Øyeblikkene

SOMMERENS SISTE 

Øyeblikkene

Det er øyeblikkene. De er alt her inne på Stillhetens øy. De ubehandlede, unøyaktige øyeblikkene, de som inntreffer uten forvarsel, som inntas uten byens dannelsesfilter, som oppstår som en uforutsigbar anelse, med røtter i dypet av fjellgrunnen og kraft fra markens mange lag og luft fra den syvende himmel.

Som når du sitter i solstolen, helt på kanten av bryggen, like ved de nye sjøhusene som ingen bruker, litt bortenfor Jokeren og kaféen og det brusende gjestehavnstrandlivet, du er publikum som sitter i salen, sommerens skuespill er lett og luftig, solen berører sjelen med sine balsamerende stråler, ja, solen berører sjelen, rytmen er en mørk stemme som fremfører en dvelende melodi, Higgs Boson Blues, ja, det er Higgs Boson Blues, du ser bevegelse på scenen, du er partikkelen som gir de svevende aktørene masse, de uvitende skuespillere, de ferierende, de bare er, følger takten de ikke hører, de danser uten å vite hva de gjør, uten å vite at du ser, pulsen er en eventyrreisende, saktegående på nye stier, bak deg ligger to små sjøfarere på badehåndkleet og myser mot havets bunn, de spiller roller, lekende lett rollespill, badebuksene er fuktige og salte og baljen er full av småfisk, i hånden har du en hvit porselenskopp fra Figgjo, full av sort, sødmefull kaffe, varme i varmen, renhet, enkelhet, tjuefem kroner for nytelse, øyeblikkets gjødsel, varmen er velsignelsen som hviler over landet, du er partikkelen, bosonet som ingen oppdager, men avgjørende for betydningen, for innholdet, for formen.

Det er øyeblikkene. De er alt her inne på Stillhetens øy.

Som når du går nedover marken med hunden. Alt er ett. Fjorden er føllet som dilter etter sin mor Havet. Små båter, de ser små ut fra toppen av Ryfylke, skjærgårdsjeeper, cruisere, ingen dampskip, ingen robåter, men seilere uten seil, yachter, følger føllets rytme. Du, hunden, Havet, marken, er ett, sammensmeltningen er sann, sommeren kler deg i sin myke kappe, huden er bar, sarte vinder beføler din ytterste hinne, bladene på eiketreet hvisker visdomsord du ikke forstår, ikke fatter, men føler med hele din kropp, hele din sjel, sentralnervesystemet er i helspenn, nye nervebaner tas i bruk, hunden løper, hopper, vender, jager, lukter, smiler, lever. Her er alt vi trenger, ikke sant, alt vi trenger, her, nå.

Det er øyeblikkene. De er alt her inne på Stillhetens øy. De oppstår av alt og intet.

Som når du kjører gjennom natten, langs den eneste veien som finnes, nedover, fra gardshuset dere holder til i, med eldste gutten og den nye jenta i baksetet, hun skal hjem, og han ville vel egentlig gå, hånd i hånd med sin utkårede, kjenne seg usett og alene, sammen, til takten av de forelskede hjerterytmer, kjappe slag på usette trommer, men regnet falt fra åpen himmel, eller var den lukket, kanskje var den lukket, himmelen, men den syntes å være åpen, uendelig, evig, uansett var mørket så påtrengende, så intenst, så ekte, et ufiltrert mørke, direkte og ærlig og mørkere enn byens mørke, uberørt av det kunstige lyset, av lyktestolpenes disiplinerende og siviliserende tilstedeværelse, her finnes ikke gatelykter, ikke på Stillhetens øy, jo, noen få, like ved svingen nær det gamle Bedehuset, men ikke andre steder, bare lysene fra gardsvinduene, de som våker i natten, så han og hun ble kjørt, hun skulle hjem, til sin egen familie, til hyttehuset som rommer fortellinger fra før, ryktets fryktelige fortellinger, og hun går ut og han setter seg foran i bilen, ved sin mors side, og hjemover, oppover den samme veien, er mor og sønn sammen i samtalen, han er lys, forelskelsen er et aggregat med kraftfull motor, en kilde til liv og lys og letthet, de slår av lyktene i mørket, kjører bilen uten, bare noe få meter, for å se hvordan det ville være å gå, nei, det var godt vi kjørte, sier han, og luften er full av fuktighet og insekter, når mennesker og dyr sover, våkner en annen verden, insektenes verden, fjernlysene avslører et yrende liv, og padder, store, spenstige, seige padder våger seg ut på asfalten, insektene snappes av en lang tunge og fortæres, du ser en sirkel av liv i praksis, nattens hemmelighet åpenbares for dem som ikke sover, for dem som elsker og forelsker og glemmer timenes takt, for dem som våker over sine barn, for dem som leter etter ord.

Det er øyeblikkene. Definitivt, de er alt her inne på Stillhetens øy, de oppstår i tomrom og åpne rom og lukkede rom, og i varme rom.

Som når søskenbarn er innom med all sin iver og glede og tilstedeværelse, de camper en natt i det over hundre år gamle huset, de leker og de smekker fluer og fisker stinter ved bryggen som ingen bruker og hopper på trampolinen og drikker vann, å, som det er varmt i varmen, her er så mange fluer, og så kommer natten, mørket lar vente på seg, søvnen likeså, tynne tepper fungerer som dyner, de har vært i varme strøk før, søskenbarnene, men ingen kontinentale vinder blåser nå, og huden er salt og brunbarket og veggene har små, små hull, livshistorienes spor, fortidens tegn på bruk, noen hull er nye, hylotrupes bajulus trives på loftet, i treverket fra fordums tid, og varmen setter drømmene på vent, og mellomstemann blant søskenbarna, han som begynner på skolen etter ferien, han klarer ikke helt å finne roen, vifter med hendene, lytter mens onkel leser om Per og vesle Mads, Lund Kierkegaard er sommerens villeste lektyre, men drømmene åpner ikke døren til sine hemmelige rom, de bare sitter der, drømmene, i hjørnet, på vent, liksom, og sier ingenting, og det er etter at tante har vært oppe med litt kaldere vann til alle de tre guttene, mørket har ankommet, solen har tatt turen til klodens bakside, at storebror til mellomstemann i rommet, han som begynner på skolen etter sommeren, sukker fra dypet av puten og spør: 

Kan vi ikke skru på airconditionen? 

Og tante ler og forteller at malingen er eneste oppgradering siden århundreskiftet og derfor finnes ikke aircondition og at snart, snart sover dere, gutter, og hører sauebjellene fra dypet av marken og snakker i søvne og alt dere sier er bæ. «Bær?» Nei, bæ, og i morgen, gutter, i morgen skal dere få is.

Det er øyeblikkene. Ingen tvil, de er som blomster i sølepytter, uventede, overveldende, intense, påtrengende i all sin skjønnhet. Som når dagen tok slutt, du ruslet mot soverommet, trøtt i kropp og tanke, med sandpapirøyne, men avisene, de er ulest, ok, bare en liten stund til, tilbake til den gamle godstolen, utslitt og dekket med saueskinn fra Ikea, du griper øverste avis i bunken, den ferskeste, Dagens Næringsliv, i all verden, hvorfor har vi Dagens Næringsliv, min kjære? Han vet ikke helt, mye interessant lesning, tall, tidens tegn, økonomisk blikk på verdens hvileløse vandring mot de babelske tårns høyder, eller bare fordi det ble slik, vet ikke, min kjære, og stolen er så god å sitte i, Klassekampen ligger i strandnettet, det får bli noen sider næringsliv, mørket er påtrengende, bakerst er begynnelsen og begynnelsen er bakerst, og tittelen er min, den er blinkskuddet som ikke burde oppstå i de økonomiske krinkelkroker, Kunsten å rusle rundt. Kunsten å rusle rundt? Nettopp! Det er Stillhetens øy i praksis, her finnes rom for kunstarten som Christian Enger omfavner, Stillhetens øy er atelieret hvor kunsten å rusle rundt finner sin sanneste form, men også i støyete samfunnsrom, der hvor hastighet og timeplaner og må-gjøre-mentaliteter styrer, oppstår og skapes kunsten å rusle rundt, i følge Enger, som sammen med sin datter, treåringen Amélie, i Frognerparken, borte fra barnehagen, borte fra deadlinene, borte fra maset, skrur av og skrur på og omfavner verdier som finnes, ja, tid for uforpliktende samvær med småbarna finnes, den finnes, folkens, og lengselen etter hvilen i øyeblikket, i samværet, i ansvaret som en forelder er pålagt av natur og fratatt av kultur, lengselen er et frø som lengter etter vann og lys og næring, Christian Enger bruker hele onsdagen, skriver han, "på å gjøre de oppgavene som du aldri finner i kalenderen på pc-en, det som aldri dukker opp som mobilvarsler på sms, eller noen maser på deg om", han brukte "timevis på noen av de bittesmå – men likevel uendelig store – oppgavene som aldri høylytt krever å bli hverken sett eller hørt. Alle de oppgavene, hvis oppmerksomhet krever at du selv er dem oppmerksom. Paradoksalt nok krever de ikke stort av deg. At du er tilstede, holder lenge. De tapper deg ikke for krefter, men tilfører inspirasjon, kraft, mening. Mening. Smak på ordet."

Det er øyeblikkene. De er alt her på Sannhetens øy. Sannhetens øy? Er det ikke Stillhetens øy? (Jo, men de to ordene blir med ett så like, du er tilbake i byen, fingrene løper over tastaturet, de følger erindringens takt, og med ett er sannhet og stillhet to sider av samme sak.)

Men det er øyeblikkene som er alt på Stillhetens øy. Og de er mange.

Som når du skjønner at her er fortellinger, overalt, i alt, bak alt, foran alt, i dypet av alt, i hvert eneste skritt, i hver eneste bevegelse, hver handling, hvert inntrykk, finnes en fortelling, du må bare fange ordene, formidle dem, skrive ned, i en notisbok, for eksempel, korte erindringer, spor av levd liv, med kulepennen som Anita sa du kunne få, Anita på Jokeren, som svinger tryllestaven og gjør båthavnen til et sydende feriested, glødende, velduftende. Og du noterer, lange avsnitt eller bare titler. Som Kjøkkentiden. Bestefar satt en gang ved det gamle kjøkkenbordet og så seg bakover i tid, han fikk øye på sin mor, hun satt på den andre siden av bordet, den gang en enkelt elektrisk pære hang i taket og gav lys til morens kveldsarbeid, den gang strøm fantes, men bare i korte tidsrom, i to timer, for eksempel, en enkel lyspære, garnnøster, søm, løk. Og du står ved kjøkkenbenken, den lave kjøkkenbenken, den oldemor en gang stod ved, du rører i gryter, enkel kost, fiskekaker i pannen, nye poteter på kok, og i vinduskarmen står en gammel sort, reiseradio, FM-båndet duger, batteriene virker, tid for å lytte, Dagsnytt 18, oppdatering, debatt, undersøkende innstilling til internasjonale og nasjonale hendelser, eller sakte oppvask etter sen frokost, barn i lek, bilkortspill i stuen, tørk, P2, Spillrom, samtale om musikk, siste sats av Hector Berlioz, komponisten som planla, i minste detalj, å drepe sin forlovede, he, he, ja, han var spesiell, sier gjest i studio, spesialist, stor innsikt i komponistens verk og liv, ja, hva var vel Berlioz uten opium? He, he. Hva? Latter? Du tørker tallerkener, stopper, hører deres ukritiske hyllest av en ytterliggående komponist, de ser med briller uten undersøkende filter, de ler av en mann som gjorde sine samtidige medmennesker utrygge, en mann som misbrukte, som ruste seg, som planla drap, men han lagde jo fabelaktig musikk, ikke sant, så hvorfor være kritisk, nå, i ettertid, det gikk jo bra, he, he, opium var en del tidsånden den gang, tidsånd, ikke misbruk, alt for kunsten, javel, du tørker glass, og kjenner en indre rystelse, brillene som programleder og gjest i studio bruker har blytunge, finkulturelle glass. Men Kjøkkentiden? Kjøkkentiden er klokken, den røde, som henger på veggen, som ble innkjøpt den gang gardshuset ble sommerbolig, den lever sitt eget liv, klokken, den går foran alt og alle, den er raskere enn tiden, et sekund er halvannet sekund, en dag er over før den egentlig er over, og du tenker på å dra hjem. Dra hjem? Ikke nå, aldri, eller senere, i alle fall ikke nå.

Det er øyeblikkene. De er alt her inne på Stillhetens øy.

Som den gang to kompiser skulle legge seg, de to som blåste bobler, veslegutt og bestekompisen. Flått, sier mamma, og ser på de to lysluggede som ligger under sommerdyner og gjesper, 

flått, sier hun og forteller om det vesle insektet som kan bite seg fast og suge blod, flåttens finurlighet, liten og innpåsliten. 

Kjenn i armhulene og bak ørene og bak kneet, sier hun, og guttene kjenner etter, de er søvnige, luften her inn er så ren, dagene er mettet av lek og løp og hopp og kast og svømmetak i salt sjø, men de tøyser og tuller likevel, ler når de kjenner etter under armene, er apekatter når de tar seg bak øret. 

Og i skrittet, gutter, der er huden tynn, sier mamma, og guttene kjenner etter, hendene under dyna, og de blir så stille, salige, fjerne, det var da merkelig, de sovner kanskje, 

finner dere flått, gutter? 

Mamma spør, og med ett skjønner hun salighetens årsak - gutter, skritt, hånd - blikk møter blikk, fnising blir til latter, nei, nei, eh, bare ta hendene opp, vi leter etter flått i morgen, mumler hun. Og morgendagen kommer, nye dager oppstår og fader ut, varmen er en rød tråd gjennom feriedagene, og far må tilbake til byen, jobb og virkelighet, han kjører til kaien, hurtigbåten kommer i dagens siste fase, mor jogger ned, far skal legge bilnøkkelen på høyre hjul, det fremre, mor nyter hvert steg, alle har sagt farvel, far er innstilt på byens ensomhet, mor styrer sommerhus og barneflokk, løpeturen er balsam, alene langs den ene veien på Stillhetens øy, bakkeløp, melkesyre i lår og legger, en, to, tre, seks løp, siste fase mot kaien er å løpe ned, enkelt, og der står far, der står far? 

Men kjære, sier mor, 

hurtigbåten har for lengst passert Finnøy, hvorfor er du her fremdeles? 

Ja, jo, jeg ,vel, svarer far.

Han forklarer. Bilnøkkelen falt ned bak hjulet, han klarte aldri å fiske den frem igjen, han prøvde alt, med ryggen mot kaien, og vips, der forsvant hurtigbåten, kveldens siste avgang. Hun ler, han smiler usikkert, mor bøyer seg ned, tenker; hva ville en jordmor ha gjort? Følsomme fingre, varsomme fingre, tankene i fingertuppene, berøring av silkesorten. Der, der er den, sier hun og løfter frem den lille, sorte, omfavnelse, glede, nye planer, fergen kommer snart, får noen til å hente meg, sier far, nytt farvel. Mor kjører tilbake til gardshuset, lettet, glad, men vemodig, farvel er aldri lett, savnet er sårt, tekstmeldingene ferdes på kjærlige, usynlige elektromagnetiske bølger. 

Rart å se deg der du stod med bilen når du skulle ha vært på båten, ble så glad, sier hun. 

Ja, vi er heldige som har det sånn, sier han. 

Det er øyeblikkene. De er alt her inne på Stillhetens øy. Og folkene. Og dyrene. Og bakkene. Og markene. Og skyene. Og himmelen. Og familien. Og insektene. Og fiskene. Og båtene. Og koppene. Og tankene. Og historien. Summen blir sommerlett liv. Å dra hjem er vondt. Vemodighetens veldige tyngde er uforklarlig. Nye nervebaner tas i bruk.