fredag 5. desember 2014

På trykk, Klassekampen, I dag-spalten.

Feminiseringens forflatende effekt

I Guds hus råder kvinnen. Takten er tander, følsom, myk. Her er lite rom for furore, mørk bass eller formanende tale. Den sterke mann er forkastet. Systemendringen er synlig i all sin feminitet; Guds hus er berørt av kvinnefrigjøringens fremferd, i alle ledd, i alle rom, i alle sammenhenger, som et bønnesvar, en grunnleggende god endring, et etterlengtet tilsvar på mannens mangeårige dominans. Eller?
«Kanskje det er kvinnen som er Antikrist?»
Piken er atten år, barn av sin tid, digital, sosial, selvbevisst, frigjort, studerende, yrkesaktiv, men hun har vokst opp med en mor som valgte annerledes, en mor som satt yrket, utdannelsen og selvstendighetens økonomi i parentes mens barna var små, en mor som gikk motsatt vei av alle sine samtidige, som tok en Nina Bjørk, en feministisk usving, idet førstemann ble født og klippet navlestrengen og arbeidslinjen i en og samme bevegelse. Ja, hun har vokst opp annerledes, attenåringen, bortenfor de brokete barnehager, på hjemmebane, med søskenflokken som sosialiserende felleskap. En forkrøplende oppvekst, egentlig, i frontal kollisjon med rådende konsensus; intet barn som er hjemme med sin mor vil utvikle språklig innsikt, dannelse, kulturell forståelse og evnen til å kommunisere med sine medmennesker. Sånn sett er hun som løvetannen,
attenåringen, sterk, selvstendig, uavhengig. Hun observerer sin samtid med analytisk blikk, selvransakende holdning, søkende innstilling, klar tanke. Og går i Guds hus. Forleden søndag fikk troen en fot i mellomgulvet; hun fulgte en gudstjeneste, takten var tander, myk, folket i salen var omsluttet av føleri. Tyngde, torden og mannen var borte, ungdommen likeså, og hun, attenåringen, myndig og meningsberettiget, ble først tafatt og tvilende, men så vokste engasjementet, og hun undret; hvor er alle menn? Kom frem igjen! Maskulinitet, kom tilbake! Hører du? Reis deg, gutt. Finn din stemme og syng din salme på mannfolkvis. Tal, mann, slipp deg løs og la Guds ord gjalle fra første til siste benkerad. Brum som en bjørn, bråk som en bass, stig opp på talerstolen med stolthet og tyngde. Forkast føleriet og fang tidsånden i en kort setning, ikke i tusen ord, og kritiser de rådende verdier med direkte tale, ikke med forkledd og tilpasset og tilrettelagt og forflatet retorikk. Forkast feminiteten og tre ut av immanensen; transcender deg selv i all din prakt. Ja, hun undret, attenåringen, uten blygsel og rett på sak:
«Kanskje det er kvinnen som er Antikrist?»