Lengsel
De
er borte.
Lyden
av den siste tone svinner. Sakte, dirrende, dyp.
Hun
ser ingen. Ikke der, ikke nå lenger, ikke slik som før, der de satt. I all sin
adagio.
Fra
sykkelsetet så hun dem.
Små
glimt av Noe Annet gav håp. Glød. Gud.
To
stoler. Klargjort til bruk.
En
sliten benk, stående alene, brukt og beleven, kysset av soloppgangen. Et teppe
noen lot ligge på trappen. Et krus på bordet. En robåt så vidt synlig under
presenningen.
Livet
som var. Er. Noe annet.
Her
kommer avisen, folkens, ropte hun taust, tangentene gav ingen lyd. Hennes ferd bar
bud om verdens gang, nyheter. Hun var tempo rubato. Hun var i fart, i bevegelse,
hun var uferdig, formløs, på vei, alltid på vei, mot noe uvisst. Et
musikkstykke uten varslet struktur, en allegro molto i salto.
Ung.
Fristet. I lengselens skygge. Som en speider, søkende, bortenfor blånen finnes
fred, tenkte hun. Og glemte nået. Glemte gleden over øyeblikket. Små glimt av
Noe Annet gav håp. Glød.
To stoler.
En
sliten benk, stående slik, alene, brukt og beleven, kysset soloppgangen. Et
teppe noen lot ligge på trappen.
Ekteparet,
de pensjonerte, satt slik. Med ryggen mot henne.
Livet
som var. Er. Noe annet.
Ikonisk
struktur. Stein på stein. Mose. Muren på bondens mark. Grøden som høstes. Ikke ansiktenes
furer, ikke ryggens krumme form, ikke hendenes ruhet, ikke de bitre ord, ikke alvor,
ikke død, ikke pessimismens punktum.
Livet
som var. Er. Noe annet.
Lengselen
rant ut av piken på sykkelen. Som saften fra en blodappelsin, delt i to. Slik,
tenkte hun, slik skal jeg bli. Stille. Sammen med en annen. Med tid. Tid til
ord. Hun så ekteparet, ikoniske form, fredens evangelium, frihetens fullendelse,
bevegelsens sluttfase, løsrivelsens letthet. De var. Pensjonistene. Ferdig med
pliktens liv.
De
er borte. Nå.
Ekteparet,
i stolene sine. Mellom dem stod et bord, to leselamper, bøker, stabler med
bøker, aviser. Ro, stabler med ro.
De
er borte. Berørt av alderens byrde, ikke begravet, ikke ennå. Trappen opp til
døren er tung. Stolens hvile er oppbrukt. Men våren gjør levende, jorden er myk
nå, klargjort for de døende. Meitemarken er molto vivo, veien videre er
mollstemt.
Du
har ryggen til. Ryggen til.
Våren
er Romeos råeste akt. Forelskelsens trampoline. Pollineringens melodi er en
messe for menneskebarn. Kjødets saft er skapelsesberetningen på ny og på ny,
klangene myldrer mellom greinene, livet er på vei, du nakne tre, se, grønne
blader er din nye drakt. Kle deg, stig atter en gang opp på din trone, litt
høyere nå, stig mot himmelen, strekk deg, morgentrøtt og nyfiken, som en
velstående dronning i silke. Jorden er myk nå, levende. Klar. Fest røttene,
senk dine søkende følere, finn vekstens vei, i dypet finner du din kraft, på ny
og på ny. I jorden der de dødes saft gir ny kraft til falne frø.
Her
er alltid noe annet.
Noe
annet.
Helt
annet. Men så merker hun minnene. Forbi, min gårsdag. Skyggen er en annens. Bak tonen er lyden av tangentens fysikk.
Der
ligger du. Som en note i natten. En Apidae uten blomst. I rommet. I luften. Tangentene
berøres av bare hender, de flyr, tonene er drømmens darling. Oh, my little
butterfly. Dødens sevje er seig. Du renner over. Av lengsel. Etter en steingard
med mose. Følelser fra i går kler deg i hvit sateng. Vinden snor seg rundt
strukturen. Lyden, berøringen, morendo, la tonen finne sin ende, la den sive ut
i seg selv.
Hun
er et sakrament. I skyggen av seg selv ser hun savnet. Stiger ned fra
sykkelsetet. Men tar ikke i mot det som gis. Livet som var. Er. Noe annet.
Minnene
minner om veien hun gikk på. Sykkelen hun syklet. Duftene av vårregn som falt,
som falt.
De
satt i stoler fra før til nå i all evighet. Korset stod tegnet i vinduskarmen,
korsets seier er troens tillit i ren stein, bygget fra hit til dit, av bare
hender, du er ikke mer, men du er, du er.
De
er borte.
Hun
ser ingen. Ikke der, ikke nå lenger, ikke slik som før, der de satt. I all sin
adagio.
Fra
sykkelsetet så hun dem.
Blodet
rant videre. Pumpet av den innerste muskel, messe for en lengsel, her er alltid
noe annet, se, det stiger en sol i morgen,
den
stiger, forbi i går, forbi din rygg, og du sover i skyggen som var deg selv,
tangentene berøres, tonen som var, er ikke mer.
Livet
som er. Var. Noe mer.
Oh,
my funny valentine.
Mellom
oss stod et bord, to leselamper, bøker, stabler med bøker, aviser. Ro, stabler
med ro. Trappen opp mot døren var tung. Lyden av siste tone svinner. Sakte,
dirrende, dyp.
Si
ikke hei, her er nyhetene, for nyhetene er fra før tiden du er i. Nå.
Her
er nye hus. Robåten er borte. Ingen morgensol kysser benken. Teppet brettes og
henges opp i skapet bak døren. Bak
døren. Men du ser ingen. Ikke der, ikke nå lenger, ikke slik som før, der vi
satt. I all vår adagio.