Og
dagene lukker seg
Stillheten
er i tretoppenes sang.
De
roper i smerte. Bladene brekker seg, mister feste, snart er tiden inne.
«Hei,
hytten, her er vi», sier minstemann, snart sju år, buksene er for korte,
sommerveksten synes, han hopper ut av bilen på toppen av grusbakken, storbyen i
horisonten, sjøen, dypet, himmelen.
«Her
er vi!»
Stillhetens øy, du venter på meg.
Stillheten
ligger i dypet av bergartene.
De
løsner, knausene raser gradvis sammen. Steinene dekkes av mose, usynliggjøres.
«Vi
løper ned til huset, mamma», sier minstemann, i Liverpooldrakt, kortermet, sørlige
vinder gjør høsten varm, han løper, andreklassingen, sammen med sin beste venn,
nedover bakken, skyene holder takten, bølgetoppene er hvite, Finnøy til høyre.
«Vi
løper!»
Stillhetens øy, du bærer mitt såre
savn.
Stillheten
fanges i høstregnet.
De
er våte nå, markene. Sauens ull er tykk, fuktig, døende.
«Ah,
endelig tilbake, mamma», sier skolegutten, trør ut av skoene og kravler opp på
trampolinen, som skal ned nå, før vintervindene feier all sommeridyll inn i mørkets
kroker og skyggelandet uten håp.
«Endelig
tilbake!»
Stillhetens øy, du synger Guds salme.