Skrevet 6.
juli 2017
Til to som elsker hverandre
Jeg elsker
Jeg
elsker deg
Det
er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei,
jeg vet ikke hva det vil si
Å
elske
Her
på klodens ytterste rand
Eller
langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At
når du stiger
Når
du sakte stiger opp av jorden, du Såmannens vekst,
så
svak, spinkel, uberørt og nyfiken, fra frøet, dette ene som ble senket i den
sorte jordfold, lagt i din mors dypeste brønn, denne avkrok som alle har sett
uten å se,
å,
du uforløste vekst som var så lukket, så alene, så bortenfor verdens blikk, omsluttet
av uendelighetens hinne,
det er bare det jeg vil
si
at
når du nå stiger, vakker og viljesterk, og sårbar,
ja,
opp av jorden stiger du, og mens du tar form og finner din sti og snur deg og
strekker deg mot lyset, så langt at du nesten knekker,
da
ser jeg at du er min, bare min, og alle andre tenker det samme, at du skal
stige helt opp,
kle deg i grønt og stråle,
og
det er sant,
Jeg
elsker deg
Det
er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei,
jeg vet ikke hva det vil si
Å
elske
Her
på klodens ytterste rand
Eller
langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At
når du danser
Når
du danser i slåttengen, du søster av Batseba,
blant
disse villblomstene, så glad, ivrig, villig og søkende, i deg selv, som en
søyle, i deg selv, men stadig alene, løsrevet,
uten feste,
lengtende
etter mening, søkende etter den blomsten som ingen andre har funnet, etter
gløden som aldri slukker, gløden som tar bolig i deg til evig tid,
det er bare det jeg vil
si
når
du svinger deg leende rundt og rundt og griper hver enestående vekst,
en
rose, en blåklokke, en syrin, en prestekrage, en nøkleblom, og samler dem alle
i din favn, når du beveger deg bort fra flokken,
bort
fra felleskapet, bort fra gjeterne, de som samler, som vil deg vel,
da
ser jeg at du er den som skal følge meg videre, bare meg,
og
jeg vet at alle andre vil være en slik blomst som du har lagt i din bukett,
og
det er sant,
Jeg
elsker deg
Det
er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei,
jeg vet ikke hva det vil si
Å
elske
Her
på klodens ytterste rand
Eller
langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At
når du synker
Når
du synker ned i veenes brønn, du datter av Eva,
ned
i dette dypet som bare du når, lukket, alene, fortvilet, kjempende og tjoret
til kroppens eget feste, ventende på neste bølge,
sterkere
enn den forrige, drivende mot en siste skanse,
en
siste kraft, en berøring ingen kaller ved sitt rette navn, en bølge fra det
innerste farvann, der vi alle en gang har vært,
i
frøet,
for
i fødsel skal du være, til fødsel skal du bli, til evig tid,
det er bare det jeg vil
si
at
når jeg ser deg kjempende, sint, sterk, brølende, med en spire i din indre dal,
en spire som vil se lys, himmel,
da
vet jeg ikke mer, eller mindre, jeg vet ikke noe,
jeg
tar deg ikke på alvor, bare på dødens terskel er vi alvor,
men
jeg ser at du er min, jeg tar deg med, videre,
og
det er sant,
Jeg
elsker deg
Det
er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei,
jeg vet ikke hva det vil si
Å
elske
Her
på kloden ytterste rand
Eller
langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At
når du sitter
Når
du sitter ved siden av meg, du bror av Josef,
bak
en vegg av gamle steiner, løftet av de menneskene som ikke kjente maskinens
vold,
to
dype sjeler i ly for vinden, i ro, blant bergarter og mose og disse broene
mellom før og nå, mellom fortid og fremtid, og din tanke er ensom i skyggen av
byens byggverk og bilens spor som aldri endte, men førte videre, forbi de røde
lys og inn i fjellveggen som bar byrden av ingeniørenes ivrige skapervilje,
det er bare det jeg vil
si
når
blodet renner sakte gjennom kroppens vener og vi er elskende ved enden av en
dag,
i
solens dalsøkk sitter vi,
du
er stillheten som forsvant,
du
er bondens siste håp,
du
er frøet i fallskjerm fra dronen som søker urørt mark,
da
vet jeg at
du,
du vil følge meg videre, likevel, forkalket i ditt indre, men villig,
og
det er sant,
Jeg
elsker deg
Det
er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei,
jeg vet ikke hva det vil si
Å
elske
Her
på klodens ytterste rand
Eller
langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At
når du ligger
Når
du ligger som en fallen konstruksjon, du sønn av Isak,
fanget
i kroppens låste tempel, en bygning ingen vet å ta vare på,
når
du ligger slik, vissen og vrang og villig tar i mot lindring fra de armer som
forlenger lidelsen, eller er det livet, eller døden, uansett,
det
er noe med denne sorg og dette savn og denne sårhet som er pålagt de bygninger
Gud løftet fra støvet, og de mennesker han en gang pekte i riktig retning,
når
din stemme er stotrende og svak og sengen stinker av urin, min elskede,
jeg
er evig din, sa jeg, og du vet det er sant,
det er bare det jeg vil
si
at
jeg elsker deg, for i støvet er du, men jeg elsker deg opp i høyden, til
fjellets topp, til skyskraperens tak, opp dit du ser skyenes fart og solens
stråleglans og bergartens skimmer og havets horisont,
for
da vet jeg at din gjerning er i meg og min i deg,
og
det er sant,
Jeg
elsker deg
Det
er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei,
jeg vet ikke hva det vil si
Å
elske
Her
på klodens ytterste rand
Eller
langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At
når du snubler
Når
du snubler i denne hjørnesteinen, du barn av Judas,
og
alle kaster den første steinen, de kaster som om de ikke visste hva de gjorde,
og treffer deg, for du snur ryggen mot dem og løper bort,
mot
kanten av stupet, mot kanten av stupet ingen andre ser,
bare
du, for ditt svik er ikke mitt, men mitt likevel, og steinene er tunge, store,
vakre, i all sin enkelhet, de svever og sårer deg og knuser skallen din og
knuser skjelettet ditt og knuser troverdigheten din,
det er bare det jeg vil
si
at
når du snubler og skriker i smerte og jeg ser deg falle,
da
vet jeg at vi er ett, din synd er min synd, ditt fall er mitt fall, og alle
andre stopper og lar den siste steinen ligge i håndflaten, eller falle ubrukt
til jorden,
og
det er sant,
Jeg
elsker deg,
Det
er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei,
jeg vet ikke hva det vil si
Å
elske
Her
på klodens ytterste rand
Eller
langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si
At
når du vaskes
Når
du vaskes ren, du barn av Abraham,
og
verdens vrede fyller oss med frykt for å elske rett,
og
hatet er like enkelt å bære som kjærligheten,
å
hate er å elske å elske er å hate
nei,
i mørket er ikke lys, ikke nå lenger, ikke her,
men
i mørket er vi likevel ett, ikke
sant,
i
lyset likeså,
det er bare det jeg vil
si
at
senere, der hvor himmelen møter jorden, på den smale, smale linjen, snorbein,
nesten usynlig, der, på den ytterste rand, livet, der forstår jeg og vet jeg og
tror jeg og tviler jeg og elsker deg
uansett,
ja, uansett vaskes du ren,
og
jeg bader i samme hav, for i skaperens form fant du meg og jeg deg,
og
det er sant,
Jeg
elsker deg
Det
er bare det jeg vil si, uten at jeg vet
Nei,
jeg vet ikke hva det vil si
Å
elske
Her
på klodens ytterste rand
Eller
langs denne veien som er livet, det er bare det jeg vil si.