På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 14.okt.
Å
elske de stygge
Trettenåringen
sitter tett sammen med sin mor i stuens sofa, høstens arm ligger tungt over
skuldrene deres, regnet hamrer på rutene, den store vindens vilje er å løsrive
de siste blad fra tretoppene, sende dem videre, la dem danse sin siste dans,
sveve mot bakken, gjøre løv til jord, livet lukker seg inne i seg selv, vekstens
vei går nedover.
Mor
nøler, sønnens spørsmål søker sjelens dybde. Hun må finne ordenes enkelhet, sy
tankene sammen til en klingende strofe. Kjærlighetens speil er det vakres vilkår,
speilet viser hva viljen vil se, hva fornuften fanger, hva følelsene frigjør, for
hva er vakkert og hva er stygt, min sønn, tenker hun.
«Du,
min kjære», sier mor, klapper ham på kinnet, sukker, ser ut mot evighetens
mørke, møter høstens blasse blikk, himmelens dybde er umulig å måle, kveldens
måne er halv, men bak skyggen er Luna alltid hel, alltid. For skyggen skjuler, den
fjerner intet.
«Hva
er stygt, min sønn, og hva er vakkert.»
De
sitter i stillhet, de to, kvelden ebber ut, søvnens skattkammer åpner døren på
gløtt. Trettenåringens spørsmål trenger dagens klarhet, tenker hun, ikke
kveldens parentes. To uker senere gløder Luna i all sin helhet fra
kveldshimmelen, fra kloden er intet usynlig. Skoleferiens frihet blar til
høstbokens siste side. Minstemann, seksåringen, står i hyttekjøkkenet, en
ørliten stund i stillhet, han betrakter sin mor og sier de fellende, frigjørende
ord:
«Når
jeg ser på deg, mamma, ser jeg en diamant.»
Han
elsker, han er elsket, de elsker hverandre. Ubetinget. I lys og i skygge. Og
mor tenker; om jeg var en potet, oppvokst i fuktig, kjølig, norsk jord, om jeg
lå i dypet av molden, og fant min form der intet skulle tro at noe kunne vokse
og gro, som en av Bamabondens melne pimperneller, for eksempel, var jeg likevel
en diamant. Om jeg var et foster som i dypet av kvinnen ble formet i Vårherres
støpeskje, men som en av få, med et ekstra kromosom, for eksempel, merket med
Downs tegn, var jeg likevel en diamant. Om jeg mistet hudflak, hår og kroppslig
form fordi en sykdom, spedalskhet, for eksempel, angrep mitt legeme og fjernet
min menneskelige gjenkjennelighet, var jeg likevel en diamant. Om jeg var en
korpus uten lemmer, deformert etter bomber som falt, for eksempel, var jeg
likevel en diamant. Kjærlighetens speil er det vakres vilkår.
«Ja,
min kjære, det er like lett å elske de vakre som de stygge, for bak skyggen er
Luna alltid hel.»