En forbasket ny kvinne

KOMMENTAR 

 En forbasket ny kvinne

Jeg er en forbasket ny kvinne. Min væren er levende politisk. Og jeg står på egne ben. Ikke økonomisk. Null lønnsutbetalinger på meg. Men mitt liv er støpt etter min vilje. No strings on me. Forstår du det, din blåøyde feminist?

I sinne forfattes de ord som her er nedskrevet. De er utidige. Usmakelige. De er synlige tegn på forakt for det norske, rettferdige folkeferd, de arbeidende massene, formet i dypet av statsapparatet, fullbårne og fullbyrdet i en saktmodig fødsel som varte fra forrige regjerings første år, til nå, nå når den fulltidsarbeidende, karrierebevisste, lederstillingsøkende, professorale norske kvinnen er forløst og fri og frank og selvstendig og klatrende og klarert av samtlige feminismeideologier og frigjort fra barnet og kjøkkenbenken og mannen og seg selv og sin kropp og sin form og figur. Men all feminismen, all kvinnekampen, all kvinnesolidariteten som de moderne og oppdaterte og omtenksomme mennesker kler seg i; den er et skalkeskjul, en påtvunget drakt som skviser puppene frem, synliggjør kløften og masserer maskuliniteten og feminiteten og menneskeheten til den lammes og rammes av apati, fjernhet fra naturen, manglende forståelse for medmenneskers grunnleggende behov, for omsorg for de minste, for samliv og for solidaritetshandlingen, den som er grunnleggende nestekjærlig fundert, uten forventning om gjenytelse. Meg-, meg-, meg-feminisme kaller amerikanske Camille Paglia den dominerende kvinnesak. Og hva med den skandinaviske? Reduksjonistisk, repressiv og en fornærmelse, sier hun til Klassekampen.

Den norske væren er utmattende for en feministisk dissident. En hjemmeværende. Eller en deltidsarbeidende. Eller en kvinne som ønsker å være bare mor. For seksten barn, med hjemmeskole, for eksempel. Eller for sønnen som er autist. Eller for sine tre døtre. Hverdagen, i all sin mediale og kommunikative natur, omkranser dissidenten med nedsettende omtale. Hun er stemplet som fjernstyrt. Hun er foraktet. Hun er omtalt som sviker. Eller som ranskvinne, som fallert, som snylter. Nettopp. Alt det der, overalt, konstant. Forsørget av sin mann? Ikke selvstendig økonomi? Er det mulig? Hvilken felle hun har viklet seg inn i. Hva om han finner seg en annen? Eller dør? Hva om han blir lei av deg, du som er så dønn kjedelig, uten faglig kompetanse, uten fortellinger fra kantinelunsjen eller fredagspilsen eller morgenmøtet eller teambuildingkurset eller konferanseuken eller kundetreffet? Ah, klart han blir lei, møkk lei, han forlater deg, du er en intellektuell søppeldynge, tap, tap, tap, over hele linjen, du er en mørklagt parkeringsplass der ingen kunne tru at nokon kunne finne på å plassere SUV-en sin. 

Jeg tør ikke fly, skrev Erica Jong, og syntes så inderlig synd på seg selv, for Jong, eller poeten Isadora Wing, fant aldri fred i sitt utprøvende liv, hun slapp seg aldri helt løs, fant aldri ro i svevet, hun søkte ekteskapet, hun brøt ut, gang etter gang, hun søkte seksuell tilfredsstillelse, men fant menns tanker avskyelige, og kjønnsorganene deres deilige, hun søkte forelskelsens fullendelse, men fant aldri kjærligheten, for hun var blendet, som Jong skrev, av seksualitetens galskap. En gjennomsyret ambivalens. Friheten tok freden fra henne. Men Isadora vant likevel frem. Hun ble et forbilde for sine samtidige, frihetssøkende kvinner. Hennes leven ble livsviktig feminisme. Seksuell løsrivelse, uforpliktende forhold, individualitet, selvstendighet. No strings on me, see? Og grunnsetningen over alle: «Det ultimate våpenet i kampen mellom kjønnene: den slappe pikken.»

Jeg er en forbasket ny kvinne. Jeg tør fly. Men jeg velger å la være. Min vei er fri likevel. Fordi jeg har fred med mitt valg. Det er mitt eget. Men who cares? WHO CARES? For - kan du tro noe slikt, at en journaliststudent med frikort inn i lokalavisenes redaksjoner, sier nei takk, jeg har fått barn, min datter trenger meg, fullt og helt, gi jobben til en annen, er det mulig, uten å være manipulert? Kan du tro at det er mulig å si nei takk til en attraktiv og respektert yrkestittel, å gi avkall på en statusbejaende yrkesvei, sette seg selv utenfor arbeidsfolkets fellesskap, kutte strengen som gir næring til faget og dermed forhindre vekst og utvikling, uten å være offer for en strukturell fangarm, en sint mann, en religiøs fundamentalist? 
Eller ta et annet eksempel; kan du tro at en toneangivende radikalfeminist som svenske Nina Björk, kvinnen som skrev Under det rosa teppet, 1996, kan ha valgt sin nye livsvei, sin nye betraktning på biologi og kjønn, den gang for over et tiår siden, den gang hun ble mor, uten å være styrt av en ytre struktur, en patriarkalsk, dominerende kultur? Er det mulig å velge barnet sånn helt av seg selv, klartenkt og bevisst, analytisk og tilstede?

Hva med de små? Våre etterfølgere, de som skal bringe hverdagen og livet og folket og landet og kulturen videre? Den norske væren er utmattende for et barn. Her er så mange identiteter. Ingen tydelige tilstedeværelser. En mengde skiftende omstendigheter. Diffuse rammer. Utydelige rutiner. Far er mer enn far. Mor er mer enn mor. Men hva er mer? Hvor er mer? Når er mer? Som Marta Breen sa om den livgivende tilstanden barnefri, i Salongen på P2, et par dager før den åttende mars, kvinnedagen; vi skal liksom late som om, vi skal spille sånn spill, at vi voksne liksom har lyst til å være sammen med barna døgnet rundt, vi synes det er kjempegøy å leke, vi skal spille en sånn rolle som jeg er litt skeptisk til, for jeg synes at voksne skal være ærlige om hvem de er, og at de har et liv som er utenfor huset også, og andre interesser, og ikke liksom krype ned på gulvet hele tiden.

Barnefri. Klar det. De små må jo forstå at jeg er mer enn mor. Jeg er forfatter. Jeg er venn. Jeg er elsker. Jeg er kokk. Jeg er essayist. Jeg er mer enn en tankeløs kompis som leker på gulvet, du kan ikke styre meg, barn, forstår du det? DU KAN IKKE STYRE MEG! Jeg har født deg, din vesle slyngel, din kropp er formet i min, men jeg er mer enn en beholder, jeg er fri, fri til å fly, ikke sant, til å elske pikken, til å styre mine menn, til å kjempe for likhet, språklig likhet i en kjønnet verden, HØRER DU, jeg nekter å la meg styre av dine behov, dine bleier, din gråt, din lengsel, din hjelpeløshet i en stor og hastig verden, du er mitt barn, og elsket, men mitt liv er ikke ditt, nei takk, den slags er for antifeminister, eller tradisjonalister, eller dissidenter, eller svake mennesker, styrt og strukturert av maskuline maskiner, dominerende og undertrykkende mannfolk, uten forkle og fulle av forkastelig testosteron, fullstendig uten omtanke for sin kvinne, og hennes integritet, hennes essens, hennes egenart, hennes transcenderende talent. Finn din form, vesle pode, i en barnehage hvor pedagogikken er parameteret som poengterer din fremtidige fremtoning. Løsriv deg, nå, hører du, tenk ikke på meg. Tenk ikke på meg. Gråt ikke når jeg går, nei, for jeg vil ikke snu meg, det er ikke slik vi formes som mennesker, ved å snu oss. 
Hva sier du? At barn av foreldre med høyere utdanning har bedre språkutvikling enn barn av foreldre med lavere utdanning, rett og slett fordi foreldre med høyere utdanning bruker tiden annerledes, sier du? Fordi de leker mer med barna sine, sitter mer på gulvet med dem fra de er små, leser høyt for dem, spiller brettspill? Hvor har du det fra? Det med lek på gulvet, altså? 
Fra økonomiprofessor Mari Rege, i Dagens Næringsliv, ett år tilbake i tid. Hennes poeng er å mobilisere for utvidet satsning på barnehage, med flere, velutdannede pedagoger, flere gode barnehager, plasser til alle små. Men hun påpeker, ved å vise til internasjonal og egen forskning, viktigheten av foreldrenes aktive tilstedeværelse i barnas oppvekst, både for den kognitive utviklingen og for konsentrasjonsevnen til småfolket. 
Men hva er så barnefri? 
Barnefri er freden som senker seg i de sene timer, når huset er stille, når mørket balsamerer sjelen med sødmefull hvile, når boken åpnes og far strikker og dagens dont er arkivert og pliktene satt i fri, barnefri er lengselen som ligger i kime i alle foreldre, en tilstand som næres og ivaretas og vokser, og får slå ut i blomst den dagen minsten er stor nok til å klare seg selv.  

Jeg er en forbasket ny kvinne. Formet i den modernistiske støpeskje. Kvinner kan, sa de til meg, husker du kampanjen som gikk år etter år, foldere som ble utdelt på ungdomsskolen, informasjonhefter? Kvinner kan, ikke sant, du kan, jenta mi, bli sterk og stødig som dine guttevenner, finn ditt fag, grip skrutrekkeren, eller sveiseapparatet, Gud signe dine mange talent, signer din status med hender tilgriset av olje og korte, ulakkerte negler, og sett grenser, for all del, sett en strek rundt deg selv, her, her kan du komme, men ikke lenger, see? Selvstendighet, selvstendighet, selvstendighet, that’s the way, aha, aha, du moderne pike, bli som menn, og menn, bli som kvinner. Og slik fant jeg min form. Halvt kvinne, halvt mann. Mitt spyd ble kastet, min yrkesvei påbegynt. Inntil prosessen over alle prosesser inntok min kropp; svangerskapet. Biologisk determinisme. Kvinne, bli ved din lest. Barnet brøytet sin vei, barnet entret min væren og hverdag, barnet ble mitt liv. Ja, faktisk. På tross av kampanjene, på tross av barnehagene, på tross av utdannelsen, på tross av feminismen, på tross av frigjøringen. Barnet ble min hverdag. Ikke skrutrekkeren. Ikke sveiseapparatet. Ikke den journalistiske penn. Men barnet. Selvstendighet i praksis? Helt og holdent! Jeg valgte selv. Men stikk motsatt av de fleste andre kvinners valg i vårt vesle land. Jeg ble ved barnet, brøt med arbeidslinjen og yrkestilbudene og permisjonskompromisset som sier at du skal bli ved din pode i et år, maks, jeg gikk utenfor boksen, tenkte annerledes, tok et valg på vegne av meg selv og min morsfølelse. Fysj, for et ord, morsfølelse, tenker du, sentimental, silkemyk kjøkkenbenkromantikk, en språklig fangarm som fortidens fedre konstruerte til fordel for sin egen frihet, en slaves tilslørende begrep for fangenskapet som menn presser sine kvinner inn i, en immanens, en forvirret tilstand, en dinosaurisk hype, tenker du. Nei, jeg tok min nye identitet, moderskapet, med meg til speilet, og der stod vi, sammen, vi så på speilbildet, på blodet som rant mellom beina, på magen som enda var stor, tom, men stor, og vi så kjønnslige særtrekk og biologi, og tenkte darwinistisk, naturlig seleksjon; om jeg fjerner meg fra barnet, gradvis og kalkulert, hvem vil da føle slik jeg føler, hvem vil da vise den vesle veien hun skal gå på? Om jeg visker ut min morsidentitet, til fordel for journalistikken og livet i en redaksjon, hvem kan da knytte de næreste bånd til min datter? Pedagogen? Førskolelæreren? Neppe. Så jeg tegnet en sirkel og sa til samfunnet, hit, men ikke lenger. For morsfølelsen er et gyllent redskap som er verdifullt og reelt, morsfølelse, den du vet, Marta, og alle dere andre, den dere vet, den dere kjenner, den dere tilsynelatende forkaster, eller kuer, eller holder på god avstand, morsfølelsen er ikke en kulturell konstruksjon, en moral, en idé, morsfølelsen er en biologisk tilstand, den jord som omsorgen og forståelsen for det vesle mennesket vokser i. En jord som trenger gjødsel. Nærhet, nærhet, nærhet. Og samfunnsøkonomisk er morsfølelsen en tredje vei, den er kapitalismekritikk, den er økofilosofi, den er en alternativ velferdsmodell, den er helsepolitikk, de få årene den varer. For det å ta vare på egne barn er å senke den materielle livsstandarden, å minske inntekten og forbruket, det å ta vare på egne barn er å la den voksne hvile finne sin form, forkast bytt- and be happy-ideologien, fang gleden ved å være varm og trygg og mett, du trenger ikke pusse opp for å være vellykket, så lenge gulvet er trygt, kan estetikken vente, så lenge skapdørene fungerer, kan de brukes, så lenge veggene holder vinden ute, kan de vente på maling, du kan kle deg i klærne fra forrige tiår, ta på deg den samme blusen, jeansen, kjolen, trenchcoaten gang etter gang, no strings on you, for du er etablert, du er fri fra presset, og i sandkassa duger alt.  Arbeid er viktig, lønn er viktig, deltagelse i samfunnslivet er viktig, men barn og tilknytning og tilstedeværelse er like viktig.

«I dag er de dei som vil vera heima eit halv år ekstra, som må forsvara seg, og som vert mistenkjeleggjort. Tvangen har vorte heilt motsett, det har vorte ei form for arbeidstvang», sa sosiolog Margunn Bjørnholt til Klassekampen i fjor. Hvorfor har vi fått arbeidsstvang? Når kom vi dit? Er det mulig å tenke økonomi uten å tenke yrkesaktivitet?  Sosialøkonom Charlotte Koren kom i 2012 med boken Kinnenes rolle i norsk økonomi. Hun gjennomgår endringene i kvinners arbeid fra 1970 til i dag, og betydningen de endringene fikk for samfunnsøkonomien og husholdningen. Koren finner at det mangler faglig terminologi for virksomheten utenfor markedet. Husmoren driver med ulønnet og ubetalt arbeid, et språk som knyttes til

arbeidskontrakter mellom lønnstaker og arbeidsgiver. Men; husmoren er mer å likne med en selvstendig næringsdrivende, hun produserer goder i sin egen virksomhet, de selges ikke på et marked, men benyttes til eget, familiært forbruk. Hun får noe igjen for innsatsen, arbeidet gir resultater, målbare og merkbare og meningsbærende resultater. Tilstanden er tilfredsstillende, husmorens innsats er ikke uten verdi, see? Tiden i hjemmet, sammen med barn, selvsagt, som produksjonssjef, organisator, veileder, coach, kompis, tjener, gründer, renovatør, og alltid med en økonomisk grunntanke om lavt forbruk, maksimal utnyttelse av tilgjengelige resurser og gjenbruk, gir grobunn for lykke, for høy måloppnåelse, for vekst. Om omgivelsene ikke til stadighet omtaler arbeidet som uverdig, nesten farlig, for en kvinne. En mor som valgte å oppdra sine gene barn utenfor barnehageinstitusjonens definerte rammer, og også utenfor SFO-ens oppbevaringsboks, sa en gang til meg: «Jeg baker nesten hver dag. Eller sylter. Eller syr og strikker og hekler. For å ha et synlig resultat av innsatsen min, et konkret produkt. En slags bank av ressurser som kan benyttes til glede og velvære for dem rundt meg.» Hun bakte boller, men spiste dem hjemme, sammen med sine egne småbarn, ikke på vei til jobb, hun vasket og strøk og organiserte lek og læring og sanggrupper for barna sine og naboene sine og samlet fjern og nær til samvær og nettverksbygging. Og hun visste nøyaktig hva hun gjorde og hvorfor. Hennes tanke var trygghet og nærhet for de små. Og kontrollert læring og dannelse. En moderne kvinne som er hjemmeværende i en periode av sitt liv, er ingen porselensdukke, fjernstyrt og fanget. Hun er bevisst, klartenkt, oppegående. For hun er en forbasket ny kvinne, oppfostret i sin samtid, ikke i et vakuum, ikke i en jordkjeller, ikke på et loft, under sterk innflytelse av maskuline ideologer, som en fange, som et tankeløst skall. Hun har tatt et steg til siden, ut av det systemet som nå er vanlig, som nå får folk flest til å velge likt - barnehage fra ett år, egen, fri økonomi, yrkeskarriere, det som er meg-meg-meg-feminismen i praksis - hun har gjort det som hun er oppdratt til, i den frigjorte kvinnens tid, tenke selv og mene, ta reflekterte valg, være ubunden, ikke sant? Men resultatet ble å gå mot strømmen, mot mengden, mot styrende prinsipper.

I essayet Mer biologi. Mindre frihet i Morgenbladet 7. mars i år, skriver Nina Björk: «Sannheten om mennesker er altså at hun ikke er fri og autonom. Og, og dette er viktig, at hun alene lever innenfor en levende naturs grenser.» Litteraturviteren går dypt inn i det moderne samfunnets forkastelse av kroppsligheten, og peker på resultatet av frigjøringskampen - kvinner går ut i yrkeslivet, ut i det offentlige rom, på menns premisser – like ukroppslige, like ubegrensede, like frie. Hun ser på kampen mot koblingen mellom kvinne og natur, som fremgangsrik. Nødvendig. Men nå har vi kommet for langt. Og betalt en for høy pris. Vi er ikke uavhengige av kropp. Vi er ikke guder som handler kun på vegne av oss selv. Björk kobler inn klimatrusselen, hun tegner kvinnekampen inn i et større bilde, bildet av en klode i klimatiske krampetrekninger. «Sannheten om mennesket handler – faktisk – om natur og avhengighet.» Vi står ikke alene, uansett, vi er sjeler i kropper og samhandlende vesen og viktige for hverandre og for naturen og verdens utvikling. Og kvinner, mener Björk, er kanskje, av kulturelle og historiske årsaker, spesielt velegnet til å reagere politisk på naturens og biologiens evige eksistens.

Jeg er en forbasket ny kvinne. Og jeg er husmor. Min verden er ikke et farlig sted for mitt kjønn. Min væren er levende politisk. I all sin enkelthet. Jeg protesterer. Mot guddommeliggjøringen av individet. Mot materialismen. Mot veksttanken. Mot kapitalismen. Mot tingliggjøringen av barn. Mot oppløsningen av hjemmet som oppvekststed. Mot institusjonaliseringen av lek. Og jeg vet hva jeg gjør. Slutt å si at det er dumt. Slutt med trakasseringen. Slutt med uansvarliggjøringen. Min tilværelse er intet ran av andres velferd. Tvert imot.

Charlotte Koren avslutter på menneskelig vis: «I hjemmet blir økonomiske kalkyler påvirket av følelsesmessige bånd til andre mennesker. Særlig i familier med små barn er det livsnødvendig å gi plass til bestemte typer innsats som er mindre verdsatt i markedet, som å sette egne behov til side og å gi uten å vente en kontraktmessig motytelse.»

Den norske væren er utmattende for en feministisk dissident. Men burde den egentlig være det?