torsdag 24. juli 2014

Sommerfortelling

Da Titanic ble en pinne

Sannheten? En vestlending vet ikke hvordan varmen skal imøtekommes, ikke på sydlandsk vis, selv om
varmen i virkeligheten er sydlandsk, den drypper fra himmelens kokende kjele, brennende dråper fra evighetens blå lerret, selv fisken innerst ved bryggekanten, den bryggen som ingen bruker, på sørsiden av Stillhetens øy, myser mot det evige blå og lurer på hvor stormen og kulden og de mørke skyggene er, bare brunbarkede smågutter med håv og miniteiner kaster skygger, smågutter som sier at havoverflaten er sjødyrenes himmel, for alle må jo ha en himmel, ikke sant, til og med sjødyrene, så sannheten? En vestlending, eller en nordmann, eller en sørlending nord i verden, vet ikke hvordan varmen skal imøtekommes, til og med dundynen ligger på sin vanlige plass, i sengen, tung, varm, som en forhistorisk levning, en evigvarende vane, med dinosaurisk skjelett, som ikke har et annet sted, som ikke kan krølles sammen og legges i skapet, for her er ikke skapplass nok, selv om termometeret viser 25 grader celsius midt på mørkeste kvelden, så sannheten? Under slike forhold er livet skyggeløst, fluene er pesten, svetten sitter fast i hudens porer, saltvannet limer hårstråene sammen, men dusjen er så strevsom, bevegelser er strevsomme, varmen er hverdagen, men hverdagen er hverdagen og veien vandres med bikini, badebukse, isvann på flaske, mot bryggen, der små pinner kjemper mot bølgene, de viljesterke bølgene, de som senker selv det sterkeste skip, Titanic, søskenbarn møtes under hetebølgens kokende kjele, de samler seg om fellesfortellingens brobygger, de har referanser bortenfor forklaringens ankerfeste og finner på, de finner på til fantasiens grunnmur slår sprekker og havvannet fosser inn og senker pinnene, de sterke, store pinnene, nei, ikke pinnene, Titanic, her er bare Titanic, svabergene saumfares for små skip, eller store, alle heter Titanic, alle er pinner, slike som en gang var treets pryd og prakt, slike som har seilt på de sju hav og strandet nær bryggen som ingen bruker, småguttene løper og finner og sjøsetter det ene skipet etter det andre, og når familiehunden løfter en av dem opp fra strandkanten, stolt og triumferende og logrende, sier de at hun har tatt en Titanic, og de løper og tar den fra henne og sjøsetter atter en gang, å, fantasiens føtter er lette i dag, og varmen drypper og drypper fra evighetens himmel, det er i sannhet varmt, så sannheten? Titanic lever videre, på barnefantasiens fortellerføtter, til og med på toppen av Stillhetens øy finnes spor av det store skip, på tur med familiehunden før kvelden synker dypt ned i godstolen, (søskenbarn sover atter en gang i egne senger, i byen et sted), men minstemann bøyer seg ned, plukker opp en pinne og strekker den opp i luften, mot kveldens bleke, lett rødfargede bunn, og roper:
- Jeg fant Titanic.
Sannheten?