Sommerfortellinger
Å
kjøre bak sau
Stillhetens
øy kjærtegnes av den skyfrie himmel og byr byfolket opp til strandliv.
Småtasser tripper begeistret på bare tær, samler spann og spade og bikini og
håndkle og knallgul badeshorts til minstemann og oransje baderinger og enkel
kost pakkes i piknikens sorte kurv. De kunne ha ruslet en reise over markens
grøde og betraktet fortidsminner underveis og blitt klokere og brukt kroppens
maskineri som fremkomstmiddel, men byrden av badeting er for tung og mamsen tyr
til motorisert kjøretøy på dieselkraft og discorytmer på DAB-radio og den
enkle, egentlig enveiskjørte vei fra toppen og nedover mot båthavn og
badestrand og butikk og liv og leven. Bare de ikke treffer en traktor, eller
motgående kjøretøy av annen herkomst, det er vanskelig å rygge i svingete
farvann og å finne ventelommer som har plass til halvannen doning til, nei, ja,
men her er vakkert, solen viser enhver detalj, fjell og fjord i musikals
symbiose, og sau i veien, pass, mamma, sier minstemann, sau i veien, sau og to
lam, de er ikke på marken, mamma, hvorfor er de i veien, her skal jo bilene
kjøre, mamma, se de tynne beina, og den tykke kroppen, ah, gå nå til siden,
sau, sier mamma og rister på hodet, men de de tynne beina, mamma, sier tweenien
i bilen og ler, de ser ut som trommestikker, og sauen setter opp farten,
lammene følger etter, nedover, barn, nedover, follow me, smålam, og sauemoren
løper så fort de tynne stilkene kan bære hennes ullraggete, tykke kropp, hun er
en bevisst småbarnsmor på vei til nærmeste felleskap, de andre sitter rundt
kafébordet og drikker sin grønne te, ikke sant, og her er jeg, med et sort
monster av en bil bak meg, hvor er dere, saueflokk, hvor er dere, å, mamma, se,
hun halter, kan dere være at den ene foten er brukket, mamma, sier tweenien med
lyden av ekte omsorg og tilstedeværelse og innlevelse og smerte og akutt
identifikasjon i stemmen, nei, jenta mi, hun halter ikke, hun vralter, som en
nybakt sauemor, litt rusten i bekkenet etter å ha båret frem nytt liv, ikke
sant, nei, hun vralter, ikke halter, men hvor i all verden har hun tenkt seg,
hvorfor er hun ikke på andre siden av gjerdet, slik som de andre sauene, sier
mamma, og skrur ned lyden på DAB-radioen og minstemann ler, ha, ha, hun er som
sauen Shaun, mamma, annerledes enn flokken, hun vil ikke være som alle andre,
hun gjør som hun selv vil, ikke sant, ha, ha, sauen Shaun, mamma, og mamsen
girer ned i første, solen er hardnakket og intenst tilstede, havet blinker
sommerlig og fristende, aircondition står på full styrke, vraltingen er
sommerlig og lett, men irriterende, her er marker, babe, se deg til siden, grip
gresset og dagen og finn deg en grønn lunge i alt jaget, hvisker mamsen, eller
tenker hun, og tweenien tenker høyt; men hva om foten er brukket og hun halter
og faller om og dør, mamma, uten at vi brydde oss, uff, tenk på de små lammene,
helt forlatt og alene, nei, jenta mi, se som hun løper, og vralter, som en
nybakt mor, klart hun ikke har en brukket fot, kanskje litt vondt i hoftene,
kanskje, men se her, nå tar sauemor et kjapt hopp til siden, og lammene hennes
følger etter, ah, herlig, sier mamsen, nå er vi snart fremme, og hun trør på
gassen og toucher asfalten med sorte dekk og hjulene går rundt og bilen er fri,
ingen sau å se, bare marker og ensomme trær og en bonde på tur, nei, hun
vraltet, hun haltet ikke, jenta mi, helt sikkert.