tirsdag 30. juni 2015

SOMMERFORTELLING

Den lange veien til solstolen


Vinden er varsom og himmelens dybde er fargelagt av blånyanser og hvite flekker og duse gråtoner og hjerterytmen følger frihetens takt og vinden blåser litt mer og vekker liv i skylaget og minstemann sitter på bryggekanten og dingler med beina og spiser kjeks og kjølige lapper med syltetøy og ser på sin far som beveger seg mellom matstasjonen og sandstranden og avisen og freden som helgen kan
skjenke den seende og sansende og villige, og minstemann svelger biten av sommer, og Stillhetens øy sammenfattes i det ene utsagn, det som er så evig brennbart og barnslig og berettiget, ja, han sier, hvorfor tar du den lange veien til solstolen, pappa, og ettertankens rom skapes blant tiden som går og tiden som kommer og tiden som har vært, de to voksne kjenner snerten i setningen og undres, uten ord, på hvor den korte veien er, den korte veien til solstolen, og gutten drikker litt fra pappkruset sitt og myser med øynene for solen er usynlig, men strålene spaltes i de duse gråtoner, spaltes og forsterkes, han myser med øynene og ser mot båthavnen der på Stillhetens øy, ja, de drikker vannet fra evighetens elv, de tre, et lite utsnitt av familien som egentlig teller fire til, samt en hund og tre katter, de hører suset fra Thoreaus Walden og nynner enkelhetens salme i all sin siviliserte prakt, og så reiser han seg, minstemann, og tripper den korte veien, med skostørrelse 34, og velger steiner som er høye og lave og våte av sjø og sier, her, pappa, her er den korte veien til solstolen, og så snur han seg og tar den samme veien tilbake til bryggen og setter seg ved sjøkanten og vet ikke, aner ikke, bryr seg ikke om hvor besnærende vakker hans vei er.