onsdag 24. juni 2015

SOMMERFORTELLING

Tiden er en blå stripe



Den hviskes ut, gradvis, den blå stripen, landet i det fjerne, storbyen, en blå stripe regndråper og solnedgang og natt, de blinkende gatelys er tenåringsjenter som sovner mellom barstolene, fulle som bier i pollineringens siste dans, den blå stripen hviskes ut, sakte og sikkert hviskes den ut, blir borte fra horisonten, borte fra berøringens bristepunkt, borte fra havet og himmelen, og bølgene er hvite og vinden er så kald, så kald, Stillhetens øy klinger som før, å, her er vi, atter en gang, jeg og vi og du, min øy, alene, du er grønn og susende og kald, altfor kald, på toppen ser jeg den blå stripen, barna sover snart, de lytter til klangen som storbyen glemte, lytter og lurer på hva sauene mener med all den brekingen, og bakom tankene mine, smyger ordene seg rundt som små nevroser, små bristepunkt, for jeg er sliten, jeg brister i sammenføyningene, brister som en Sørlandssnekke som aldri blir pusset og stelt slik som jeg tror trebåter skal stelles, å, jeg er sliten, og vil ende fortellingen om piken som hører Guds stemme, og begynne fortellingen om Stillhetens øy, få sendt ordene, setningene, avsnittene, kapitlene, avgårde, bort fra mitt tastatur, inn i stive permer, inn i bokreolene på biblioteket, inn i bokhyllen til barna, inn i menneskers bevissthet, jeg er så sliten, mine fysiologiske forutsetninger forvitrer, jeg må få korrigert de malplasserte ord, hvisket bort den lange setningsstrukturen, innført den blå stripen, den som gradvis blir ett med alt.