onsdag 9. mars 2016

En begynnelse.

Bare en ting

«Mamma, jeg likner litt på pappa, ikke sant?»
Bernard Bøker står med blikket mot bicepsen på venstre arm. Skjorten er brettet opp, han strammer alt han orker. Han er bare sju år og liten av vekst, mindre enn andre gutter på hans alder, en ørliten skapning med brunt hår, brune øyne, myk hud, spinkel kropp. Et menneskebarn.
«Mamma, kjenn på musklene mine», sier Bernard og bretter opp skjorten på den andre armen.
«Mm», svarer moren, uten å se på sin sønn.
«Mamma, se musklene mine», gjentar gutten.
«Mm, ja», svarer moren en gang til. Uten å kaste et eneste blikk på ham.
Bernard blir stående med begge armene i spenn, skjorten er fremdeles brettet opp, slik at bicepsmuskelen på høyre og venstre arm er synlig. 
Han vil så inderlig at moren skal se. Men hun ser ikke. Hun er opptatt. Hun tar selfie. Selfie, ikke selfish, det engelske ordet som betyr selvisk, eller egoistisk, ego, som de sier, nei, selfie, som i selvbilde, eller selvportrett, foto av eget ansikt, av seg selv. Ja, moren til Bernard tar selfie midt på gulvet midt i butikken, midt i byen, midt i landet Terram, midt i verden.
«Mamma, kan du ikke se om jeg likner på pappa?» Han begynner å bli sliten av å spenne musklene, sliten av å vente på at hun skal se.
«Jo, jo», sier hun, fraværende i stemmen. Å ta en stilfull selfie krever konsentrasjon.
Bernard vet godt hva selfie er. Klart han vet. Allerede som nyfødt var den vesle gutten en del av en selfie, tatt på fødestuen. Han hadde fremdeles navlestrengen hengende over skulderen. Øynene hans hadde så vidt åpnet seg for aller første gang etter månedsvis på innsiden av en mage, i mørket. Etter en ytterst trang og kronglete vei ut av innsiden, ble han løftet opp og holdt foran et mobilkamera, og fotografert, blodig og sammenklemt, men på utsiden, sjokkert over de nye omgivelsenes mange lyder og lukter og følelser (det var derfor han skrek). Ja, slik ble han fotografert, men ikke mens moren så sin sønn for aller første gang, ansikt mot ansikt, bare de to, (tenk magien i det øyeblikket, et nytt menneske, aldri før sett med det blotte øyet, møter sin mors oppslukte, oppmerksomme ansikt, en slik magi fantes ikke da vesle Bernard Bøker ble avbildet for første gang), nei, bildet ble tatt mens hans mor så rett i kamera, med røde lepper og vakkert hår. Hun så litt anstrengt ut, men poserte likevel som en erfaren modell.
Så Bernard vet godt hva selfie er, hver eneste dag siden fødselen har hans mor avbildet seg selv med, eller uten, mest uten, sin sønn. Ordet selfish har Bernard plukket opp fra en engelsk film, The Selfish Giant, som han en gang for ikke så lenge siden, så på sitt eget nettbrett, alene, på rommet sitt blant alle hyllene fulle av bamser og biler og byggeklosser og roboter og båter og hundrevis av ting han ikke husker hvor kommer fra. Filmen handlet om en engelsk gutt, fattig og utvist fra skolen, alene om sin egen hverdag, en gutt som manglet alt og selv måtte fikse penger slik at han kunne få seg mat og det som trengtes for å leve.  
Bernard forstod ikke så mye av alt som ble sagt og gjort i filmen, men han så lidelse, han så livskamp, og bildene festet seg fast i ham. For hovedpersonen var jo alene, akkurat slik som Bernard. Nå er det han selv, sjuåringen,som kjemper. Men ikke en kamp for å overleve, for å bli mett, for å finne et sted å sove. En annen type kamp, en kamp for å bli inkludert i sin mors liv og leven.
«Mamma?» Ingen reaksjon.
«Mamma? Ser du meg, mamma?» Men hun ser ham ikke. Hun sanser ikke sin sønn.
Selfish, tenker Bernard og ser atter en gang sin mor ta selfie med en lang, lang stang som likner en robotarm. Ytterst på stangen er mobiltelefonen fastmontert, en smal, lett mobiltelefon som konstant tilkobles den store digitale verden, internett. Bernards mor er alltid på nett og mobilen er helt ny, siste utgave i sitt slag, med topp moderne teknologi, suverent kamera, høy oppløsning, rene, skarpe bilder.
«Dyr og dristig, men en dirrende nødvendig mobiltelefon, min frue», sa selgeren, han som nå nylig, i forrige øyeblikk, solgte dem, eller det vil si, solgte henne, den vesle guttens mor, denne nye mobiltelefonen, like før de stoppet der hvor Bernards mor nå, i dette øyeblikk, tar selfie (midt på gulvet, midt i butikken, midt i byen, midt i landet Terram, midt i verden).
«Mobiltelefonen er et must i en moderne verden», sa selgeren, og tok et bilde av Bernards mor. 
«Umiddelbar tilgang til å se seg selv er en viktig ressurs i en tid hvor livet leves like mye digitalt som fysisk», sa han, selgeren, og kastet et blikk på den vesle gutten som stadig vekk stod ved kvinnens side. Bernard myste tilbake mot butikkmannen, ja, det var det han var, en butikkmann, verken mer eller mindre, en fremmed som vil selge en ting, en død, sjelløs ting, ikke sant? Bernard myste mot ham og lot som om han forstod og nikket. Umiddelbar tilgang, tenkte Bernard, hva betyr umiddelbar tilgang, tenkte han, uten å si noe. Selgeren, eller butikkmannen, så et øyeblikk tvilende og usikker ut, som om han undret seg over den lille gutten, og ikke var sikker på om Bernard virkelig fantes.
«Ser du?» sa den fremmede selgeren til Bernards mor. Selgeren hadde mørkt, ganske langt hår samlet i en liten hale bak i nakken, og kinnskjegg som gikk like ned til haken, han var kledd i en skjorte med rosa striper og trang, smal dongeribukse. Bernard syntes klærne så ubehagelige ut, nesten litt for små. Kanskje den fremmede selgeren ikke var helt voksen ennå, kanskje han var en ung gutt som stadig vokste seg ut av klærne sine, akkurat som Bernard?
«Ser du?» sa den fremmede selgeren, og smilte til den velkjente bloggeren og vevre kvinnen, til Bernards mor, som stod like foran ham, midt i butikken, midt i byen, midt i landet Terram, midt i verden. Bernard kjente seg ør. De hadde vært så lenge i butikken nå. Han måtte følge henne overalt. Magen hans var tom, hodet lengtet etter ro og stillhet, enkel, behagelig stillhet. Hvor enn de gikk, støtte de på noen som ville snakke, selge, hvor enn de gikk kom det høy musikk fra høyttalerne, hvor enn de gikk var Bernard usynlig, plassert i bakgrunnen, som en ventende statue.
«Vakkert, ikke sant?» Den fremmede selgeren lo, en tung, dyp latter, seig som hårvoks og glatt som is, Bernard fikk frysninger av latteren, men selgeren fortsatte å le og stilte seg ved siden av Bernards mor, så tett inntil henne at de sammen kunne betrakte bildet, det som nettopp ble tatt med den høyteknologiske mobiltelefonen. Og resultatet var forbløffende. Først ble Bernards mor taus, så måpte hun, blinket kraftig med øynene, lukket munnen og svelget.
«For en klarhet!»
Det var hennes første ord, de kom ut av henne som harde, skarpe kanter. Men så ble hun myk i stemmen. Bernards mor smilte og nikket og snakket i vei om bildene hun nå kunne ta hvor enn hun var og dermed fikk muligheten til å oppdatere bloggen sin med høykvalitetsbilder, ja, for med så mange følgere, over tre tusen i sitt slag, måtte hun alltid være på vakt, alltid formidle litt om seg selv, alltid gi dem det de ville ha, ikke sant? Følgere, tenkte Bernard, følgere, er det slike små sønner som meg? Han kikket bak seg, for å se om andre fulgte hans mor. Men han så ingen andre smågutter. Ikke der, i mobiltelefonselgerens butikk, da Bernards mor kjøpte sin nyeste mobilutgave.
Men nå, nå er han ett av hundrevis, (kanskje tusenvis, utallige for en sjuåring), av mennesker som står rundt hans mor, og alle er de følgere, på ett vis.
«Mamma, se meg og musklene mine!» Bernard vil bryte gjennom, han vil nå inn, han vil være den eneste som moren ser og legger merke til, han vil være nær henne, akkurat slik en sønn bør være. Men horden av mennesker er så stor, og han er så liten, så altfor liten, ja, han er til og med liten for alderen.
«MAMMA!» Bernard roper, midt på gulvet, midt i butikken, midt i byen, midt i landet Terram, midt i verden. Ropet slynges ut og treffer alle som passerer. De ser ham. De ser kvinnen som tar selfie. De stopper. De klynger seg rundt henne. Følgere, tenker Bernard. Og kjenner seg alene. Helt alene. De ser og ser og ser. På henne. På Bernards mor. Mens han skubbes til sides. Bort fra sin mor.
«Så pen hun er!»
«Sikkert en kjendis.»
«En stjerne?»
«En vakker kvinne, meget vakker.»
 Flere og flere trekker frem sin egen mobil. De snur seg, stiller ryggen mot kvinnen som tar selfie og tar sine egne bilder av sine egne ansikter, med kvinnen, hun som ikke ser på sin sønn, (som Bernard lengter etter, verdens vakreste mor), i bakgrunnen. Ja, slik er det; alle menneskene tar selfie med Bernards mor, som de ikke vet at er Bernards mor, som tar selfie, i bakgrunnen.
«Mamma!?» mumler Bernard, sjuåringen, som vil likne sin far, og vise sin mor sine store, spente armmuskler. Som en superhelt. En sterk og modig superhelt. Men hun hører ham ikke. Moren er fremdeles i midten. Han er skjøvet til side. Ut. Vekk. Bort. Ingen tar hensyn til det vesle menneskebarnet. Bernard er for liten for deres blikk, altfor liten. 
Etter hvert bøyer tilskuerne nakken og senker blikket mot skjermen som skiller dem fra virkelighetens virkelighet. De smyger seg inn i usynlige nettverk, smiler litt, åpner munnen, lukker den igjen, nikker for seg selv, geiper, klør seg på haken, kikker opp, men ser ingenting, bare innover i seg selv, senker blikket igjen, lar tommeltottene bevege seg som små trommestikker på tastaturet mens de tekster en kortversjon av livet som var akkurat nå. Midt på gulvet, midt i butikken, midt i byen, midt i landet Terram, midt i verden.
Uten å nevne Bernard med ett eneste ord. De skriver en tekst, en setning, et ord, og merker det med en fellesnevner, et symbol, en hashtag, som linker akkurat det bildet og den teksten til en bestemt emnerekke i den virtuelle bokhyllen.
«Hashtag vakker kvinne.»
«Hashtag billedskjønn.»
«Hashtag kjærlighet.»
«Hashtag kule klær.»
Kan hende en hel mengde mennesker, ukjente for hverandre, fremmede for Bernard, lenket sammen i elektroniske skyer, klikker seg inn på samme emne i samme bokhylle med samme hashtag, og himler med øynene ved synet av den vesle skjermens kjærlighetserklæring eller kjole eller skjønnhet, kan hende en hel mengde mennesker ser på det samme bildet, av Bernards mor som tar selfie, uten å tenke de samme tankene, kan hende hundre eller tusen eller millioner av menneskers tastetrykk toucher innom en fjern mors selfiestunt, uten egentlig å kommunisere med andre enn sin egen vesle mobilskjerm. Alt mens en liten gutt skyves ut av sammenhengen. Ut av sin mors bevissthet. Inn i en annen verden.
Mot Terramnihil, landet uten ting.
Bernard Bøker er bare sju år. Han har alt. Bortsett fra sin mors oppmerksomhet. Han er utenfor hennes rekkevidde. Ingen hashtag er ment for ham.
«Mamma, se på musklene mine, jeg likner på pappa, ikke sant?» hvisker han, den vesle gutten, menneskebarnet, som ingen legger merke til og som ikke nevnes med ett eneste ord. Han ser på folkemengden rundt henne, prøver å fange hver og en av dem med øynene sine, feste dem fast, låse dem der og huske. Men det er så mange fremmede, ingen av dem har han sett før. Jo, forresten, selgeren fra mobilbutikken, han som kanskje er en ung gutt som vokser ut av sine klær, står der og ser på oppstyret, han smiler og holder en plakat i hendene, en plakat med et bilde av en slags robot. Bernard leser de store, sorte bokstavene: Narkissos kamera, din egen selfie-drone, kommer snart i vår butikk.
«Selfie-drone», hvisker Bernard, som for å teste ordet, mens han prøver forgjeves og for aller siste gang å fange morens oppmerksomhet.
«Mamma, jeg likner på pappa, ikke sant?» Han står på tå, løfter armene, men han er så liten og spinkel, det er nytteløst, han gir opp.
Vesle Bernard Bøker gir opp. Han senker armene, bretter skjorten på plass, kikker rundt seg, han er ikke lenger midt på gulvet, midt i butikken, midt i byen, midt i landet Terram, midt i verden. Han står alene, tett inntil en glassdør.
En glassdør?
Den la han ikke merke til, ikke før nå, før akkurat nå. Det er en snodig, lysende glassdør, en fristende glassdør. Bernard kjenner en glede spre seg i hele kroppen, en glede han ikke har kjent før, ekte, sprudlende glede, som sprer seg gjennom alle kroppens små og store deler, fra øverst til nederst, fra innerst til ytterst.
Han snur seg mot glassdøren, tar et steg frem og skyver den opp. Ute er himmelen så vidt blå, lyset danser mellom høsttunge skyer. Solen, den sørgmodige, gule solen prøver å finne seg et mellomrom, et smutthull, et sted hvor strålene når uhindret igjennom skylaget og ned til jorden, ned til Bernard. 
«Jeg er en ting, bare en ting», tenker Bernard og går sin vei.
Bak ham siger glassdøren igjen med en svak, sugende lyd, og idet han snur seg, er butikken borte. 
Alt er borte.