onsdag 25. juni 2014


Sommerfortellinger

Modernitetens fergereiser

En kort fergereise kan forandre alt.
Den vesle øya i Ryfylke er siste trappetrinn på vei mot vår evige himmel. Fra fergeleiet går en smal vei, med plass til to personbiler i bredden, inn i stillheten, opp bakken, rundt svingen, nedover igjen, med asfalt fra før og frihet til den glade vandrer. Like ved det gamle bedehuset, som nå er bolig for en småbarnsfamilie, deler veien seg i to, den snor seg opp til venstre, mot galaksene og stjernetåkene og de nye planetene, mot toppen, der småbrukerne lever, de som utnytter bakker og berg og får kyr og sauer til å synge saktmodighetens salmer og drøvtygge tradisjonens tro og vagge takten til bondens blues og betrakte sjøutsikten som syr Ryfylke sammen, havet er tråden som rammer inn, holder fast, her er ingen utenfor, alle er innenfor, alt henger sammen med alt. Fra fergeleiet går en smal vei inn i stillheten. Og like etter det gamle bedehuset, der småbarnsfamilien fanger fortidens velsignelser med sin livgivende pust, deler, som sagt, veien seg i to, du kan kjøre rett frem, videre mot den vesle øyas eneste butikk. Joker. Med kokken Anita og kortreist og langreist mat og parmesan og poteter i hyllene og palmer ved strandkanten når sommertiden bringer turistene inn på beitet. Fra fergeleiet går en vei som deler seg i to. Hverken mer eller mindre. Bare to. Ferden fra byen bringer sansene i stabilt sideleie. Når fergereisen er over, er samtiden forandret. Her er liv. Annerledes liv. Og gravplassen like ved huset til Gro og Heidi, den vesle, velholdte gravplassen, er øyas navle, en episk verselinje, en statusrapport, en fortelling om sjelers forlatelse og synderes stålkontroll og navnenes vandring fra før til nå. Små barn på tur med sine foreldre synes gravstøttene i øynavlen er som strenger på en gitar, og de sanser suset fra fortidsskogene, og danser mellom de døde, som om livet utgikk fra de usynliges gravkammer, barna danser og løper og leser innskriften på de dødes steiner.
- Se, pappa, ssskkkaaarrtvvveeiiittt… navnet Skartveit, han som ligger her, han heter akkurat det samme
som oss. Når døde han, pappa? Før deg? 
- Det kommer an på øynene som ser, gutten min, du vet; visuell persepsjon, svarer pappa, i dyp konsentrasjon, tilsynelatende opptatt av sin egen tanke.
- Visuell persepsjon?
Lillegutt smaker på ordet. Tar i mot, deler opp, plasserer i sin egen sansning, sin egen virkelighet, sitt eget repertoar av opplevelser. Og navnet, han leser det sakte, en gang til, og enda en gang, leseevnen er en nyervervet kunstart, de skrevne ordene åpner dører han ikke før har lagt merke til. Han gransker gravstøtten. Dansen stilner. Suset fra skogene stilner. Og det er da den voksne husker Siri Hustvedt. I essayet Mitt underlige hode skriver hun at sinnet ikke er en passiv beholder for den eksterne virkeligheten eller opplevelsen. Og diskusjonen om kunstens språk og kunstnerens manglende ord og kuratorers konstruerte tekst fremstår som en nødvendighet uten sidestykke, sønnen er kunstneren, far er kurator, en fergereise fra moderniteten til stillhetens øy kan forandre alt. De står slik, veslegutt og far, ser på de dødes steiner. Visuell persepsjon. Hva er nå det?
- Tolkning, min sønn. Og tro.
- Og himmel, pappa, svarer veslegutten og spiller på gravplassens stemte strenger.
Solen leker gjemsel bak skyene, vinden kiler tretoppenes bladverk, markene og bakkene og bergknausene 
bærer spor av svunnen tid, de mosekledte steingardene er fortidsbondens signatur. Her var liv, her er liv 
laga, her vil folk leve. Og nye fortellinger tar form.