På trykk, Klassekampen, I dag-spalten.
Feminiseringens
forflatende effekt
I
Guds hus råder kvinnen. Takten er tander, følsom, myk. Her er lite rom for furore,
mørk bass eller formanende tale. Den sterke mann er forkastet. Systemendringen
er synlig i all sin feminitet; Guds hus er berørt av kvinnefrigjøringens
fremferd, i alle ledd, i alle rom, i alle sammenhenger, som et bønnesvar, en
grunnleggende god endring, et etterlengtet tilsvar på mannens mangeårige
dominans. Eller?
«Kanskje
det er kvinnen som er Antikrist?»
Piken
er atten år, barn av sin tid, digital, sosial, selvbevisst, frigjort,
studerende, yrkesaktiv, men hun har vokst opp med en mor som valgte annerledes,
en mor som satt yrket, utdannelsen og selvstendighetens økonomi i parentes mens
barna var små, en mor som gikk motsatt vei av alle sine samtidige, som tok en
Nina Bjørk, en feministisk usving, idet førstemann ble født og klippet
navlestrengen og arbeidslinjen i en og samme bevegelse. Ja, hun har vokst opp annerledes,
attenåringen, bortenfor de brokete barnehager, på hjemmebane, med søskenflokken
som sosialiserende felleskap. En forkrøplende oppvekst, egentlig, i frontal
kollisjon med rådende konsensus; intet barn som er hjemme med sin mor vil
utvikle språklig innsikt, dannelse, kulturell forståelse og evnen til å
kommunisere med sine medmennesker. Sånn sett er hun som løvetannen,
attenåringen, sterk, selvstendig, uavhengig. Hun observerer sin samtid med
analytisk blikk, selvransakende holdning, søkende innstilling, klar tanke. Og
går i Guds hus. Forleden søndag fikk troen en fot i mellomgulvet; hun fulgte en
gudstjeneste, takten var tander, myk, folket i salen var omsluttet av føleri. Tyngde,
torden og mannen var borte, ungdommen likeså, og hun, attenåringen, myndig og
meningsberettiget, ble først tafatt og tvilende, men så vokste engasjementet,
og hun undret; hvor er alle menn? Kom frem igjen! Maskulinitet, kom tilbake! Hører
du? Reis deg, gutt. Finn din stemme og syng din salme på mannfolkvis. Tal,
mann, slipp deg løs og la Guds ord gjalle fra første til siste benkerad. Brum
som en bjørn, bråk som en bass, stig opp på talerstolen med stolthet og tyngde.
Forkast føleriet og fang tidsånden i en kort setning, ikke i tusen ord, og
kritiser de rådende verdier med direkte tale, ikke med forkledd og tilpasset og
tilrettelagt og forflatet retorikk. Forkast feminiteten og tre ut av
immanensen; transcender deg selv i all din prakt. Ja, hun undret, attenåringen,
uten blygsel og rett på sak:
«Kanskje
det er kvinnen som er Antikrist?»