Gå til hovedinnhold

No strings on me


På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 2. sept.

No strings on me

Hun er ung, Faten, intervjues i NRK, dagen etter aksjonen, hun taler om imamene, om de skriftlærde, om dem som tier selv om de burde tale.
Regjeringen, sier hun, regjeringen må gripe inn mot imamene som tier, som ikke tar offentlig standpunkt.
Hva sa du nå, spør programleder, voksen og på vakt, men Faten sanser ikke undringen, og hun taler på direkten, uten filter, no strings on me, hun er umoden, men modig, sterk, ekte. Umodenhet er de modnes unnskyldning for ikke å ta kampen selv. Jo eldre et menneskebarn blir, desto oftere siterer det de lærde. Siterer, i stedet for selv å formulere. Usikkerheten er alderdommens merkeligste følgesvenn, innsikt i andres enda større innsikt er syre for selvet, alle vet og kan og forstår mer enn meg, her er så mye å begripe, selvtroen går gradvis i oppløsning, gradvis og umerkelig, selvransakelsens ringvirkning er åndelig og intellektuell søvn, handlingsvegring, dvelende, stilltiende situasjonsanalyse, tilbaketrekking, erodert kampvilje, ytringsresignasjon. Frykten for fordummelse blir det styrende element, økt livsinnsikt gir økt selvsensur, sår og unødvendig selvsensur, for de velvoksne må våge tale, ikke sant? Ti ikke, du levende, tal, for din samtid lytter. Eller, kan hende den nye vin, den som serveres i ubrukte sekker, saftig og sødmefull i all sin naturlighet, foretrekkes, for de unge pakker ikke inn, de resonnerer ikke dyptgående og intrikat, de taler fra sitt hjertes forråd, sannere, mer levende, uten filter, som sagt, slik som Faten.
Garborg sa en gang, kanskje han til og med skrev de velvalgte ord, at ung ikke kan lære av gammel, for da våger de ikke å leve.
Jesus sa en gang, da disiplene jaget bort mødrene som ønsket velsignelse over sine små; ta imot Guds rike som et barn, ta i mot i all enkelthet, uten åndelig staffasje og bibelsprengt klokskap, kle av deg din kultiverte kunnskap, og knel foran troens alter.
Tore Renberg skrev en gang om farmors liv på sidelinjen, utenfor alt, tilbaketrukket, resignert, hvorfor resignert?
Nick Cave skrev og sang en gang, i Mercy seat, du vet, låten som river sjelen din fillebiter, at han lengter, på en måte, etter å bli ferdig med all denne målingen av sannhet.
All this measuring of truth. 
Modenhet er innsikt, men modenhet lammer, og fører meningers mot til fall, de modne føler sin umodenhet, de ser seg i kunnskapens speil og måler sannheten, de måler og måler. Og våger ikke å leve. Og å mene. Som Faten.

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet
Legg inn en kommentar
Les mer

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,
Les mer

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og
Legg inn en kommentar
Les mer