lørdag 19. april 2014


Lengsel


De er borte.
Lyden av den siste tone svinner. Sakte, dirrende, dyp.
Hun ser ingen. Ikke der, ikke nå lenger, ikke slik som før, der de satt. I all sin adagio.
Fra sykkelsetet så hun dem.
Små glimt av Noe Annet gav håp. Glød. Gud.
To stoler. Klargjort til bruk.
En sliten benk, stående alene, brukt og beleven, kysset av soloppgangen. Et teppe noen lot ligge på trappen. Et krus på bordet. En robåt så vidt synlig under presenningen.
Livet som var. Er. Noe annet.
Her kommer avisen, folkens, ropte hun taust, tangentene gav ingen lyd. Hennes ferd bar bud om verdens gang, nyheter. Hun var tempo rubato. Hun var i fart, i bevegelse, hun var uferdig, formløs, på vei, alltid på vei, mot noe uvisst. Et musikkstykke uten varslet struktur, en allegro molto i salto.
Ung. Fristet. I lengselens skygge. Som en speider, søkende, bortenfor blånen finnes fred, tenkte hun. Og glemte nået. Glemte gleden over øyeblikket. Små glimt av Noe Annet gav håp. Glød. 
To stoler.  
En sliten benk, stående slik, alene, brukt og beleven, kysset soloppgangen. Et teppe noen lot ligge på trappen.
Ekteparet, de pensjonerte, satt slik. Med ryggen mot henne.
Livet som var. Er. Noe annet.
Ikonisk struktur. Stein på stein. Mose. Muren på bondens mark. Grøden som høstes. Ikke ansiktenes furer, ikke ryggens krumme form, ikke hendenes ruhet, ikke de bitre ord, ikke alvor, ikke død, ikke pessimismens punktum.
Livet som var. Er. Noe annet.
Lengselen rant ut av piken på sykkelen. Som saften fra en blodappelsin, delt i to. Slik, tenkte hun, slik skal jeg bli. Stille. Sammen med en annen. Med tid. Tid til ord. Hun så ekteparet, ikoniske form, fredens evangelium, frihetens fullendelse, bevegelsens sluttfase, løsrivelsens letthet. De var. Pensjonistene. Ferdig med pliktens liv.
De er borte. Nå.
Ekteparet, i stolene sine. Mellom dem stod et bord, to leselamper, bøker, stabler med bøker, aviser. Ro, stabler med ro.
De er borte. Berørt av alderens byrde, ikke begravet, ikke ennå. Trappen opp til døren er tung. Stolens hvile er oppbrukt. Men våren gjør levende, jorden er myk nå, klargjort for de døende. Meitemarken er molto vivo, veien videre er mollstemt.
Du har ryggen til. Ryggen til.
Våren er Romeos råeste akt. Forelskelsens trampoline. Pollineringens melodi er en messe for menneskebarn. Kjødets saft er skapelsesberetningen på ny og på ny, klangene myldrer mellom greinene, livet er på vei, du nakne tre, se, grønne blader er din nye drakt. Kle deg, stig atter en gang opp på din trone, litt høyere nå, stig mot himmelen, strekk deg, morgentrøtt og nyfiken, som en velstående dronning i silke. Jorden er myk nå, levende. Klar. Fest røttene, senk dine søkende følere, finn vekstens vei, i dypet finner du din kraft, på ny og på ny. I jorden der de dødes saft gir ny kraft til falne frø.
Her er alltid noe annet.
Noe annet.
Helt annet. Men så merker hun minnene. Forbi, min gårsdag. Skyggen er en annens. Bak tonen er lyden av tangentens fysikk. 
Der ligger du. Som en note i natten. En Apidae uten blomst. I rommet. I luften. Tangentene berøres av bare hender, de flyr, tonene er drømmens darling. Oh, my little butterfly. Dødens sevje er seig. Du renner over. Av lengsel. Etter en steingard med mose. Følelser fra i går kler deg i hvit sateng. Vinden snor seg rundt strukturen. Lyden, berøringen, morendo, la tonen finne sin ende, la den sive ut i seg selv.
Hun er et sakrament. I skyggen av seg selv ser hun savnet. Stiger ned fra sykkelsetet. Men tar ikke i mot det som gis. Livet som var. Er. Noe annet.
Minnene minner om veien hun gikk på. Sykkelen hun syklet. Duftene av vårregn som falt, som falt.
De satt i stoler fra før til nå i all evighet. Korset stod tegnet i vinduskarmen, korsets seier er troens tillit i ren stein, bygget fra hit til dit, av bare hender, du er ikke mer, men du er, du er.
De er borte.
Hun ser ingen. Ikke der, ikke nå lenger, ikke slik som før, der de satt. I all sin adagio.
Fra sykkelsetet så hun dem.
Blodet rant videre. Pumpet av den innerste muskel, messe for en lengsel, her er alltid noe annet, se, det stiger en sol i morgen,
den stiger, forbi i går, forbi din rygg, og du sover i skyggen som var deg selv, tangentene berøres, tonen som var, er ikke mer.
Livet som er. Var. Noe mer.
Oh, my funny valentine.
Mellom oss stod et bord, to leselamper, bøker, stabler med bøker, aviser. Ro, stabler med ro. Trappen opp mot døren var tung. Lyden av siste tone svinner. Sakte, dirrende, dyp.
Si ikke hei, her er nyhetene, for nyhetene er fra før tiden du er i. Nå.
Her er nye hus. Robåten er borte. Ingen morgensol kysser benken. Teppet brettes og henges opp i skapet bak døren. Bak døren. Men du ser ingen. Ikke der, ikke nå lenger, ikke slik som før, der vi satt. I all vår adagio.