Til dåpsbarnet
Å møte blikket
formes
barnet, dette liv,
som
er oss,
en
gang usett og skjult,
jeg’et
i mørket der inne,
synlig
for Gud, så sensitiv
for
hjerteslagets klang;
sin
mors kjærlighetssang.
Jeg løftet øynene.
Jeg så, og se! - deg, barnet mitt!
Langs
veier bare Gud
tør
kjenne,
ankommer
barnet, med bar hud,
som
fremmed,
likevel
så kjent av henne,
rå,
vannbåren livskraft, et bud
om
å elske evig,
en
visshet om å slippe fri.
Jeg løftet øynene.
Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!
Den
vesle holdes fast og ømt,
i
mors armer,
min kjære,
du blir aldri forsømt,
hviskes
stille.
Å,
disse fredens ord,
måtte
de lyde over all vår jord,
nå
frem til hver skyttergrav,
og
dele de opprørte hav.
Jeg løftet øynene.
Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!
Gutten
tar de først skritt
alene,
i balanse,
før
han ferdes fritt, sitt livs distanse.
Å, min Gud,
led ham langs din
himmelvei,
beskytt mitt barn!
Ja,
slik er en mors bønn,
for
sin elskede sønn.
Jeg løftet øynene.
Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!
Et
farvann av uro, lengsel, savn
bærer
det umulige navn;
Håpets
hav! Her, i storm og stille,
ferdes
alle, en far, en mor,
en
søster, en bror, de spør;
var
det hit du ville?
Ja,
lik Peter, tror jeg
at
vannet bærer meg.
Jeg løftet øynene.
Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!
Å,
han danser, i romanse, kan du se?
I
en blomstereng,
med
henne han elsker, i le
for
vind, bak evige steingarder.
For
han vet å møte blikket,
han
lærte av sin mor,
de
blå øyne viker ikke,
når
han faller på kne.
Jeg løftet øynene.
Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!
Gud,
slik er din vei, ikke sant?
Fra
mørket der inne, i kvinnen,
dette
livet opprant,
et
menneske, som er lik oss,
jeg’et
til tross!
Formet
i ømhetens kar,
med
livspust i nesen
fra
Himmelens far.
Jeg løftet øynene.
Jeg så, og se! - det er deg, barnet mitt!
Kommentarer