Essay
Døden
under lindetrærne
Å skrive om naturens fall, folkets selvforherligelse og barnets evne til å se
Gud, gir varhet for insektets viktighet. Men varhet gir ingen endring.
Humlene faller
til jorden, døddrukken på lindetreets honningdugg, eller utmattet etter timevis
med søken etter næring i et tomt matfat, eller hormonelt forfjamset,
nevrologisk forstyrret, og forgiftet av det importerte treets fremmedart og ukjente
stofflige innhold, eller tilgriset av gjæret nektar som gir klisset belegg på
pollenbuksene, eller dehydrert i asfaltjungelens midte, uansett; humlene faller
til jorden under lindetreets store krone, flere tusen i tallet, og ingen kan
helt si hva som er forklaringen, teoriene er flere, hypotesene florerer, men
det endelige svaret er en missing link, en fortapt innsikt, en uoverskuelig
sannhet.
«I
vårt industrialiserte samfunn er forholdet til naturen preget av ambivalens»,
skrev filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen i en av sine kronikker i
Klassekampen i 2013. Hans tekst tar tak i en fortrengt økosorg, han fremhever vår
voksende avstand til naturens grunnprinsipper, til artenes mangfold, til grønn
hverdag, han viser vår stadig voksende vilje til økonomisk og materiell vekst
og vår stadig manglende evne til å ta inn over oss verdens faktiske tilstand.
Tidligere har Vetlesen pekt på hvordan barn av vår tid ikke har kontakt med
trær og jord og himmel og dyr, hvordan den oppvoksende barneskare lærer livet å
kjenne gjennom en høyteknologisk skjerm, kunnskapstap er stikkord, tusenår lang
livslæring forsvinner fordi podene kobles til en digital kunnskapsarena i
stedet for å ha direkte, fysisk kontakt med livet - som å klatre i trær og å leke
på løkka og å grave i jord og å prate med mor og far. En amerikansk tolvåring
bruker tre og et halvt minutt på samtale med sine foreldre, face en face, ansikt
til ansikt, skriver professoren. Døgnet har, som kjent, 24 timer. Hva brukes de
resterende 23 timene og 56, 5 minuttene til? Hvordan er det med oss og våre
barn?
Dagene flyr, mørketiden ligger som en tung kappe over byens borgere et sted sørvest i landet. To uker tilbake i tid, morgenen er fremdeles dunkel. Snart banker julaften på døren. Atter en gang julaften. Vår kristne høytid, troens høytid, Guds sønn lagt på strå, født av en jomfru, en hendelse ingen vitenskap kan motbevise, ei heller bevise, en hendelse som bare troen kan bære. Og morgenens mørke viker ikke, solens stråler, lyset, sover tungt på den andre siden av kloden. En mor er på vei ut med familiens terrier. Fem barn har allerede begynt på skoleveien, årets siste skoleuke har tatt sine første steg. Suset fra bilveien blander seg med barnestemmer og togets skinnegang og enkel
Nå
er advent i full blomst. Og vinteren er mild. Før var snøens hvite dyne en
letthet i den mørke desembers gater, men ikke nå. Nå er bakken tørr. Tidene
endres. Den lilla margeritten blomstrer fremdeles. Klimakrise, tenker
fembarnsmoren med terrier i bånd og spør sin grønnsaksdyrkende nabo:
«Men
ville ikke gulrøttene blitt ødelagt om frosten kom, om vinteren var som den
skulle?»
«Neida,
gulrøtter er ganske værharde», svarer nabokvinnen, og røsker opp sitt femte,
saftige eksemplar. Kunnskapen,
tenker moren, og lokker på sin hektiske hund, kunnskapen om markens grøde fordamper. Hageflekkene til folk flest
er grønne ørkener i den materielle velstandsværen, her finnes ikke nyttig
vekst, bare pynt og stein og plen.
«De økonomiske
konsekvensene av tapt globalt mangfold av planter og dyr er i ferd med å bli
dramatiske», står det skrevet i innledningen til DN-notat 3-2010, «Blomster og
bier = sant – om økosystemtjenesten pollinering». Rapporten sier intet om de
tre hundre humler som falt til jorden på Dragvoll i Trondheim i august, for
eksempel, eller om døden under lindetrærne forøvrig, den som hendte i løpet av
årets sommer, og som har hendt hvert år siden 1950-tallet, men rapporten peker
på kollapset av tamme honningbier og prøver å forklare tilbakegangen i
bestanddelen av ville bier og humler, i Norge, og den sier mye om pollinering
og om hvordan det industrielle jordbruket utarmer artsmangfoldet og ensretter
vekstens vilkår. Pollineringens praktnummer utføres best i variert landskap – i
blomsterrike enger, slåttemarker, vegkanter og fragmenterte åkrer - de
vidstrakte grønne plantasjene, industrielt drevet og sprøytemiddelbehandlet,
med ensidig planteutvalg og blomsterløse gressarter og få kornsorter, gir for
lite variasjon i kosten til bier og humler, og ensidig pollendiett gir bie- og
humlesykdom- og -død og et dysfunksjonelt økosystem og artsreduksjon og svikt i
matproduksjon og økonomisk tap. «Biene gjør det faktisk bedre i villastrøk og
områder med variert hagelandskap, fordi tilbudet på planter er mer variert
der», står det i DN-notatet.
Nabokvinnen
reiser seg og børster jorden av bunten med gulrøtter. Hun lar blikket hvile en
stund på åkerlappen sin, et ørlite annerledesland midt i det bynære området,
vinden smyger seg varsomt rundt de to menneskebarna, kulden er rå, kniper dem i
huden, men snøen henger fast i skylaget, himmelen er mørk, avventende, og terrieren
vil ikke vente mer. Fembarnsmoren tenker seg om, hun vil fortelle om planene
sine, de hun bærer som en forkrøplende byrde på nakken, de hun aldri får satt i
system, planene om å lage en kjøkkenhage, om å utnytte tomten rundt huset til
annet enn pynt, om å plante frø i jord, og i barnesinn, for her er mer enn
materielt bugnende butikkhyller, her er liv, i jorden, i molden, i de ulike
lagene som bærer vekstens vilkår i seg, liv som kan utnyttes og oppleves og
læres, selvbergingstanken slipper ikke taket, hun vil mer, moren med planene,
mer enn å flytte penger og varer og tjenester, hun vil ta tilbake småbondens
virke, få jord under neglene, grønske på knærne, verkende nakke og rygg etter
graving og luking og pløying, hun vil følge naturens rytme, så og høste, fylle
matboden med kortreiste råvarer, hun vil kvitte seg med økoavstanden og nærme
seg markens grøde på ærlig og redelig vis. Men hun får aldri tid. Aldri tid til
å bryte opp, til å knuse hverdagsstrukturen, til å endre alt. For alt må endres.
Normaliteten, hverdagen, er jo ikke normal, er den vel?
Men
hjulene ruller avgårde, i fastlagte spor, i stor hastighet, tilsynelatende uten
bremser. Moren sukker, ser på gulrøttene i nabokvinnens hender og kjenner seg
fastlåst, kuet, kraftløs. Kjære Gud,
tenker hun, hva er din vilje?
«Den uspektakulære
normaliteten – det at alle gjør det, at det er selve vår livsform – handler om
irrasjonalitet», skriver professor Vetlesen i saken om økosorg. Han viser vår menneskelige
resignasjon. Samfunnets system, i vårt oljesmurte land, er fundert på uendelig
økonomisk og materiell vekst, på en klode som ikke har uendelige muligheter,
men som er begrenset, som har en tilmålt kapasitet og plass og tilmålte ressurser.
Velstandsvekstens vei er kapitalismens vilje, ikke naturens. Enkelt og greit. Vetlesens poeng er påfallende og klart –
mennesket må bryte ut av sin forbruksværen og finne tilbake til det enkle liv,
bortenfor bruk- og kast- og kjøp- og bytt ut- og puss opp- og forny-mentaliteten.
Vi vet det, vi kjenner det i marg og bein, vi lengter, og løper foran lengselen,
eller økosorgen, for ikke å synke sammen av meningsløshet. Vi jager etter vind,
herreløse og gudløse og i egen kraft. Humlene faller døde til jorden under
lindetrærne, nedbørsmønsteret endres, isen i Polhavet smelter, havnivået stiger
og havet forsures og økosystemer ødelegges, Guds skaperverk oppløses og
dekonstrueres og utarmes, menneskebarna gjør som i Noas dager, eller som i Lots
dager, vi spiser og drikker og kjøper og selger og planter og bygger – uten
bremser, bortenfor de naturgitte begrensninger. Vi er våre egne guder, vi går
våre egne veier, vi ser galskapen, men ignorer den likevel.
Døden under
lindetrærne er et bilde på forvirringen som råder. Den materielle-økonomiske
veksten er den frodige linden som frister med sine gode dufter og sin
sødmefulle nektar. Humlene er menneskebarna, folket, det moderne samfunnets
borgere og linden i parkene vokser seg større år etter år, insektsdøden brer om
seg, og underveis er det noen som roper varsko, se, linden er giftig, noen få som
bremser, som endrer retning, som setter opp et varslende skilt, men forgjeves, fristelsen
er for stor, folket forsyner seg grådig likevel, og fanges i lindeblomstenes
farlige nettverk, og slik går dagene, ukene, månedene, årene, inntil en liten gutt,
kanskje, ser en avkledd konge og roper ut om nakenheten, eller er det Jona som
taler, profeten som først ikke hadde mot til å gjøre sin plikt, eller er det et
barn, uberørt av de kultivertes sjenanse, som taler himmelspråket og peker på
tomhetens praksis, den som fører til død, og sier; dere makter ingenting i dere selv, hva med Gud? Hvorfor har dere forlatt Gud? Ser dere
ikke at her er naturlover som dere bryter dag etter dag? Ser dere ikke at
Vårherres skaperverk er korrumpert av menneskehetens grådighet? Hører dere ikke
stemmen som sier; gå bort, folk, og selg alt dere eier, og del ut til de
fattige? Hører dere ikke? Ser dere ikke?
Det er mange år
siden nå, hun satt på trappen foran huset, våren kjærtegnet sansene, solens
stråler lekte seg varme i de vindstille kroker, barna lekte på gressplenen, en
bie, en sløv og gal og stor bie kolliderte med tretrappen og falt til jorden,
en bie i mars, forkommen og alene og på ville veier, tenkte hun, fembarnsmoren,
og skrev tusen ord og setninger uten punktum om klimatrøbbelet som lokket
insektene frem fra sine lune hi lenge før sesongstart, ikke en eneste plante
var grønn, ikke en eneste blomst var klar for pollineringens tjeneste, og en
sløv bie, en fremmed skapning som danset i marssolens mausoleum, deiset i
dørken av ren utmattelse, det der er en
bie til besvær, tenkte kvinnen og skrev blant annet; vår, tra, la, la vår,
summing er søtlig forsmak på sommer, men pollineringens akt får en annen drakt,
med færre blomster i Hardanger, for eksempel, og matvareproduksjon i motbakke
og landbruk på leting etter nye plantesorter og ubesvarte spørsmål og økosystemkrise,
for hva skjer med biene, mamma, se, en bie, og en til, men stakkars, hvor er
blomstene, det er jo nesten vinter, sier Vesla, stakkars bie, vår, tra, la, la,
vår, og to mennesker betrakter, bekymret og begeistret, biens ferd fra hagebord
til terrassetrapp og ut mot gressplenen og Tvileren Tomas står plutselig der,
foran dem, og sier, nei, ikke tro før du ser, ikke pirk i naturens
menneskeskapte småsår, kloden kjører sitt eget løp, la klimaskeptisismen jage
bort de bange anelser og gjør som ellers, tilpass deg, nyt, vår, tra, la, la,
vår, inntil Naturen kanskje står der med blodige hender og sier stikk fingeren
i jorda og kjenn.
Nå står hun foran
nabokvinnen og gulrøttene og tenker likedan, for det er ikke lenge før biene
danser i desember, i stedet for i mai du skjønne milde, hun har sett tegnene, år
etter år, som i skogen, nå, like før jul, hvor bakken er full av lysegrønn
bladglans og vårlig glød og gnist. Og hun har hørt barnas betraktninger, hørt
dem si at keiseren er naken, på en måte, kjøkkenet
er fint, mamma, sier de, selv om det er gammelt, så bytt ikke ut, kjøp ikke
nytt, det virker, det vi har virker,
mamma. Men klimatrøbbelet er en overdose realitet som slår folkeferdet i de
rike og staselige land med distansert liksomharmoni, modernitetens borgere er
forgylte og velstående, dog blaserte, biebetraktende livsnytere som ikke tør
tenke nytt om verdier, og stadig forviller seg inn i lindeblomstens nettverk.
Stavanger
er kronet som oljekonge. Velstanden blant byens innbyggere er fundert på en
ufornybar ressurs. Overalt hvor vi ferdes finnes spor av dinosaurer. Men her er
en handlingsplan for biologisk mangfold, et håp for fremtidens arter, et glimt
av annerledeshet, motstrømstenkning, og i forordet står det skrevet: «Vi har et
moralsk ansvar for å bevare naturen –
for naturens egen del og for kommende generasjoner.» Vi har et moralsk ansvar,
stikkord er altså moral. Men er moral nok? Neppe, for, som Vetlesen viser, er
vår innsikt i det falmende økosystem og artenes fall og naturens forvirring
ikke nok til at vi handler annerledes, vår hverdagsværen er fremdeles kronet
med overforbruk og materialisme. Naomi Kleins klare tale i hennes siste
bokutgivelse, «This Changes Everything: Capitalism vs. The Climate», åpner for
en forståelse; systemet må endres, fra toppen og nedover, fra bunnen og
oppover, politisk og økonomisk og etisk og moralsk og strukturelt,
kapitalismens regelsett må byttes ut,
naturens regelsett er uforanderlig; for
slik skapte Gud verden, ikke sant, naturens lover er grunnleggende,
menneskeheten må justere sine handlinger og sine livsformer, folk flest og makt
og myndigheter må bruke den fornuften som ligger plantet i vår kropp og vår
tanke, den som river og rusker i marg og bein, den som sier plant, i stedet for
kjøp, den som sier dyrk, i stedet for kast, den som sier bevar, i stedet for
forny.
Og slik står hun,
fembarnsmoren, med tankebaner fulle av lindetrær og døde bier og småbarn og
gulrøtter, og vet at hun må kaste lenkene, ta tiden tilbake og frigjøre seg fra
samtidsmentaliteten og begynne å dyrke sin egen åker. Snart. Ikke nå, ikke før
neste år, neste vår, når hun har skrevet ferdig boken, når de har bedre råd,
når minstemann er litt eldre. Nå, nå må hun videre, gå runden med terrieren og
begynne hverdagens vante gang. Eller?