SOMMERFORTELLING
Den
lange veien til solstolen
Vinden
er varsom og himmelens dybde er fargelagt av blånyanser og hvite flekker og
duse gråtoner og hjerterytmen følger frihetens takt og vinden blåser litt mer
og vekker liv i skylaget og minstemann sitter på bryggekanten og dingler med beina
og spiser kjeks og kjølige lapper med syltetøy og ser på sin far som beveger
seg mellom matstasjonen og sandstranden og avisen og freden som helgen kan
skjenke den seende og sansende og villige, og minstemann svelger biten av
sommer, og Stillhetens øy sammenfattes i det ene utsagn, det som er så evig
brennbart og barnslig og berettiget, ja, han sier,
hvorfor tar du den lange veien til solstolen, pappa, og ettertankens
rom skapes blant tiden som går og tiden som kommer og tiden som har vært, de to
voksne kjenner snerten i setningen og undres, uten ord, på hvor den korte veien
er, den korte veien til solstolen, og gutten drikker litt fra pappkruset sitt og
myser med øynene for solen er usynlig, men strålene spaltes i de duse gråtoner,
spaltes og forsterkes, han myser med øynene og ser mot båthavnen der på
Stillhetens øy, ja, de drikker vannet fra evighetens elv, de tre, et lite
utsnitt av familien som egentlig teller fire til, samt en hund og tre katter, de
hører suset fra Thoreaus Walden og nynner enkelhetens salme i all sin siviliserte
prakt, og så reiser han seg, minstemann, og tripper den korte veien, med
skostørrelse 34, og velger steiner som er høye og lave og våte av sjø og sier,
her, pappa, her er den korte veien til
solstolen, og så snur han seg og tar den samme veien tilbake til bryggen og
setter seg ved sjøkanten og vet ikke, aner ikke, bryr seg ikke om hvor
besnærende vakker hans vei er.