Tuba, tomater og ting

Ord til en konfirmert sønn.

Tuba, tomater og ting  

I en båt på de sju hav.

Med ankeret til bunns,

i nærheten, kanskje,

eller i fjerne farvann,

eller i fantasien, der troll kjemper om makten og spiser små kropper til lunsj,

eller der Svein skjuler rotta i genseren på vei til Syden,

eller der Son-Goku følger Slangeveien tilbake til jorden,

kanskje,

i alle fall i en båt, sannsynligvis en rask båt,

helt sikkert på de sju hav,

lengselens sted, øyeblikkets sted, erindringens sted,

solen sender sine kraftfulle strålesignal fra klar himmel,

sjøen er salt og stille, salt og stille,

vinden hviler i dag, eller herjer et annet sted,

på dekk sitter en ung mann, han har saltvann i solbleket hår, brunbarket kropp, en mage som likner et vaskebrett, et tilfreds smil om munnen,

her er vakkert, her er ro, her er livet.

Ingen mobile enheter som fanger deg i ensomhetens nettverk.

Ingen flatskjermer som fjerner deg fra virkeligheten og mørbanker deg på den virtuelle kamparena.

Ingen fiktiv fotballkamp som får deg til å skrike i frustrasjon over galskapens dommeravgjørelse, slik at mamma roper i sinne; stille, gutter, stille!

Ingen kul krig, bare sann fred.

Take me to the magic of the moment, tenker han, i stillhetens farvann, frakoblet verdens hastige gang,

no chains on me, tenker han, og kjenner rockens råhet i luften,

I guess there is no one to blame, tenker han og ser Europa sveve som en fjern sky i evighetens horisont,

han reiser seg, i Adams drakt, usjenert, tar sats og stuper ut i sjøen,

en kappe av minner henger rundt ham,

den er blå, som en ridderkappe,

han stuper i sjøen, med kappen på,

deler havet i to, som en Moses i miniatyr,

knekker et speil, som en avslørt konge i møte med sin egen nakenhet,

sprekker en diger vanndråpe, som en våryr guttunge med joggesko på beina,

han stuper fra båtens dekk,

bryter seg inn i havets hemmelige rom,

skaper bevegelser og bølger,

entrer en annen dimensjon,

bokens verden, for eksempel, et sted som leser feil vei,

første side er bakerst, og siste side er først,

fortsettelse følger står det på side en,

og helten, med de store øynene,

helten svever på en sky,

mot en kraftig energi, mot kampens hete, mot stjernetåker og galakser,

utenfor normalitetens språk, side etter side med

wap, dooom, zuooom, brzz, haaa, kyaaa, dokang, babam,

han stuper fra båtens dekk, et sted på de sju hav,

entrer en annen dimensjon,

og havner i barndommens klasserom, de små skriver sine mørkeste tanker på et ark,

en hånd kommer gjennom vinduet og tar ham ut og løper av sted med ham, vesle pjokken, nei, han klarer ikke å puste, hva skjer, en løpende hånd, jeg er fanget, hjelp,

these are crazy, crazy, crazy, crazy nights, tenker han, i det dype blå,

for han vet at drømmen kan være villskapens beste venn,

men hvem vil være vill om natten,

i drømmen, søvnens merkelige paradis, der ingen regler rår,

der ingen regler rår,

så han svømmer videre, bakover i tid, bølger og bevegelser fører ham til Danmark,

en feriereise for en familie på fem, pappa er skallet, kan du tenke deg, alt hår er borte vekk, pjokken stryker ham over hodet og smiler, og de seiler og kjører sin sorte Ford, bortenfor ismer og fellesferier, i barndommens uorganiserte tilstand, de kjører i timer og lytter til Lisa Børud i baksetet av bilen,

snikkelora og fiddelibom, jeg er så glad at jeg er jeg,

om igjen og om igjen,

snikkelora og fiddelibom, jeg er så glad at jeg er jeg,

de leker, de to brødrene, ettåringen og treåringen,

den mørke og den lyse,

på plenen utenfor huset, et sted i det flate riket, der ingen motbakker finnes,

det er sommer i luften,

de snurrer rundt og kaster på ball og løper i frihet og barnlig fryd,

men så begynner kløingen,

øynene vil ikke se, de vokser, de blir som blikket til en dypvannsfisk på land,

allergi, gutten min, du tåler visst ikke gress, du, sier mamma,

og drypper helbredende dråper i blikkets ytterkant,

medisiners medynk i mikroformat,

natriumkromoglikat, forhindrer frigjøring av histamin og andre stoffer som fremkaller allergiske reaksjoner,

fiskeøyne, en parentes i livet, tenker han, og kjenner saltvannets rensede effekt på de indre syns- og smakskanaler,

han er i havets hemmelige rom, fremdeles i det dype blå, båten dupper forsiktig i bølgene etter stupet, bakover, bakover, inn gjennom minnenes dører,

økofilosofen, eller forbruksrealsisten, som barn i kapitalens maktsentrum,

som uhildet pjokk i postfornuftens tid,

som ærlig guttunge i bytt og bli happy-æraen,

bruk og kast, kast og bruk, slit ikke ut,

bøt ikke brudne skår,

men så slår økofilosofen til,

in the midst of Ikea,

familieflokken på vei til møbelsenterets spiseri, forbi utstilte sofaer og soverom og kjøkken, se, mitt kjøkken, det er brunt som jorden,

mamma stopper, viser pappa det hvite hun vil ha,

nytt, nytt, nytt, over hele linja,

men mamma, vi har jo kjøkken, sier tredjeklassingen,

og sår visdom i voksne sinn,

barnlig visdom, ekte og ufiltrert,  

en parentes i livet, kanskje,

oh, we’re half way there, living on a prayer, tenker han, med sjø på alle kanter,

en parentes i livet,

ta prestekallet, for eksempel, som barn er du kommet, til prost skal du bli,

urtanken i det vesle uberørte mennesket,

da du var barn, talte du som et barn, tenkte du som et barn, ikke sant,

men

hold ikke himmelspråket hemmelig, hører du,

la lyset fra Gud flomme gjennom deg til oss,

vekk de sovende, berør dem med bråkete ærlighet

og kjærlighet uten grenser

la Ham som formet deg i mors liv

skyte nye skudd i vekstens vår

hører du,

små bølger brer seg i stille sjø,

påskemorgen slukker sorgen, ja, du vet, den dagen Jesus seiret, vesentlig, kan du si,

hold ikke himmelspråket hemmelig,

tal som et barn, fremdeles,

i all evighet, amen,

amen,

et ekko fra fortidens jord i havets rom,

han stupte fra båten,

med den blå minnekappen på, en ridder i Adams drakt,

delte havet i to, som Moses i miniatyr,

svømmetak bakover i tid,

å, uro over all uro, mas over alt mas,

hva sier du, jeg forstår ikke, hva gjør jeg galt,

en sint sønn bortover veien, i oppvekstens gate,

du er ikke en mamma, nei, du er en heks,

et rop i nabolaget, alle ører, hør, her finnes hekser, forkledde hekser,

all in all, you’re just another brick in the wall, tenker han og tar svømmetak inn i en verden av vemmelse, å, tomater, om de kunne viskes ut fra vår klodes interiørliste, for all tid, tomater, Gud, hvorfor skapte du tomater,

skrukketroll er greit, meitemark og snegler likeså,

men tomater, røde, glinsende tomater er meningsløshet satt i system,

nei takk,

gi meg heller en tuba, i et tog, tretten år og lettvekter,

men tuba it is, tunge tak og dype toner,

ompa til du dør,

til du dør?

En båt på de sju hav, et dykk i salt sjø, en ung mann, solbleik i håret,

har tatt et bad, blå himmel så langt du ser,

så langt du ser,

horisonter i evighetens synsfelt, men

en lang setning sitter fast i et steingjerde,

de løp om kapp, på grusen bak huset til mormor og morfar, de to,

søster og bror, bror og søster,

og hun vant, igjen og igjen,

atter en gang kjenner pjokken på tapets tunge byrde,

døden tar bolig i seksåringens tankebaner;

hør, bare hør, her er desperasjon og nød, her er grenseløs sorg, sinne,

å, jeg vil bare dø, jeg vil ikke være meg, det er dumt å være meg, og jeg vil ikke til himmelen, jeg vil vekk, vekk fra dere, jeg vil bo et annet sted,

jeg vil bo et sted hvor jeg vinner hele tiden,

en lang setning sitter fast i et steingjerde,

den er ikke alene, setningen,

her er små dikt, analyser av tidens tegn,

stein på stein, en hage bygget med rå muskelkraft,

med poesi,

en parentes, kanskje,

men du vinner jo hele tiden, ikke sant, det kommer bare an på hvordan du ser det,

vinden hviler i dag, eller herjer på et annet sted,

ingen storm på de sju hav,

båten, friheten, freden,

in medias res, for slik begynner fortellingen,

din fortelling,

it’s my life, I just want to live while I am alive, tenker han,

og kjenner rockens råhet i luften.