onsdag 30. juli 2014

Sommerfortelling


75cmx40cm

Så er kampen mot fluene over, den verste kampen i hvert fall, her er flere igjen, men de er langt fra hissige og hektiske og de tåles, til en viss grad, så fremt gradestokken holder seg et par grader under 20 pluss, ja, varmen ruslet saktmodig mot nord for et par dager siden, og lot døren inn mot høsten stå på gløtt, et ørlite snev av kuldens kraft snek seg gjennom døråpningen og fant veien til Stillhetens øy, mindre sol og mer innetid, uten fluesmekken limt til hånden frigjøres tid og energi og annet som gir inneliv verdi, et fjell med gamle aviser puttes i en Ikeapose, og en pose til, Morgenbladet fra mars og D2 fra april og Klassekampen fra mai og påskeegg og påskerebuser på grønne lapper, alt fjernes, og den gamle børsten til doen erstattes av en ny, det gamle dekket under kjøkkenvasken rives bort og et nytt klippes til av en ubrukt voksduk med røde blomster, søppelet puttes i bilen og fraktes til Jokeren og kastes i containeren, ved butikken kommer
kokken Anita over veien, gjestehavnens grunnmur, drivkraften, hånden som svinger tryllestaven og rører ved sommerens liv og leven slik at det gløder og glitrer og gleder, hun har laget komler av 54 kilo poteter, 54 kilo poteter, intet kunstig, rent produkt, med salt kjøtt, gjestene må vente litt, ta seg tid til leve langsomt og bli sultne, no fastfood here, folkens, Anita rører og kokkelerer og smiler og der kommer tallerkenen, med fett og kålrabi og alt som skal til, men 54 kilo poteter, hvor mange komler blir det? hm, kjøreturen hjem er en reise fra bunn til topp, oppover, mot tunge skyer som sklir inn over hyttetaket, himmelen byr av sin fuktige overflod, og malingsspannet med hvitt hentes frem fra boden, men penselen og rullen fra forrige sommer er hard som sement, ubrukelig, far i byen får ta med seg et nytt sett når fredagen ankommer og frigjør ham fra arbeidets plikter, hei min kjære, ta med malerkost og rulle og fôr til hunden, blikket vandrer rundt omkring, her er mye som kan og bør behandles på et eller annet vis, tidens bruk rufser til, levd liv setter spor i vegger og gulv og møbler, og der er nå det vesle hullet som musene liker så godt når byfolket er borte, like i overgangen mellom kjøkkenet og stuen, foran stuedøren, fremdeles, andre sommeren på rad, ved gulvlisten, hei kjære, jeg bestiller beslag til hullet foran stuedøren, men hvor er nå målebåndet, har vi ikke målebånd her på Stillhetens øy, kanskje, nei, en liten, rosa linjal, full av prinsesser, fiskes opp fra boksen med fargestiftene, listen måles, femten centimeter pluss femten centimeter og så videre, 75cmx40cm, jo, så stor må blikkslaget være, tenker jeg, og åpner pc-en og søker på Stavanger Blikk og finner en adresse, elektronisk, så klart, bredbåndets velsignelser er linken til bylivet, online epost etableres og jeg forteller om hullet og musene og det gamle treverket som gulvet er laget av i en kortfattet mail, er det noe som kan bestilles hos dere? 75cmx40cm, grå?