Gå til hovedinnhold

Å elske de stygge

På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 14.okt.

 Å elske de stygge

«Du mamma, er det like lett å elske de stygge som de vakre?»
Trettenåringen sitter tett sammen med sin mor i stuens sofa, høstens arm ligger tungt over skuldrene deres, regnet hamrer på rutene, den store vindens vilje er å løsrive de siste blad fra tretoppene, sende dem videre, la dem danse sin siste dans, sveve mot bakken, gjøre løv til jord, livet lukker seg inne i seg selv, vekstens vei går nedover.
Mor nøler, sønnens spørsmål søker sjelens dybde. Hun må finne ordenes enkelhet, sy tankene sammen til en klingende strofe. Kjærlighetens speil er det vakres vilkår, speilet viser hva viljen vil se, hva fornuften fanger, hva følelsene frigjør, for hva er vakkert og hva er stygt, min sønn, tenker hun.
«Du, min kjære», sier mor, klapper ham på kinnet, sukker, ser ut mot evighetens mørke, møter høstens blasse blikk, himmelens dybde er umulig å måle, kveldens måne er halv, men bak skyggen er Luna alltid hel, alltid. For skyggen skjuler, den fjerner intet.
«Hva er stygt, min sønn, og hva er vakkert.»
De sitter i stillhet, de to, kvelden ebber ut, søvnens skattkammer åpner døren på gløtt. Trettenåringens spørsmål trenger dagens klarhet, tenker hun, ikke kveldens parentes. To uker senere gløder Luna i all sin helhet fra kveldshimmelen, fra kloden er intet usynlig. Skoleferiens frihet blar til høstbokens siste side. Minstemann, seksåringen, står i hyttekjøkkenet, en ørliten stund i stillhet, han betrakter sin mor og sier de fellende, frigjørende ord:
«Når jeg ser på deg, mamma, ser jeg en diamant.»
Han elsker, han er elsket, de elsker hverandre. Ubetinget. I lys og i skygge. Og mor tenker; om jeg var en potet, oppvokst i fuktig, kjølig, norsk jord, om jeg lå i dypet av molden, og fant min form der intet skulle tro at noe kunne vokse og gro, som en av Bamabondens melne pimperneller, for eksempel, var jeg likevel en diamant. Om jeg var et foster som i dypet av kvinnen ble formet i Vårherres støpeskje, men som en av få, med et ekstra kromosom, for eksempel, merket med Downs tegn, var jeg likevel en diamant. Om jeg mistet hudflak, hår og kroppslig form fordi en sykdom, spedalskhet, for eksempel, angrep mitt legeme og fjernet min menneskelige gjenkjennelighet, var jeg likevel en diamant. Om jeg var en korpus uten lemmer, deformert etter bomber som falt, for eksempel, var jeg likevel en diamant. Kjærlighetens speil er det vakres vilkår.
«Ja, min kjære, det er like lett å elske de vakre som de stygge, for bak skyggen er Luna alltid hel.»

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og