Sommerfortelling
75cmx40cm
Så
er kampen mot fluene over, den verste kampen i hvert fall, her er flere igjen,
men de er langt fra hissige og hektiske og de tåles, til en viss grad, så fremt
gradestokken holder seg et par grader under 20 pluss, ja, varmen ruslet saktmodig mot nord for
et par dager siden, og lot døren inn mot høsten stå på gløtt, et ørlite snev av
kuldens kraft snek seg gjennom døråpningen og fant veien til Stillhetens øy, mindre
sol og mer innetid, uten fluesmekken limt til hånden frigjøres tid og energi og
annet som gir inneliv verdi, et fjell med gamle aviser puttes i en Ikeapose, og
en pose til, Morgenbladet fra mars og D2 fra april og Klassekampen fra mai og
påskeegg og påskerebuser på grønne lapper, alt fjernes, og den gamle børsten
til doen erstattes av en ny, det gamle dekket under kjøkkenvasken rives bort og
et nytt klippes til av en ubrukt voksduk med røde blomster, søppelet puttes i
bilen og fraktes til Jokeren og kastes i containeren, ved butikken kommer
kokken Anita over veien, gjestehavnens grunnmur, drivkraften, hånden som svinger
tryllestaven og rører ved sommerens liv og leven slik at det gløder og glitrer
og gleder, hun har laget komler av 54 kilo poteter, 54 kilo poteter, intet
kunstig, rent produkt, med salt kjøtt, gjestene må vente litt, ta seg tid til
leve langsomt og bli sultne, no fastfood
here, folkens, Anita rører og kokkelerer og smiler og der kommer tallerkenen,
med fett og kålrabi og alt som skal til, men 54 kilo poteter, hvor mange komler
blir det? hm, kjøreturen hjem er en reise fra bunn til topp, oppover, mot tunge
skyer som sklir inn over hyttetaket, himmelen byr av sin fuktige overflod, og malingsspannet
med hvitt hentes frem fra boden, men penselen og rullen fra forrige sommer er
hard som sement, ubrukelig, far i byen får ta med seg et nytt sett når fredagen
ankommer og frigjør ham fra arbeidets plikter, hei min kjære, ta med malerkost og rulle og fôr til hunden, blikket
vandrer rundt omkring, her er mye som kan og bør behandles på et eller annet
vis, tidens bruk rufser til, levd liv setter spor i vegger og gulv og møbler,
og der er nå det vesle hullet som musene liker så godt når byfolket er borte, like
i overgangen mellom kjøkkenet og stuen, foran stuedøren, fremdeles, andre
sommeren på rad, ved gulvlisten, hei
kjære, jeg bestiller beslag til hullet foran stuedøren, men hvor er nå
målebåndet, har vi ikke målebånd her på Stillhetens øy, kanskje, nei, en liten,
rosa linjal, full av prinsesser, fiskes opp fra boksen med fargestiftene,
listen måles, femten centimeter pluss femten centimeter og så videre,
75cmx40cm, jo, så stor må blikkslaget være, tenker jeg, og åpner pc-en og søker
på Stavanger Blikk og finner en adresse, elektronisk, så klart, bredbåndets
velsignelser er linken til bylivet, online epost etableres og jeg forteller om
hullet og musene og det gamle treverket som gulvet er laget av i en kortfattet
mail, er det noe som kan bestilles hos
dere? 75cmx40cm, grå?