tirsdag 5. januar 2016

Kortprosa

Bye, bye Babor

lukevis ferdes jeg gjennom ukevis, forbruker ampuller med olje, 
serum, serum, nå er det slutt,
bye, bye Babor,
men jeg har vært gjennom noe, en ytre opplevelse, som alt annet last advent, you know, den lilla sonen som gradvis blir rød, blodrød, egentlig, selv om mange velger å være som Ikea, eller Skeidar, eller noe slikt, uten rødt og grønt og blått og hjemmelaget, de velger nyanser av hvitt, eller gull, balansert, ja, for hjemmet er en scene, se, mitt interiørcredo, ja, se mitt juletre, det er hvitt som Bonytts forside, ingen feilgrep er gjort, mitt hjem er i bloggæraens besittelse, og snart kommer nissen, stylet som en hipster, julen er en ytre opplevelse, ingen indre reise til enkelhetens stall, og prislappen på desember er satt til elleve tusen, per pers, så jeg har vært gjennom noe, en ytre opplevelse i advent, (som ble en indre opplevelse, i ytterkanten av januar, til lyden av flygelets toner og en sart, følsom stemme), for andre gang, første gang var i adventstiden like etter at jeg ble førti, andre gang var nå, i advent, altså, den lilla tiden som nylig ble lagret som et minne, desember tjuefemten, like etter at jeg ble førtifire,
lukevis med ampuller, serum, serum, en per dag, åpnes på badet om kvelden,
men kan hende det har noe med firetall å gjøre, eller Kardashians, kanskje, de formfullendte, familielivfokuserte, eller bare advent i seg selv, mørketidens lysfokuserte lukeløp, du vet, kalendertiden, eller bare det simple faktum at huden min er under angrep, alderens yrkesfaglige soldattrupp tager stadig nye seire i mitt ansikt, og da, under slike omstendigheter, begynner serumserumtanken å få plass i selvbildets innerstekammers, kan hende ungdomskilden finnes, et sted, et sted, kanskje i Babor, se, en stjerne lyser over Babor, ja, dit vil jeg gå, ta meg med, ta meg med,
en luke for hver dag vi går mot Jesu fødselsdag,
en luke med serum, serum, sannhets(skjulende) serum, stoffet som endrer din hud, folk blir så rare i ansiktet sitt, når alderen taler som Gud, og Ordet er
intensiv fuktighetsgivende
ulike høykonsentrerte aktive ingredienser
målrettet revitalisering, regenerering
og oppstramming av huden,
lukevis gjennom ukevis, en vei mot ytre styrke, bevissthet, jeg tar grep, ser dere, og åpner
luke én, supplies and binds moisture,
luke to likeså,
luke tre, supplies moisture and vitalizes,
luke fire likeså,
og luke fem, tre dager som vitaliserer, slik at jeg gløder eller noe slikt, får glitter på sjelen, pynt og fjas, på en måte, men innerst, der i dypet av livet, der pludrer sorgen, som et barn på vei, sorgen over tangentene som ikke finnes, de tangentene som kunne vist vei, gitt melodien de riktige klangene, variasjonen, innholdet, vellysten over her og nå, men så åpner jeg
luke seks, with encapsulated oxygen to stimulate cell respiration, og deretter
luke sju, som er som luke seks,
for celler, alt er celler, ikke sant, men alt er ikke atomer, for her finnes ånd, her finnes Guds hellige ånd,
luke åtte, triple action: reorganizes skin function,
luke ni som luke åtte,
luke ti som luke ni,
skjønner? en luke for hver dag er et steg nærmere ungdomskilden, den som jeg fremdeles klamrer meg til i mitt indre, men som mitt ytre har forlatt,
luke elleve, promotes skin elasticity
luke tolv som luke elleve,
og jeg vet ikke hva som skal komme, eller gå, en sørgmodig flygelsonate som tar pusten fra meg en morgen i januar, så uventet treffer den at sorgen slutter å pludre, og tar plass, sorgen over forsømt tid, forsømt? fordømte tid som presser grensene for hva som er tålelig, og like etter uke tolv, nei, ikke uke tolv, men luke tolv, var det ikke? jo, men så synger han, Tommy Tokyo, om Jenta, snart så sitter du og blogger om en hel ny ultralyd, synger Tokyo, har du hørt den? like etter uke tolv, jeg mener luke tolv, ja, jeg skriver jo en tekst,
bye, bye Babor, til lyden av melankoli, akkurat da hører jeg sangen for første gang, og tenker på kjemikaliene som tar livet av de små, ufødte, finnes slikt her, i min kilde til ungdomshud, i denne skuta som styrer Babor,
luke tretten, improves the firmness of the tissue,
luke fjorten likeså,
luke femten, visibly reduces the depth of lines,  
luke seksten likeså, fjerner synlige linjer, eller synlig fjerner, men ta meg ikke bort fra horisonten, den linjen som havet seiler på, som hagen synker ned i, som tankene danser etter, ta ikke bort
horisontens linje, den som skiller meg fra tomheten, fra ensomheten, fra galskapen, for barnet er
usynlig, ser du ikke at det er usynlig, hun går jo bortover veien med en liten pode i vognen, en pode som peker mot alt det synlige, mens moren taster på mobilen, kikker mot det som er bortenfor Barnet, ja, vi taster alle på mobilen, senker blikket og ser skjermen, den skjermen, som tar fire år av våre liv, hvor mye vi kunne sett, frakoblet, ah, frakoblet skjermen, og han synger, Tokyo, om Barnet som aldri ble, det ligger i dypet av 
henne, det ligger usynlig, men moren som velger skjermen, ser ikke barnet sitt, poden i vognen, ei heller i magen, i livmorens mørke leie, hun ser bare feilen, derfor får sorgen meg til å synke, dypt, dypt, vi fjerner oss fra barnet,
luke sytten likeså, visibly reduces the depth of lines, fjerner linjene, eller i alle fall reduserer,
luke atten, visibly reduces fine lines and wrinckles,
luke tjue likeså,
luke tjueen, promotes radiance and a youthful complexion, ungdommelig, sier du, men hva med vilje til å være den jeg er, dagen derpå, ikke bare dagen før, dagen før nå, da vi var ungdommer, da søkte vi, ikke sant, vi søkte overalt, under alt, bakom alt, etter oss selv, vi var ensomme stemmer som søkte en fast verselinje, et sted å feste oss og bli samstemt, og så kom dagene, og så gikk dagene, de gav oss holdepunkt, fred, fred, men ikke nå, for linjene er for synlige, for synlige tegn på døden, er det ikke så, at det er døden vi frykter, dypest, og noen vil at vi skal prøve å gå baklengs inn i alderdommen, baklengs er forlengs i feil tempo, ikke sant, en ampull for hver kveld, en luke er tegnet på at en dag er forbi, levd liv lagres i ansiktet mitt, en dag er levd liv, en linje for mye er tegnet i min hud, linjens levde liv, smilet jeg smilte, sorgen jeg lot tynge meg,
luke tjueto, promotes, ja, du vet det nå, som dagen før,
luke tjuetre, luxury anti-aging,
åpnes når lille julaften er forbi, og jeg tok et glass vin om kvelden og tenkte på forfatteren som skrev Julaften inn i Klassekampen, eller Samlaget, Vigdis Hjort, hun som var fanget i vinens nådeløse grep, anti-aldring, du, serum, serum, farlig og frigjørende, men jeg skulle vel ha lagt meg litt før, ikke sant, i søvnen synder intet menneske, og linjene lar vente på seg, nei, det skjedde så mye, du vet, julens trampoline er i fullt spenn, og barnålene falt som tunge tanker til gulvet, treet vårt, å, det skeive treet vårt, ett av disse to millioner trær som selges, det gav opp, kan du tenke deg, det orket ikke kampen mot varmen og vekten av englene og hjertene og kulene og bjellene og lysene, treet gav opp og slapp alt det hadde av barnåler, som tunge tanker til gulvet, dagen før dagen, og heldigvis var Plantasjen fanget av kapitalismens logikk, og holdt kveldsåpent og i bakgården var det full av vakre, små usolgte trær, jeg fikk et nytt, og vi pyntet for andre gang, inn i natten, og vannet i juletrefoten ble vigslet med sangene om julens Jesusbarn, men så kom
luke tjuefire, større enn alle de andre, siste åpningsdag, siste olje, serum, serum, akkurat som i går, luksus antialdring, no more aging, altså, kildens kjernemelk, dråper jeg ikke tør spørre hva inneholder, jeg bare åpner ampullen og lar prosessen avsluttes, dråpe for dråpe,
bye, bye Babor,
men jeg har opplevd noe, nå som er julen over, alltid over, for svarte, hverdagens linjer visker ut horisontens salighet, og salmer uten Barnets tilstedeværelse tar tak i sjel og sjarlataner uten evne til å se annet enn seg selv smiler rynkefritt i sitt ytre skall, rynkefritt, for flate, ser du ikke hvor dumt det er? Når skal vi ta den voksne hvilen på alvor?