Gå til hovedinnhold

Jeg tenker

I DAG-spalten, Klassekampen, 11.mars

Jeg tenker


Fredagspanelet i morgenrushet, oppegående mennesker i umusikalsk meningskamp, knirkende og kverulerende og kalkulerende og morsomme på P2, men så skjer det igjen, neeijj, de tar sats og salto i setningen som avskriver ansvar og iverksetter avstand og tåkelegger, har du hørt den? Lagt merke til den? Fundert over den? Irritert deg over den? Diskutert den? Akkurat, jeg tenker at, ja, jeg tenker at, nettopp, jeg tenker at du har hørt, merket, fundert, irritert, diskutert den frasen, eller restsetningen, eller syntaksen som alle viktige personer benytter seg av når de skal ytre sin mening, JEG TENKER AT, setningstrampolinen som gir tyngde, troverdighet, tillit, jeg tenker, ikke sant, JEG TENKER, altså er jeg på god vei inn i tematikken, i gang med analysen, på vei inn i inspeksjonen av samtalens kjerne, og du, du som lytter, du som er tilhører, du som sitter spent som en svangerskapsmage ved radioen eller flatskjermen eller i-poden eller dataen, du kjenner tyngden i det som skal sies, du vet at her er refleksjonens kraft bærende, den taleføre fagpersonen, kuratoren, kommentatoren, journalisten, forfatteren eller regissøren tenker. Vedkommende er ved brytningspunktet i intellektets introverte intersepsjon av tematikkens egentlige essens. Og du, du lyttende menneske, du er en roterende klode, under innflytelse av månen, du snurrer rundt din egen akse, i vitenskapelig forventning om innsikt og utsikt og utvikling. JEG TENKER AT, at, at, flate, steikte bananer er best. Med is. Ikke sant?
Think. You better think. Engelsk påvirkning fører inn i de dype refleksive baner, de tenkende mennesker poengterer sine evner ved å fange tilhørerfolket i tillitsfellen. Hør, kjære deg, think it over, min tanke er din, om du vil. I all min beskjedenhet gir jeg deg de innerste analyser av saken og fratar meg alt ansvar. Føler ikke du at min tanke er fri fra forpliktelser og forplantninger? Føler ikke du deg som en bie på en blomst som pollinerer min refleksjon? Ikke fordi jeg mener at, eller er av den oppfatning at, nei, neeijj, ai, ai, jeg tenker at en tanke som er fri, er fri. Som en fjør tatt av vinden, og slik flyr våre meninger, i felleskap, fra meg til deg og så videre, uten referanserammer av bastant sort, uten det statistiske, etterprøvbare og faktiske, jeg tenker og føler og føder frie fortolkninger, åkej, skrev svenske Åkesson, og innrømmet sin utilstrekkelighet, cogito, ergo sum, fastslo Descartes, og gjorde sin tvil til tanke og sin tanke til eksistens. Men flate, steikte bananer er best. Med is.

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og