lørdag 19. juli 2014

Sommerfortelling

Maria Maradona

- Kjæledyret mitt, kom frem, hvor gjemmer du deg? Maaaria Maradonaaa?
Han synger sin setning, lys og lett og kjærlig i stemmen, kompis med småkryp, alt er mulig for minstemann. Dagen er på hell. Maria Maradona bor i et plastikkglass, men skal flytte, over i et syltetøyglass med lokk og hull i lokket, minstemann heller bladene ut og finner ikke Maria Maradona. Hun, eller han, er borte, etter en lang dag i menneskebarnets varetekt, flyttelasset er tømt ut på terrassebordet, Ryfylke er en perle i Guds smykke, Stillhetens øy i kveldsmodus, blad etter blad undersøkes, men intet kjæledyr å se, poden sukker, oppgitt, lei, mor forklarer om naturens frie kryp og vinger og sier at det best slik, ikke sant, MM har det bra nå, helt fri, uten bånd, uten menneskelige heftelser, minstemann sukker, tar hånden gjennom håret, myser mot en lav julisol, og rister på hodet. En lang dags ferd mot kveld er snart over, snart, bladene samles, glasset settes bort, Maria Maradona, min venn, hvor er du hen?
For slik begynte dagen: Under en blå stripe hviler Stillhetens øy. Tordenskyer samler seg i sørvest, solen bruker albuene og presser skylaget bort og strekker seg hensynsfullt ned mot familieferiefolket som rusler nedover bondens tørrlagte mark, mot havet, mot sjøkanten, mot bryggen som ingen bruker. Enkel matpakke i piknikkurven, en blå balje til søskenflokkens fiske- og krabbefangst, to solstoler til mor og far, kaffe i den røde Ikeatermosen, to blomstrete kopper, en flaske isvann, salami, sprutesyltetøy, oppskåret hvitost. I all enkelhet, sommer, i all enkelhet inntar vi din frihet. Varm fønvind kjærtegner kroppens ytre anliggender. En hjemmeværende sauemor bruser med ullen i møtet med feriefamiliens hund, en uventet inntrenger midt i markens herlighet. Bondejenta, lys og lett på foten, ung og glad og frimodig, hun som er fastboende, tremenningen til søskenflokken fra byen, klapper i hendene, husj, vekk, og sauemor skifter mening og retning og bjelleklangen er sommerens velkjente sang, bæ, bæ, lille lam, kom hit, og lammeflokken løper etter sin bjellemor, mat, kan vi få mat, mor, kan vi, og de stikker snuten mot juret hennes og halene er frydens motorer som vibrerer og signaliserer ren nytelse.
- Du trenger ikke være redd, sier bondejenta,
- sauen gjør ingenting med hunden, den bare skremmer litt for å vise hvem som bestemmer, sier bondejenta, med et smil om munnen, og hun løper nedover, mot veien, mot bryggen som ingen bruker, mot sjøbad og svaberg og den blå himmelstripen er en velsignelse, en himmelsk sommerhilsen fra Vårherre, i all enkelhet takker vi for stunden her på jord, i all enkelthet og glede, og minstemann fanger en flyvende bille.
- Maaaria Maradonaaa, synger han, og kaller på sin venn.
Bryggen som ingen bruker er omkranset av kratt og skog og bærbusker. Coccinella kaprer seksåringens oppmerksomhet, luften summer og suser, Stillhetens øy er et naturlig habitat for alle arter.
- En marihøne, mamma, se, og han åpner de små nevene varsomt, et sårbart skaperverk er i hans varetekt, rød med sju sorte prikker, coccinella septempunctata, hun har vært her så lenge, Maria fly-fly, en uforanderlig ingrediens i sommerlivets letthet, år etter år, generasjon etter generasjon, vi er alle berørt av hennes uskyld, ønsk deg et eventyr, i ditt indre, ikke sant, du husker ønskene, de du hvisket, i ditt indre, til en ytre tilhører, en fe, en Marihøne, gi meg en solbær-is i morgen, jeg ønsker meg en solbær-is, og fred på jorden, coccinella septempunctata, en mystikkens mester, liten, sårbar, rød som blodet, minstemann går i spor, som deg og meg, som vi, den gang, du vet, og han kobler henne til sin samtid, Maradona, fotball, Brasil, Argentina, verdensmesterskapet, og han bærer mysteriet hjem, fra sjøkanten til toppen av Stillhetens øy.
- Du skulle jo bo i glasset, Maria Maradona, hvisker han.