På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 2. sept.
No
strings on me
Hun
er ung, Faten, intervjues i NRK, dagen etter aksjonen, hun taler om imamene, om
de skriftlærde, om dem som tier selv om de burde tale.
Regjeringen,
sier hun, regjeringen må gripe inn mot imamene som tier, som ikke tar offentlig
standpunkt.
Hva
sa du nå, spør programleder, voksen og på vakt, men Faten sanser ikke
undringen, og hun taler på direkten, uten filter, no strings on me, hun er
umoden, men modig, sterk, ekte. Umodenhet er de modnes unnskyldning for ikke å
ta kampen selv. Jo eldre et menneskebarn blir, desto oftere siterer det de
lærde. Siterer, i stedet for selv å formulere. Usikkerheten er alderdommens
merkeligste følgesvenn, innsikt i andres enda større innsikt er syre for
selvet, alle vet og kan og forstår mer enn meg, her er så mye å begripe,
selvtroen går gradvis i oppløsning, gradvis og umerkelig, selvransakelsens
ringvirkning er åndelig og intellektuell søvn, handlingsvegring, dvelende,
stilltiende situasjonsanalyse, tilbaketrekking, erodert kampvilje,
ytringsresignasjon. Frykten for fordummelse blir det styrende element, økt
livsinnsikt gir økt selvsensur, sår og unødvendig selvsensur, for de velvoksne må
våge tale, ikke sant? Ti ikke, du levende, tal, for din samtid lytter. Eller,
kan hende den nye vin, den som serveres i ubrukte sekker, saftig og sødmefull i
all sin naturlighet, foretrekkes, for de unge pakker ikke inn, de resonnerer
ikke dyptgående og intrikat, de taler fra sitt hjertes forråd, sannere, mer
levende, uten filter, som sagt, slik som Faten.
Garborg
sa en gang, kanskje han til og med skrev de velvalgte ord, at ung ikke kan lære
av gammel, for da våger de ikke å leve.
Jesus
sa en gang, da disiplene jaget bort mødrene som ønsket velsignelse over sine
små; ta imot Guds rike som et barn,
ta i mot i all enkelthet, uten åndelig staffasje og bibelsprengt klokskap, kle
av deg din kultiverte kunnskap, og knel foran troens alter.
Tore
Renberg skrev en gang om farmors liv på sidelinjen, utenfor alt,
tilbaketrukket, resignert, hvorfor resignert?
Nick
Cave skrev og sang en gang, i Mercy seat, du vet, låten som river sjelen din
fillebiter, at han lengter, på en måte, etter å bli ferdig med all denne
målingen av sannhet.
All this measuring of truth.
Modenhet
er innsikt, men modenhet lammer, og fører meningers mot til fall, de modne føler sin umodenhet, de ser seg i
kunnskapens speil og måler sannheten, de måler og måler. Og våger ikke å leve.
Og å mene. Som Faten.