På trykk, Klassekampen, I dag-spalte, 31. januar
En maniert mediedebatt
Akk,
så smuldrer vi opp, vi kvinner, til offer og manipulerbare forsidebilder,
frontalt smellvakre, innholdsmessig tomme, forflatet, fortynnet, forfalsket og
forminsket, fullstendig uten evnen til å tenke selv og mene, eller til å
betrakte og vurdere og å tilpasse våre liv de forbilder som er realistiske og
reelle. Intet er verre enn å bli manipulert og hjernevasket til å tro at våre
kropper og fasonger skal være som timeglasset, nøye tilpasset det mannlige
instinkt, det som søker morsemnet i
deg, eller var det fruktbarheten din. Virkelighetsfjernt smiler hun mot oss,
den atypiske skuespillerdamen Lena Dunham, fra Vogues glaserte front, akk,
hvilken tendens vi lar styre vår eksistens - coverpikens kropp og ansikt er
korrumpert og retusjert og hvilket rabalder som rir mediedebatten idet manierismen
avsløres og feministnettstedet Jezebel viser virkeligheten og vi skjønner at
hun ikke bryr seg, rebellen, for Dunham drar uanfektet på skuldrene når
omverdenen spør hvorfor hun lot seg manipulere av trendmagasinet Vogue; I am
happy with it, what’s the problem, Vogue er eskapisme, jeg trodde du visste
det.
Foto
har lenge versert i verden som kunst, ikke som virkelighet, Vogue gjør intet
annet enn det som forventes, de perfeksjonerer og produserer og manipulerer, so
what? Vi vet at folket vil bedras, ikke sant? Men når vi hører fornuften tale,
i et øyeblikk av tilstedeværelse, når vi hører vår mor, eller kanskje Beauvoir
eller Moi eller Madonna eller Solberg, da vet vi, i våre hjerter, hvem som er
verdt å lytte til, og vandrer taktfast og freidig på vår frigjøringsvei; min
immanens er for lengst matrikulert, den biologiske determinismen som drøvtygget
min subjektive verdi og smashet mitt autonome vesen, er fortidens fortelling,
et avskrekkende eventyr om timeglassprinsesser som ble holdt fanget bak
kjøkkenbenken, om menn som var mennesker, mens kvinner var hunkjønn. Før frihet
ble vår fotskammel, da Det annet kjønn
ble svartelistet av Vatikanet, for eksempel, var kvinnen et objekt, som
Beauvoir skrev; den måten kvinnen var
kledd og pyntet på, forandret hennes iboende verdi, hun var manieristisk
kunst, og konsentrerte seg om stil i stedet for innhold, eleganse var hennes
våpen, for slik systematiserte patriarkatet hennes væren. Nå, nå flirer vi av
mediedebattens manierisme, for innhold beats eleganse; be free, woman, frykt
ikke, Vogue pynter sine forsider til folkets forlystelse, underholdningens og
kunstens pris er sannhetens fall, vi vet jo det. Eller?
Kommentarer