tirsdag 16. desember 2014

Adventsfortelling fra Himmel og hverdag

På vei hjem

Julen skal ikke være slik. Ikke livet hennes heller.
Ella ønsket aldri å være alene. Helt alene, forlatt på jorden uten en eneste slektning rundt seg. Men Ella er gammel. De andre er borte nå. Hjemme hos Gud.
Anders, mannen hennes, døde for tre år siden. Broren for til himmels for lengst. Og nå er Ella alene. Ingen av dem fikk barn. Alt er tomt. Huset, stuen, kjøkkenet, hodet hennes, hjertet. Alt er tomt.
Hjemmehjelpen var nettopp innom med mat, frukt, kaffe, en boks hjemmelaget fattigmann. Ella takket. Smilte. Ga henne en klem.
"Men hva gjør du fremover, Ella?"
Hjemmehjelpen likte ikke at Ella var så alene.
"Er du sikker på at du ikke vil feire julen på eldresenteret sammen med de andre?"
Ella pleide hver dag å dra til eldresenteret som lå bare fem minutters gange fra huset hennes. Noen ganger ble hun hentet med bil, når veiene var glatte. Men det var best å gå.
På senteret spiste hun lunsj, deltok i syklubben, spilte kort, leste avisen. Hun trivdes i selskap med de andre. Men julen likte hun å ha alene. Særlig julaften. Det føltes best. I år skulle hun feire den for fjerde gang på den måten. Med en enkel middag, levende lys, røkelse, alle de fine programmene på fjernsyn, og etter kirketid leste Ella alltid evangeliet høyt. For seg selv. Uten å føle seg alene, ingen hørte henne, klemte henne, likevel føltes det ikke ensomt.
Men nå, de siste dagene, de var tunge. Og Ella hadde kjent en prikkende smerte i brystet. Og i fingrene. En prikkende følelse. Dessuten var hun trett. Merkelig trett. Uten gnist, og Ella forstod at livet hennes ebbet ut, all tomheten, prikkingen, ensomheten, alt sammen var tegn på at tiden her på jorden gikk mot slutten.
Men hun sa ingenting til hjemmehjelpen.
"Nei, jeg tror jeg gjør som ellers. Feirer julen her, sammen med meg selv", svarte hun.
De tok en kopp kaffe. Snakket om snøen som aldri falt. Om stjernehimmelen, så dyp, så uendelig og så tydelig.
"Jeg tenker ofte på de tre kongene, hvordan visste de hva himmelens stjernetegn betydde? Hva fikk dem til å skjønne at Jesus ville bli født som Guds sønn?"
Hjemmehjelpen tok en slurk av kaffekoppen, den var god og varm, dampen dugget til brillene hennes. Ella syntes det var godt å prate litt.
Jesus, navnet Jesus, tenkte hun.
Hjemmehjelpen reiste seg. Hun skulle dra videre, til neste kunde. De to klemte hverandre.
"Takk for at du tok deg tid til en kopp kaffe", sa Ella.
Ute var himmelen dekket med skyer. Lette, små snøfnugg fylte luften. Bakken var tørr. Nettene hadde vært kalde.
Snart blir bakken hvit, tenkte Ella og lukket døren. Men hun låste ikke.
Snart blir bakken hvit.
Ella rusler bort til stolen som står ved det store vinduet. Hun setter seg, tar frem Bibelen, finner julefortellingen, leser høyt om Maria, Josef, gjeterne, stallen. Ella leser høyt, selv om det er åtte dager til selve julaften.
"Ella", sier en stemme. Den lyder kjent.
Ella snur seg. Hun blir overrasket.
"Men Anders, er det deg?"
"Gjett hva jeg fant", sier han og kommer bort til sin kone, klapper henne på kinnet, setter seg i sin egen stol, på den andre siden av avisbordet. Han holder noe i hånden.
"Nei, hva fant du?"
Ella ser på ham, hun gråter. Det er så lenge siden. Hun skulle feire sin fjerde jul alene. Men ikke nå, ikke alene likevel.
Anders åpner hendene. Det lyser varmt fra dem. Ella bøyer seg fram, strekker seg over bordet for å se.
"Jeg fant krybben, gitt. Den som forsvant, vet du, fra stallen vår. Nå kan du legge Jesusbarnet oppi, så er den ikke tom lenger."
Ute er bakken blitt hvit.