Å elske de stygge

På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 14.okt.

 Å elske de stygge

«Du mamma, er det like lett å elske de stygge som de vakre?»

Trettenåringen sitter tett sammen med sin mor i stuens sofa, høstens arm ligger tungt over skuldrene deres, regnet hamrer på rutene, den store vindens vilje er å løsrive de siste blad fra tretoppene, sende dem videre, la dem danse sin siste dans, sveve mot bakken, gjøre løv til jord, livet lukker seg inne i seg selv, vekstens vei går nedover.

Mor nøler, sønnens spørsmål søker sjelens dybde. Hun må finne ordenes enkelhet, sy tankene sammen til en klingende strofe. Kjærlighetens speil er det vakres vilkår, speilet viser hva viljen vil se, hva fornuften fanger, hva følelsene frigjør, for hva er vakkert og hva er stygt, min sønn, tenker hun.

«Du, min kjære», sier mor, klapper ham på kinnet, sukker, ser ut mot evighetens mørke, møter høstens blasse blikk, himmelens dybde er umulig å måle, kveldens måne er halv, men bak skyggen er Luna alltid hel, alltid. For skyggen skjuler, den fjerner intet.

«Hva er stygt, min sønn, og hva er vakkert.»

De sitter i stillhet, de to, kvelden ebber ut, søvnens skattkammer åpner døren på gløtt. Trettenåringens spørsmål trenger dagens klarhet, tenker hun, ikke kveldens parentes. To uker senere gløder Luna i all sin helhet fra kveldshimmelen, fra kloden er intet usynlig. Skoleferiens frihet blar til høstbokens siste side. Minstemann, seksåringen, står i hyttekjøkkenet, en ørliten stund i stillhet, han betrakter sin mor og sier de fellende, frigjørende ord:

«Når jeg ser på deg, mamma, ser jeg en diamant.»

Han elsker, han er elsket, de elsker hverandre. Ubetinget. I lys og i skygge. Og mor tenker; om jeg var en potet, oppvokst i fuktig, kjølig, norsk jord, om jeg lå i dypet av molden, og fant min form der intet skulle tro at noe kunne vokse og gro, som en av Bamabondens melne pimperneller, for eksempel, var jeg likevel en diamant. Om jeg var et foster som i dypet av kvinnen ble formet i Vårherres støpeskje, men som en av få, med et ekstra kromosom, for eksempel, merket med Downs tegn, var jeg likevel en diamant. Om jeg mistet hudflak, hår og kroppslig form fordi en sykdom, spedalskhet, for eksempel, angrep mitt legeme og fjernet min menneskelige gjenkjennelighet, var jeg likevel en diamant. Om jeg var en korpus uten lemmer, deformert etter bomber som falt, for eksempel, var jeg likevel en diamant. Kjærlighetens speil er det vakres vilkår.

«Ja, min kjære, det er like lett å elske de vakre som de stygge, for bak skyggen er Luna alltid hel.»