mandag 2. mars 2015


Klassekampen, på trykk 28. februar 


Et bord som ikke vingler
 
«Vi klarer oss med det vi har», sier Alfredo til sin mor, hun skjønner ikke hvor han får all voksenheten fra, tankene om tingliggjøringen, om materialismen, men Alfredo, niåringen som går på Minutthøyden skole, lever bare som et litterært påfunn, svevende i de digitale skyer, bortenfor de offentlige skuer, «ting er tomhet», sier Alfredo, «og i tomhet finnes ingen vekst». 
Spisebordet er billig, men ikke billigere enn det første, laget av en gammel låvedør og drivved, låvedørsbordet var gratis, bortsett fra de fire smijernsbeina, de kostet litt, ikke mye, for smeden var velvillig og vennligsinnet og glad i kreativt gjenbruk og nøysomhet og annerledestenkning, trehundre kroner, verken mer eller mindre. Smijernsbeina og låvedøren, nonfigurative i all sin normalitet, ureglementert i størrelse og umulig å få en passe stor duk til, speilet familiens livslek og forøkning og forordning i femten år. Hver gang et glass veltet, rykket foreldrefolket til og føk hit og dit for å stoppe flommen og spredningen av søt saft eller melk eller brus, for treverket i låvedøren var historisk merket av Anobium punctatum eller tremark eller stipete borebille, om du vil, og hver av de seks treplankene holdt en smule avstand til sin neste og dermed fikk flytende væske ferdes fritt og omdanne seg til tusenvis av dråper på vei mot stuegulvet. Femten år var nok, nøysomheten og kreativiteten og annerledesheten måtte omreguleres, for store mengder krefter ble brukt på tørke av gulv og antispredningsmanøvrer. Nytt bord med seks tilhørende stoler fra nærliggende møbelsenter erstatter nå låvedøren. Et billig bord, som sagt. Salgsvarer er de fattiges byrde, samt velsignelse. Bordflatens normalitet gjør bruk av duk mulig. Og sølt væske kan samles i én tørk. Men bordet vingler. En skrue i vestre hjørne vil ikke finne sin sanne plass, den insiterer på å stoppe en centimeter fra fastskrudd posisjon, og dermed vingler bordet. Storfamilie til frokost og middag og kvelds, viskelærbruk ved leksegjøring, smuletørk etter matinntak, enhver berøring, enhver bruk bringer bordet i bevegelse og mor vil ha nytt, tre års vingling er nok, møbelmagasinenes reklamebilag saumfares. Alfredo rister på hodet, «lev etter nødvendighetsprinsippet», sier han, og mor kjenner en stor, tung glede spre seg i kroppen, for han er klok, gutten hennes, selv om han ikke finnes.