5.
oktober 2014
Gledens
endelikt, eller bare førti
Stillhetens
øy, jeg ser, men jeg vet ikke hva jeg ser.
Jeg
lytter, jeg leter, jeg vet.
Men
hva vet jeg?
At
verden er svart i sin sjel?
Stillhetens
øy, jeg ser en kinesisk syttenåring og synes han likner deg.
Jeg
leser, jeg løfter blikket, jeg ser.
Men
hva skimter jeg?
Din
løgn?
Din
forvrengning av sannheten?
Din
stagnasjon?
Stillhetens
øy, jeg vil løfte deg og kaste deg i dypet av løgnen.
Jeg
søker, jeg skriver, jeg lengter.
Du,
Stillhetens øy?
Liksom.
Stillheten
er sangen som ingen synger, stillheten er savnet som ingen savner.
Kyrne
rauter, fanget i drømmen om kortreist mat.
Bonden
hever sleggen og kutter strupen og blodet farger høstmarken med løgn.
Bybarnets
løgn.
Stillhetens
øy, jeg roper på deg, hører du, jeg roper.
Du
lytter, du puster, du senker deg ned i havets dyp.
Men
hvorfor?
Laksen
er kunstig, maten er kald, hjertet i utakt.
Gatelyktene
fra byens linjer er mitt eneste håp.
De
er smykket rundt min nakne hals.
Håp,
ro, søvn.
Stillhetens
øy, du er mitt serum.
Jeg
sørger, jeg søker, jeg savner.
Men
sannheten min får du aldri.
Aldri?