torsdag 4. august 2016

Å skape, skaper, skapte verden

Dagen, den er i begynnelsen. Timen, morgenen, tasser over gulvet. Takten er trøstefull. Tiden er. Kaffetrakteren hoster, harker, synger sin vrange oppvåkningsmelodi. Sommer i P2 snurper seg ut av den lille sorte. Sangen fra i går er. De sa noe om terror. Sa de ikke? Men Stillhetens øy er som før. Vannet renner raskere. Men det er jo klimaet. Årets. Klima. Ikke gårsdagens. Du ser, jeg sitter her, i tomhetens hulrom. Dagen fra i går er. Sangen fra sommeren som aldri ble slik den burde. For alt falt. En gang ned fra stellebordet. Gutten og setningene og ordene. 
Mamma, du er så flink.
Skjønner du ikke hva jeg mener? La meg begynne på nytt.
Dagen. Den er i begynnelsen. Duften av kaffe brer seg i kjøkkenet. Det er gammelt, det rommet her. Før var liv enkelt. Nettverk fantes ikke. Natten var mørk. Ikke lys som for oss. Ikke et liv i luksus. Her er vi. Sammen med fortiden i et langt steg mot fremtiden. Sommer på P2. Lyden av ferie. De lager ikke annet enn trøstefull tanketomhet mens feriepulsen slår. Folket kommer snart. Barna er drømmende nå. Selv om dagen er i begynnelsen. Deres søvn er fri. De er utenfor institusjonens forsteinede rammer. Men morgenen er meldt ankommet. De skal ikke sove seg bort fra rammene. Frokost. Brødmat. Melk. Minstemann kommer først. Alltid først.
Mamma, du er verdens beste. God morgen.
Og så finner han bladet. Surrer seg inn. O, sofa. Ditt åsted er alltid salig. Og slik leser pjokken seg inn i dagen. Mens kaffetrakteren hoster. Fluene summer. Sauene står som i fjor. For nå er som før her på Stillhetens øy. Selv om nyhetsstrømmen går sin gang. Men de sa noe om at mannen var hurtig radikalisert. Sa de ikke? Bare at kvinner er nyhetsunnvikere, så vi vet mindre. Enn menn. Hva som kan menes, menes kan. Eller. Du skjønner hva jeg vil frem til. Jeg sitter her. Går de vante veier. Spor i mitt sinn. Sår i min sjel. Sangen fra før. Sommeren er full av vann. Skjønner? Ikke?
La meg ta det fra begynnelsen.
Dagen rusler forbi meg. Solen er. Jeg, meg, min sommer. Aldri i P2. Alltid på Stillhetens øy. Sauebjeller. Klinger som håp. Med nesen i avisen. Den fra sist uke. Lukten fra kaffetrakterens harde arbeid. Gir rom for å dvele. Tror jeg. Ved blide bilder. Ikke terror. Ikke nå. Her er mer. Ser dere ikke det? Her er mer. Solen er usynlig. Men den er. Steg i trappen. Han tasser forbi spisestuen på bare føtter. Søvnen henger etter ham som en kappe. Suset fra drømmens rike er sart. Hva var det som burde sies. Jo. Håpet er. Du vet det? Verden ble skapt på sju dager. Men det er jo akkurat en uke. Tenk at en uke er like lang for alle. Hver sjel på jorden kjenner tiden som. Som deg. Tiden tasser på bare føtter over kjøkkengulvet. I søvnens kappe har han fanget drømmen. Snart skal han skape verden. Snart. Men bekkene renner over. Sildringens time er forbi. Fossefallet er fagert. Er natten som gikk. Og jeg er alltid bare meg. Alene i mine tanker. Dem du får. Litt av gangen får du dem. For når barna sover, finner ordene sitt fossefall. Kallet er ord. Du skjønner? Si at du skjønner! Ikke fortell om byens sus, lyset fra lyktestolpene, stemmene fra fargegaten, vinglassene som løftes, folket som snakker. Sammen. Dere sammen. Min tanke er alene. Kan du fatte hva jeg mener? Ikke?
La meg ta det fra begynnelsen. Dagen er i morgen. Tiden er over og under og bærer av med oss. Mine ord. Er på vei. Jeg ville si noe om gutten og hans setninger. Som er hans tanker. Som er hans kunnskap. Som er hans vekst. Jeg. Ja, du blir nødt til å tjene noen. Du er aldri bare deg. Jeg. De er mine barn. Han er min sønn. Han sover, kappen gjør drømmen usynlig. Men sommerens klang er klagesangen fra verdens nød. Og i natt, i natt kolliderte skyene. Stillhetens øy er i kollisjonens klang. Det er slik drømmen er. Skyene er bomber du ikke kan benekte. De kolliderer i usynlige gater. Konsekvensene er smellet. Så dypt og hardt og uforutsigbart. Terror, tenker jeg og fanges av nerver som er skyer. Usynlige. Umulige. Utenfor orden og ord. Lyset er. Men ikke som mørket. Natten bærer byrden av angsten over broen du ikke visste at fantes.
God morgen, mamma. Du er god.
Jeg fanger freden i den myke huden, den varme hånden, den søte duften fra munnen, lar ham sove. Brer dynen min til sides, griper tak i håpets rot og står opp, tar vann i kjelen. Kaffetrakteren kjemper med kalken. Men det dufter, å, som det dufter. Jeg har hastverk. Uten å ha hastverk. Setter meg ned. Hører at han sleper drømmekappen over gulvet og ankommer dagen med all sin sjarme. Nyhetsunnviker? Unnasluntrer? Fordi relasjoner er viktigere enn massemedienes nyhetsfeed? Flinke piker svikter demokratiet?
Min kropp faller aldri til ro. Aldri. Ropet slynges ut fra toppen. Banneordet fanges av en sky. Alt de gidder å kalle oss. Alt de gidder å kalle oss. Du skjønner? For f. er hva jeg får lyst til å si. Ord er. Stopp. Lytt. Kloden klamrer seg til en snor som ingen har skapt. Snoren er i ferd med å ryke. Ingen Skaper over kloden. Ingen grunnlegger. Ingen å skylde på. Ingen å snu seg mot. Nå, når alt faller sammen. Og vi kalles unnvikere. Si meg, skjønner du? Nei?
Jeg tar det på ny.
Dagen tusler inn i rommet, gjennom glipen under rullegardinet. Sauebjellens klang er soundtracket til Stillhetens øy. Kaffen er aldri klar. Den fikses ved min. Hånd. Og trakteren hoster sin sorte væske ut av det trange hull, inn i min ventende væren. Venter på. Hva? Morgenstund. Regn. De skjulte horisonter. Sommer i P2. NRK Radio. Timevis i feriemodus. Unnskyldningen er at de lar andre stemmer lyde over land og stand. Klassens kamp er kontrollert. Alle og enhver sier ja, klart jeg skal skrive noe og lese det inn og la det vare i en time, en time, en time om oppvekst og påvirkning.  Du er. Hva er du? Jeg er intet. Min væren er utelukkende ventende. I alt mitt hastverk har jeg bare ro. Så hører jeg steg i trappen. De er varsomme. Varmen fra dynen. Husker jeg å huske ham? Deres avtrykk er i min kropp. Men mitt sinn. Det er hvileløst. Han kaster kappen fra seg. Lar drømmen fare. Lar kroppen få. Være. Donald, Lucky, kunstens kantstein. Så skaper han verden. Brick by brick. Med bare hendene. Syr verden sammen. Sår frø av innsikt i min sjels sorte jord. Gutten og hans setninger. Du skjønner. Jeg vet at du skjønner. For det trenger ingen begynnelse.
Mamma?
Ja, min kjære? 
Jeg tror nok at da jeg ble født, da jeg liksom våknet opp, og så deg, da så jeg at jeg hadde fått det jeg trengte.