Gå til hovedinnhold

De etablertes testosterontull

På trykk, Klassekampen, bakerste side, 23. juli

De etablertes testosterontull


Trygg, forutsigbar, etablert, erfaren, satt, så forbasket satt, kjedelig, St. Bernhardsaktig, grå, så aldeles, fullstendig A4, er det mulig å stille seg selv i en sådan ufordelaktig posisjon, bare være voksen, femti år og fullstendig parkert, ah, fri meg fra den slags, fri meg fra de etablertes stand, full tanken til topps med testosteron og la meg finne tilbake til før, til den gang språket og fysiologien og adferden bar bud om sex og singelliv, eller i alle fall sex, mer sex, og frihet til å flørte og fekte med fallosen og kjenne kraften i kroppen og gripe dagen, uten å pese, uten å nøle, uten å tenke på konsekvens og utredning og sykdom og hjertestans, i dødens venterom, la meg være femten år i huet og kåt som en fullblodshest på frierføtter, formet som en bestefar, nei, hva sa du, som en bestefar, jeg, tidens tann har korrumpert kroppens tilstand, sier du, kroket i hoften og grå i håret og furet i huden og gul på hendene, jeg, nei, speil, speil på veggen der, hvem er femti og ikke femten her, no, it´s a nice day to start again, aoh, a nice day for a white wedding, sant, du skjønner, jeg er Billy Idol, ikke Odd Børretzen, there is nothing pure in this world, ikke sant, hey, little sister, du skjønner, la oss synge egotrippens enkle refreng, rocke i all råhet, evig ung, jeg er evig ung, aoh, og uetablert, ridende ridder til hest, dobbel dose, takk, og Morgenbladets sannhetserum i junisol og sommerdans, yeah, vis meg ikke alderdommens verdi, pek ikke på hvilen i voksenheten, eller viljen til vekst, indre vekst, vis ikke viktigheten av tilstedeværelse i andres liv, gleden ved å synge som Withers; lean on me, du min neste, jeg er veggen din når du trenger støtte, ingen hast her i gården, intet å fly etter, vi er ett, vi to, min frue og jeg, ikke sant, vi er satt, men ikke tilsidesatt, vi vandrer i vanens takt, enda en gang er høsten over, se, vinteren kommer, og slik går nå dagene, en blomst vokser selv om vinden er stille, så lean on me, mitt barn, for min tid er din, min vei er langsom og mitt øre lytter, min innsikt gir ro og tilstedeværelse, jeg sitter her på steintrappens øverste trinn og lar blikket vandre over verden og ser at her er godt, forbasket godt, og snart er kaffen klar, så kom, la meg fortelle om da vi var små, den gang bestefar ble reddet av en St. Bernhards. 

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og