SOMMERFORTELLING
Tiden
er en blå stripe
Den
hviskes ut, gradvis, den blå stripen, landet i det fjerne, storbyen, en blå
stripe regndråper og solnedgang og natt, de blinkende gatelys er
tenåringsjenter som sovner mellom barstolene, fulle som bier i pollineringens
siste dans, den blå stripen hviskes ut, sakte og sikkert hviskes den ut, blir
borte fra horisonten, borte fra berøringens bristepunkt, borte fra havet og
himmelen, og bølgene er hvite og vinden er så kald, så kald, Stillhetens øy
klinger som før, å, her er vi, atter en gang, jeg og vi og du, min øy, alene,
du er grønn og susende og kald, altfor kald, på toppen ser jeg den blå stripen,
barna sover snart, de lytter til klangen som storbyen glemte, lytter og lurer
på hva sauene mener med all den brekingen, og bakom tankene mine, smyger ordene
seg rundt som små nevroser, små bristepunkt, for jeg er sliten, jeg brister i
sammenføyningene, brister som en Sørlandssnekke som aldri blir pusset og stelt
slik som jeg tror trebåter skal stelles, å, jeg er sliten, og vil ende
fortellingen om piken som hører Guds stemme, og begynne fortellingen om Stillhetens
øy, få sendt ordene, setningene, avsnittene, kapitlene, avgårde, bort fra mitt
tastatur, inn i stive permer, inn i bokreolene på biblioteket, inn i bokhyllen
til barna, inn i menneskers bevissthet, jeg er så sliten, mine fysiologiske
forutsetninger forvitrer, jeg må få korrigert de malplasserte ord, hvisket bort
den lange setningsstrukturen, innført den blå stripen, den som gradvis blir ett
med alt.