onsdag 3. september 2014


På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 2. sept.

No strings on me

Hun er ung, Faten, intervjues i NRK, dagen etter aksjonen, hun taler om imamene, om de skriftlærde, om dem som tier selv om de burde tale.
Regjeringen, sier hun, regjeringen må gripe inn mot imamene som tier, som ikke tar offentlig standpunkt.
Hva sa du nå, spør programleder, voksen og på vakt, men Faten sanser ikke undringen, og hun taler på direkten, uten filter, no strings on me, hun er umoden, men modig, sterk, ekte. Umodenhet er de modnes unnskyldning for ikke å ta kampen selv. Jo eldre et menneskebarn blir, desto oftere siterer det de lærde. Siterer, i stedet for selv å formulere. Usikkerheten er alderdommens merkeligste følgesvenn, innsikt i andres enda større innsikt er syre for selvet, alle vet og kan og forstår mer enn meg, her er så mye å begripe, selvtroen går gradvis i oppløsning, gradvis og umerkelig, selvransakelsens ringvirkning er åndelig og intellektuell søvn, handlingsvegring, dvelende, stilltiende situasjonsanalyse, tilbaketrekking, erodert kampvilje, ytringsresignasjon. Frykten for fordummelse blir det styrende element, økt livsinnsikt gir økt selvsensur, sår og unødvendig selvsensur, for de velvoksne må våge tale, ikke sant? Ti ikke, du levende, tal, for din samtid lytter. Eller, kan hende den nye vin, den som serveres i ubrukte sekker, saftig og sødmefull i all sin naturlighet, foretrekkes, for de unge pakker ikke inn, de resonnerer ikke dyptgående og intrikat, de taler fra sitt hjertes forråd, sannere, mer levende, uten filter, som sagt, slik som Faten.
Garborg sa en gang, kanskje han til og med skrev de velvalgte ord, at ung ikke kan lære av gammel, for da våger de ikke å leve.
Jesus sa en gang, da disiplene jaget bort mødrene som ønsket velsignelse over sine små; ta imot Guds rike som et barn, ta i mot i all enkelthet, uten åndelig staffasje og bibelsprengt klokskap, kle av deg din kultiverte kunnskap, og knel foran troens alter.
Tore Renberg skrev en gang om farmors liv på sidelinjen, utenfor alt, tilbaketrukket, resignert, hvorfor resignert?
Nick Cave skrev og sang en gang, i Mercy seat, du vet, låten som river sjelen din fillebiter, at han lengter, på en måte, etter å bli ferdig med all denne målingen av sannhet.
All this measuring of truth
Modenhet er innsikt, men modenhet lammer, og fører meningers mot til fall, de modne føler sin umodenhet, de ser seg i kunnskapens speil og måler sannheten, de måler og måler. Og våger ikke å leve. Og å mene. Som Faten.