onsdag 13. september 2017


Skrevet 6. juli 2017
Til to som elsker hverandre

 










Jeg elsker


Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du stiger

Når du sakte stiger opp av jorden, du Såmannens vekst,
så svak, spinkel, uberørt og nyfiken, fra frøet, dette ene som ble senket i den sorte jordfold, lagt i din mors dypeste brønn, denne avkrok som alle har sett uten å se,
å, du uforløste vekst som var så lukket, så alene, så bortenfor verdens blikk, omsluttet av uendelighetens hinne,
det er bare det jeg vil si
at når du nå stiger, vakker og viljesterk, og sårbar,
ja, opp av jorden stiger du, og mens du tar form og finner din sti og snur deg og strekker deg mot lyset, så langt at du nesten knekker,
da ser jeg at du er min, bare min, og alle andre tenker det samme, at du skal stige helt opp, 
kle deg i grønt og stråle,
og det er sant,


Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du danser

Når du danser i slåttengen, du søster av Batseba,
blant disse villblomstene, så glad, ivrig, villig og søkende, i deg selv, som en søyle, i deg selv, men stadig alene, løsrevet, uten feste,
lengtende etter mening, søkende etter den blomsten som ingen andre har funnet, etter gløden som aldri slukker, gløden som tar bolig i deg til evig tid,
det er bare det jeg vil si
når du svinger deg leende rundt og rundt og griper hver enestående vekst,
en rose, en blåklokke, en syrin, en prestekrage, en nøkleblom, og samler dem alle i din favn, når du beveger deg bort fra flokken,
bort fra felleskapet, bort fra gjeterne, de som samler, som vil deg vel,
da ser jeg at du er den som skal følge meg videre, bare meg,
og jeg vet at alle andre vil være en slik blomst som du har lagt i din bukett, 
og det er sant,

Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du synker

Når du synker ned i veenes brønn, du datter av Eva,
ned i dette dypet som bare du når, lukket, alene, fortvilet, kjempende og tjoret til kroppens eget feste, ventende på neste bølge,
sterkere enn den forrige, drivende mot en siste skanse,
en siste kraft, en berøring ingen kaller ved sitt rette navn, en bølge fra det innerste farvann, der vi alle en gang har vært,
i frøet,
for i fødsel skal du være, til fødsel skal du bli, til evig tid,
det er bare det jeg vil si
at når jeg ser deg kjempende, sint, sterk, brølende, med en spire i din indre dal, en spire som vil se lys, himmel,
da vet jeg ikke mer, eller mindre, jeg vet ikke noe,
jeg tar deg ikke på alvor, bare på dødens terskel er vi alvor,
men jeg ser at du er min, jeg tar deg med, videre,
og det er sant,

Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på kloden ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du sitter

Når du sitter ved siden av meg, du bror av Josef,
bak en vegg av gamle steiner, løftet av de menneskene som ikke kjente maskinens vold,
to dype sjeler i ly for vinden, i ro, blant bergarter og mose og disse broene mellom før og nå, mellom fortid og fremtid, og din tanke er ensom i skyggen av byens byggverk og bilens spor som aldri endte, men førte videre, forbi de røde lys og inn i fjellveggen som bar byrden av ingeniørenes ivrige skapervilje,
det er bare det jeg vil si
når blodet renner sakte gjennom kroppens vener og vi er elskende ved enden av en dag,
i solens dalsøkk sitter vi,
du er stillheten som forsvant,
du er bondens siste håp,
du er frøet i fallskjerm fra dronen som søker urørt mark,
da vet jeg at
du, du vil følge meg videre, likevel, forkalket i ditt indre, men villig,
og det er sant,

Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du ligger

Når du ligger som en fallen konstruksjon, du sønn av Isak,
fanget i kroppens låste tempel, en bygning ingen vet å ta vare på,
når du ligger slik, vissen og vrang og villig tar i mot lindring fra de armer som forlenger lidelsen, eller er det livet, eller døden, uansett,
det er noe med denne sorg og dette savn og denne sårhet som er pålagt de bygninger Gud løftet fra støvet, og de mennesker han en gang pekte i riktig retning,
når din stemme er stotrende og svak og sengen stinker av urin, min elskede,
jeg er evig din, sa jeg, og du vet det er sant,
det er bare det jeg vil si
at jeg elsker deg, for i støvet er du, men jeg elsker deg opp i høyden, til fjellets topp, til skyskraperens tak, opp dit du ser skyenes fart og solens stråleglans og bergartens skimmer og havets horisont,  
for da vet jeg at din gjerning er i meg og min i deg,
og det er sant,


Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du snubler

Når du snubler i denne hjørnesteinen, du barn av Judas,
og alle kaster den første steinen, de kaster som om de ikke visste hva de gjorde, og treffer deg, for du snur ryggen mot dem og løper bort,
mot kanten av stupet, mot kanten av stupet ingen andre ser,
bare du, for ditt svik er ikke mitt, men mitt likevel, og steinene er tunge, store, vakre, i all sin enkelhet, de svever og sårer deg og knuser skallen din og knuser skjelettet ditt og knuser troverdigheten din,
det er bare det jeg vil si
at når du snubler og skriker i smerte og jeg ser deg falle,
da vet jeg at vi er ett, din synd er min synd, ditt fall er mitt fall, og alle andre stopper og lar den siste steinen ligge i håndflaten, eller falle ubrukt til jorden,
og det er sant,

Jeg elsker deg,
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At når du vaskes

Når du vaskes ren, du barn av Abraham,
og verdens vrede fyller oss med frykt for å elske rett,
og hatet er like enkelt å bære som kjærligheten,
å hate er å elske å elske er å hate
nei, i mørket er ikke lys, ikke nå lenger, ikke her,
men i mørket er vi likevel ett, ikke sant,
i lyset likeså,
det er bare det jeg vil si
at senere, der hvor himmelen møter jorden, på den smale, smale linjen, snorbein, nesten usynlig, der, på den ytterste rand, livet, der forstår jeg og vet jeg og tror jeg og tviler jeg og elsker deg
uansett, ja, uansett vaskes du ren,
og jeg bader i samme hav, for i skaperens form fant du meg og jeg deg,
og det er sant,


Jeg elsker deg
Det er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei, jeg vet ikke hva det vil si
Å elske
Her på klodens ytterste rand
Eller langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si.