tirsdag 20. januar 2015

Klassekampen, baksiden, 20.januer

Rubens spørsmål
 
Jeg vet ikke. Men her er mer, ikke sant, mer enn vi kan forklare og beskrive og konkretisere og definere og kalkulere og tematisere og problematisere. Her er mer, mye mer, og jeg vet om en professor som en gang sa at mer skal finnes, du vet, typisk professorinnstilling, her er mer og mer skal finnes. Jeg tror ikke du kjenner den professoren, for han eksisterer ikke i virkeligheten, han eksisterer bare på liksom, i en bok, en bok som fremdeles ikke er, den lever i sluttfasen, den er på vei, den suser rundt i de elektroniske sfærer, den ferdes på en sky av informasjon som bare noen få kjenner til, den lever i nuet, i underveisen, i øyeblikket. Navnet på professoren er Martinius Minutt, fysikkprofessor MM, han som aldri oppdaget noe, men som elsket å eksperimentere og å lære barn om naturens og jordklodens og universets mange, mesterlige mysterier og finurligheter og småkryp og dufter og usynligheter og synligheter. Han er død nå, forresten, forskeren og læreren, de fant ham i hans egen seng, i pyjamas, med foldede hender, som om han hadde sovnet midtveis i aftenbønnen, sovnet og aldri våknet igjen, MM forsvant inn i en evig aftenbønn, og de foldede hendene lot seg ikke rikke, det var bare å løfte ham opp i en kiste og føre ham til graven. 
Jeg vet ikke. Men foldede hender forteller oss at han ba til Gud, ikke sant, fysikkprofessoren vendte seg mot himmelens og jordens skaper, atomenes far, molekylenes idémaker, han vendte seg mot den usynlige, ånden, nattens stemme, for her er mer, mye mer, enn vi kan… ja, du vet, og så skrur jeg på radioen, Ekko på P2 i november i fjor, Abels tårn, og de leser opp en guttunges spørsmål, Rubens spørsmål, «hvordan kan noe bestå av noe som lever når det ikke lever?» Og panelets fagfolk, kjemikeren, biologen og filosofen, forsøker å forklare hva liv er, de nevner ursuppe, arv, gjenskapelse, kausalitet, de går i ring, biter seg fast i hverandres faglighet, og så er det nye året i gang og Skavlan spør, ut i luften, til folket, til oss alle, og til fysiker Max Tegmark, han som sier at alt er matematikk, Skavlan spør; hvor slutter universet, og jentungen, hun som er atten år og voksen, egentlig, sier stillferdig; alt det vakre, alt vi ser, det har jo en Skaper, ikke sant? Og jeg tror hun sovner med foldede hender, jentungen, for Gud finnes. Men jeg vet ikke. Jeg bare tror.