om alderdommens saktmodige gang, et ereksjonens etterord

Essay Om alderdommens saktmodige gang, et ereksjonens etterord De satt i godstolene ved stuevinduet, hver dag, samme tid, samme sted, ikke ventende, ikke viljeløst, men hvilende, som etter en lang dags ferd mot kveld, men det var ikke kveld, det var tidlig ettermiddag. Og de var pensjonister. På oppslagstavlen henger et A4-ark, med ord som kan bli tekster, lange tekster, eller korte. Et av ordene er ydmykhet. Ikke ereksjon. Eller testosteron.  Ydmykhet, enkelt og greit, sorte bokstaver på hvitt ark. Akk, tenker du, atter en gang det samtidstomme utrykket ydmykhet , et bibelsk etterslep, en skygge av fortidens selvfornektelse, en kunstig tilbedelse av den konstruerte Gud, akk og sukk og ork, plis, ikke nå, ikke her, ikke i vår moderne æra, vi er fornøyd, vi vet å holde igjen, vi erkjenner vår egen begrensning, vi hyller dem som hylles bør, ikke sant? Ydmykhet, not, ikke nå, ikke her, ikke i vår frigjorte æra, og i tillegg knyttet opp mot ereksjon, sex, de greiene der,...
Les mer