Sommerfortellinger
Da
mamma ble en boble
Kveldshimmelen
senker sine sommerlette skuldre over øyfolket. Vinden jager de hvite
bomullskyer mot vest, mot vest, solstrålene fanger dem i fallet, fører dem med
seg inn i natten. To små gutter sitter ved bordet utenfor det gamle gårdshuset
på toppen av stillhetens øy.
-
Hør, sier mor, og ber dem låne øret til spurvungenes sultne rop fra det torvmyke
leie i takrennen, like oppunder mosegrodde takpanner.
-
Mm, vi har sett dem, svarer guttene, og ånder på såpevannet, gir form til det
uformelige, liv til det ulevelige. Boblene sprekker i svevet mot friheten,
oppover, oppover, uten vinger, uten turbiner, uten bensin.
-
Kan jeg blande inn litt mer vann, mamma, det er for mye såpe i min flaske, sier
seksåringen, han har fått sin første, virkelige ferie, fri fra skolen, helt og
holdent fri, for en vidunderlighet, null lekser, null krav, intet organisert, sen
i seng, sen opp, lek, lek, du vesle, livets alvor henter deg inn rundt neste
sving, og han har bestekompisen med seg på landet.
-
Bland i vei, sier mor og legger avisen fra seg. Fatet er tomt nå, kjeksen og
frukten og gulrøttene spist opp, en ørliten kaffeskvett igjen i mors krus, hun
er bare en slurk fra pausens endelikt. Sauebjellenes blues er saktmodig og seig,
kom, mine små, legg dere ned, so, ro, snart er dagen over.
-
Snart er dagen over, gutter, om en halvtime er det leggetid, sier hun, og
kjenner en fryd i sitt indre, ferieførsteklassingene er allerede solbrune, lyse
i luggen, flekkete på t-skjortene, rester av is rundt munnen, sjøvann i håret.
-
Mm, svarer de i kor og blåser liv i såpevannet, liv som sprekker og blir til
tusen usynlige dråper. Guttene blander nytt vann i beholderen og bjellesauene
breker fra markens bunn og mor blir en boble som fylles med pust fra podene, de
små, små menneskebarna som leker med elementene. Stillhetens øy skaper en ny fortelling.
Boblene blir til ord, ord blir til syner, sanser settes i helspenn, fantasier
finner finurlige former.
-
Se, sier de, og peker mot en skikkelse på vei oppover, dit skyene fanges av
solens stråler.
-
Se, mamma er en boble, sier de, og myser mot himmelen, de må holde en hånd
foran øynene for å se skikkelig. Kvelden er sta, den strir og strever med
lyset, kaster sin stråleglans fra lav vinkel, direkte i synet på feriefolket,
de som sanser livets underfundighet på stillhetens øy. Og boblen stiger og
stiger, en mor fjernes fra kloden, hun blir en illusjon, en figur som er lysår
fra virkeligheten, en fjern erindring som gløder fra galaksens ytterpunkt. Guttene
myser mot de ukjente horisonter, de synes de hører henne synge en salme, en
kjent barnesalme, min båt er så liten og
havet så stort, ja, de hører henne synge, de vinker, mamma, kom tilbake, så
sprekker boblen og tusen dråper faller mot jorden, de glitrer i glansen fra
junis vakre midtsommersol, samler seg og finner tilbake til sin sanneste form. Seksåringen
skrur lokket på beholderen sin, setter den forsiktig fra seg på bordet, går
bort til sin mor og gir henne en klem, en varm, lang klem.
-
Mamma, hvisker han.
-
Du må aldri bli en boble, du må aldri sveve bort.
-
Mm, svarer hun, og vet hva han mener.