onsdag 9. april 2014

Endelig; bylinebråk!
For tjue år siden signerte journalistene tekstene sine med navn. Intet mer. Enkel byline. Null bilde, null twitter, null mailadresse, null identifiserende informasjon, bare navn. Teksten om nyheten, fortellingen, intervjuet, beskrivelsen, kilden var viktigere enn alt annet. Pensum på journalistikkstudiet fremhevet journalisten som objektiv formidler, ikke som subjektiv fortolker. Stikkord var metode, analyse , observasjon, språk, nysgjerrighet, kunnskap, maktkritikk, selvkritikk. Før den tid, før for tjue år siden, før verdensveven kom til, før datamaskinen, før oss, fantes ikke engang byline. Teksten stod alene. Journalisten var usynlig. Pressen var den fjerde statsmakt, alltid tilstede, ikke personifisert og menneskelig identifiserbar, men undersøkende, formidlende, spørrende, kunnskapsbasert, selvoppofrende.
Nå, nå er alt annerledes. Journalisten er rammen som omslutter det journalistiske arbeidet, han er absolutt og fullstendig tilstede, over, under, rundt og i teksten, som en synlig Gud, skaperen av verket, se meg, folkens, her er mitt fjes, min fullstendige form, jeg er ikke bare ord, ser du, jeg er form og figur og kropp og sjel, jeg er, altså ser du meg. Byline-bygget har vokst og vokst, som et Babels tårn mot de personlige himmelhøyder, men så roper en liten gutt; hei, er det ikke noe galt her? Hvorfor så synlig, journalist?
http://www.nrk.no/kultur/hyller-selvopptatte-journalister-1.11626062
Og journalistene ler, men skjemmes nok litt likevel, og begynner sin vesle selvransakelse, eller?
Uansett; ti bud er mulige redskap til kunsten å tone seg selv ned, og la saken, meningen, fortellingen, avsløringen, kritikken, beskrivelsen, stå alene.
http://voxpublica.no/2011/06/ti-bud-for-en-oppegaende-journalistikk/