Klassekampen, baksiden, 20.januer
Rubens
spørsmål
Jeg
vet ikke. Men her er mer, ikke sant, mer enn vi kan forklare og beskrive og
konkretisere og definere og kalkulere og tematisere og problematisere. Her er
mer, mye mer, og jeg vet om en professor som en gang sa at mer skal finnes, du vet, typisk professorinnstilling, her er mer og mer skal finnes. Jeg tror ikke du kjenner den professoren, for
han eksisterer ikke i virkeligheten, han eksisterer bare på liksom, i en bok,
en bok som fremdeles ikke er, den lever i sluttfasen, den er på vei, den suser
rundt i de elektroniske sfærer, den ferdes på en sky av informasjon som bare
noen få kjenner til, den lever i nuet, i underveisen, i øyeblikket. Navnet på
professoren er Martinius Minutt, fysikkprofessor MM, han som aldri oppdaget noe,
men som elsket å eksperimentere og å lære barn om naturens og jordklodens og
universets mange, mesterlige mysterier og finurligheter og småkryp og dufter og
usynligheter og synligheter. Han er død nå, forresten, forskeren og læreren, de
fant ham i hans egen seng, i pyjamas, med foldede hender, som om han hadde
sovnet midtveis i aftenbønnen, sovnet og aldri våknet igjen, MM forsvant inn i
en evig aftenbønn, og de foldede hendene lot seg ikke rikke, det var bare å
løfte ham opp i en kiste og føre ham til graven.
Jeg
vet ikke. Men foldede hender forteller oss at han ba til Gud, ikke sant,
fysikkprofessoren vendte seg mot himmelens og jordens skaper, atomenes far,
molekylenes idémaker, han vendte seg mot den usynlige, ånden, nattens stemme,
for her er mer, mye mer, enn vi kan… ja, du vet, og så skrur jeg på radioen,
Ekko på P2 i november i fjor, Abels tårn, og de leser opp en guttunges
spørsmål, Rubens spørsmål, «hvordan kan noe bestå av noe som lever når det ikke
lever?» Og panelets fagfolk, kjemikeren, biologen og filosofen, forsøker å
forklare hva liv er, de nevner ursuppe, arv, gjenskapelse, kausalitet, de går i
ring, biter seg fast i hverandres faglighet, og så er det nye året i gang og Skavlan
spør, ut i luften, til folket, til oss alle, og til fysiker Max Tegmark, han
som sier at alt er matematikk, Skavlan spør; hvor slutter universet, og
jentungen, hun som er atten år og voksen, egentlig, sier stillferdig; alt det
vakre, alt vi ser, det har jo en Skaper, ikke sant? Og jeg tror hun sovner med
foldede hender, jentungen, for Gud finnes. Men jeg vet ikke. Jeg bare
tror.