tirsdag 5. august 2014

SOMMERFORTELLING

Sauen på steinen, eller; lurer på hvordan det er å være sau?

«Du mamma», sier veslegutt, i skumringstimen, på vei nedover marken, hunden skal luftes før kveldsmørket gir hvile til kropp og sjel, månen er halv og henger lavt over fjorden, leter etter sitt eget speilbilde og gir et svakt gjenskinn i sjøen, skyene er fabeldyr som varsomt berører hverandre, hunden løper som en galskapens målbærer mellom gresskledte knauser, Stillhetens øy er i ferd med å gå inn i pausemodus, undringens time tar til; «jeg lurer på hvordan det er å være en sau, mamma», sier han, seksåringen, og ler litt, forundret over sin egen tanke, sandalene fuktes av gresset, han spretter fra den ene foten til den andre for ikke å treffe de brune avføringsspor som buskapen brer over bakken, spor som forteller om dagene med fritt beite og levelig liv i sommertidens æra, brune, saftige klatter som ikke bør tråkkes på. Barfot i sandaler. Mor ler, «å være en sau, ja, det er å stå på en stein og kikke utover fjorden, nedover markene, rak i nakken, ørene nedover, pelsen krøllete etter dagens uvante nedbør, som kongen på haugen, brekende, ropende; hør, mine venner og bekjente, jeg ser mer, jeg ser flere som oss, vi er mange, ganske mange, faktisk, som ikke har dratt til fjells, vi er mange, roper sauen fra steinens topp», sier mor, og ler, for hun vet om sauen på steinen, han som fremdeles har litt av lammet i seg, som kneiser i svingen, et lite stykke oppover veien etter gard nr. 3, den naturlig fødte leder som tar styringen, som holder oversikt og teller sine sambygdinger, frem mot slaktetid, frem mot de siste dagers ferd i Gildebilen, i frykt og fordervelse, inn mot byen, «å være sau er å leve lykkelig uvitende på sommerbeite, gutten min», sier hun, tror jeg, ja, hun sier sikkert det, moren, eller kanskje ikke, for kvelden kommer og mørket senker seg dypt og tungt og vått over Stillhetens øy, månen blir fanget av fabeldyrene, eller av speilbildet, som tar sitt narsissistiske grep og sluker alt lyset, alt lysende, alt lyst som månen hadde ment å sende over oss.