torsdag 6. februar 2014

31. desember trykket Klassekampen en kommentar av Torill Nustad, Kvinnefronten, til min baksidetekst på julaften, «Marias morslykke», her er mitt tilsvar:


Fortielsens tull og tabuens rekkevidder

Å fortelle at morslykke kan oppstå etter voldtekt, er uforsvarlig. Fortielse er eneste anstendige oppførsel. Hvordan ble det slik?

 Å fortelle om barnet som ble til, som fant sin vei ut i verden på tross av omstendighetene for unnfangelsen, på tross av voldtekten, fangenskapet, frykten, å fortelle om barnet som ikke ble fjernet, men om svangerskapet som ble fullført, og gleden som oppstod idet kvinnen kjente tegn til liv, på tross av at livet ble til under tvang, er å sparke på ofrene for seksuelle overgrep.
Hvordan ble det slik?

Å gi rom for fortellingen om Maria, som bar frem Jesus, og i det hele tatt omtale hennes følelse av glede, gjenfortalt som Marias lovsang i Bibelen, og å åpne for at Maria aldri tvilte på sitt valg, aldri ønsket å fjerne barnet i sitt morsliv, er konservativ kristenfundamentalisme og et ideologisk overtramp av Klassekampen. For hør; ytringsfriheten er berettiget dem som mener kontroll over egen seksualitet og rett til selvbestemt abort er eneste korrekte mening å forfekte.
Hvordan ble det slik?
Personen in spe, poden som enda ikke er moden for å fødes, men som formes i dypet av kvinnen, fosteret, vergeløst og usynlig for vårt blotte blikk, er blitt tabu.  Samtalen om unnfangelsens mysterium, om kroppen som tar bolig i en annen kropp, samtalen om din begynnelse og min begynnelse og menneskets begynnelse og livets begynnelse, er på et lite, halvt århundre, blitt et lukket og forstummet kammers i vårt offentlige rom.
Hvordan kom vi hit, til veikrysset hvor alle piler peker mot kvinnens individualistiske suverenitet, som Niels Ch. Geelmuyden kaller det?
Hvordan kom vi til det punkt hvor kvinnens selvbestemmelsesrett ble absolutt?
Hvorfor har den siviliserte diskusjonen om når livet begynner, om når den ufødte får verdi, om når menneskeverd oppstår og om når den vesle får status som individ, forsvunnet fra offentligheten og fra de toneangivende medier og fra talerstolene og foredragsholderne og presteskapet og politikken og de daglige diskusjoner og de private rom?
Svaret er kvinnebevegelsenes kamp. Abortloven (Lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd, med endringer i lov av 16. juni 1978 nr. 66), er vedtatt. Så enkelt, så forklarende.
I 2012 ble 15 216 små liv fjernet før de fikk prege sin samtid, mens 60 300 barn ble født levende inn i den norske virkelighet. Men barnet er fjerneverdig, ikke verneverdig. Avkommet kan avstedkomme angst og nevroser og problemer for trivsel og selvfølelse og inntekt og utdannelse og samliv og fysikk, og folk flest ferdes lovlydig og lar derfor og dermed rettsvesenets ordlyd få all makt, og overlater ansvaret for å vurdere livets verdighet og viktighet og mulighet til kvinnen, ene og alene, for minimennesket i hennes kropp er uten stemme, gjemt i en vannbeholder uten åpning, så den potensielle mor målbærer dermed sin innerste hemmelighet, ikke sant, bare hun, og hun alene, kjenner sine indre rørelser og ytre muligheter, så kvinnen skal ta seg av barnet, eller var det graviditetsproduktet, i særlige henseender, som når det er uønsket eller uventet eller ubeleilig eller skadet eller feil konstruert eller skapt under særdeles skjerpende omstendigheter, upåvirket av andres meninger og kunnskaper og formeninger skal den ensomme mor finne sin vei, innen utgangen av tolvte uke, lovens tale er sånn noenlunde tydelig, kvinnen vugges i selvbestemmelsens favn, og folk flest oppbevarer dermed kritiske og opprørende tanker om politiske taktikker og etiske og moralske temaer og refleksjoner om livsopprinnelse og menneskeverd i det innerste av sin intellektuelle safe eller på de begravede argumenters kistebunn, som uvesentlige anliggender, eller uløste dilemmaer, eller tapte saker, så lenge samfunnet går sin vellykkede og verdiskapende og materialistisk gang.
Folk flest sover en Tornerosesøvn i abortenes kongerike, vi sanser intet, sånn direkte, fordi intet blir oss fortalt og formidlet, bortsett fra politisk korrekte fortellinger om kristenfundamentalister og ytterliggående abortmotstandere og antifeminister og kvinnehatere rundt om i verden og i vår egen vesle bakgård, som for eksempel den om de galne prestene, du vet, de som en gang forårsaket så mye ulykke blant sårede, ulykkelige kvinner, Børre Knudsen og Ludvig Nessa, patriarkalske aktivister uten omtanke for sine dårligere stilte medmennesker, moraliserende og kverulerende og krigerske menn ikledd kirkens sorteste mørkemannsdrakt, og ingen kan på noen måte identifisere seg med slike ytterliggående individer, eller ønske å bli påklistret moraliserende merkelappeder. Folk flest har stukket sine fingre på loven og falt i søvn. Og stillheten om de forstummede stemmer, de fjernede foster, de ufødte barn, er øredøvende, og hvem lytter til øredøvende stillhet?
Kvinnen er opphøyet, eller nedjustert, til alenevelger, og aldeles ansvarlig for sitt avkom, og hun har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg (abortloven§2). Dog har rådene hverken minus eller pluss foran seg, de er monotone gjengivelser av faktiske forhold, din rett er din rett alene, lytt til din indre stemme, vi andre skal forstumme vår mening.
En jordmor i Stavanger ønsket å lære seg screening, men hun hadde reservert seg mot å delta i aborter, dermed stilte hun bakerst i køen når intervjuer til screeningkurset ble satt opp, år etter år, med den forklaring at de ikke kunne ha en abortmotstander som rådgiver når barnet i mors mage ble avbildet ved ultralyd. En svensk student blir gravid, hun er i tvil og oppsøker de tilgjengelige instanser for å få veiledning, som jo loven gir henne rett til, SVT 2 dokumenterer hennes vei mot abort, tvilen er som en boble rundt den unge studenten, men uansett hvor hun går, hvem hun rådfører seg med, sier de det samme; det er ditt valg, det er du som bestemmer, og hun velger å fjerne fosteret, hun velger å göra abort, vi følger hennes vei helt opp på operasjonsbordet, vi ser henne gråte, skjelve, kroppen rister, vi ser henne sovne, vi hører lyden idet legen gjør sin jobb. Hun var den eneste som kjente barnets sak, for hun bar nybegynnerlivet, svangerskapsproduktet, minusmennesket, i dypet av seg selv, så fortielsen og monotonien og den følelseskalde rådgivning var rett og rimelig og lovlydig. Eller? Reporter Erik Sandberg forteller en annen historie, han lar studenten få det siste ordet: Hvorfor ville ingen si meg at jeg kom til å angre? At jeg kom til å slite med sorg? Hvorfor? Da ville jeg valgt annerledes.
Selv om kunnskapsmengden om livets begynnelse, de biologiske fakta, er forunderlig tilgjengelig, og vitenskapen om fosterets første menneskelige former og innsikten i det fysiske resultat av en vellykket seksualakt, rent reproduktivt sett, er ekspansiv og intens, selv om vi vet så meget, som når hjertet slår sine første slag, når nyrene fungerer, når barnet smiler, når fingrene spriker, når neglene vokser, selv om vi vet hva som skjer når stemmen din kommer minstemann i magen for øre, selv om vi kan fikse nevrologiske skader i ryggraden på den ufødte poden, still kicking på innsiden av sin mor, formidlet i Michael Clancys bilde av Samuels hånd, selv om vi kjenner navlestrengens lengde og intensjon og kan gjøre rede for morkakens innhold og vaksinerer de gravide i hopetall for å unngå å påføre de ufødte foster virusinfeksjonens forbannelser, og selv om vi redder premature småtasser på størrelse med et halvt kilo smør, og lytter gråtende til historier som den om Gianna Jessen, hun som overlevde sin egen abort, ja, selv om vi vet så meget, står vi her ved veikrysset, hvor alle piler peker mot kvinnens absolutte selvråderett, og anerkjenner fullt og helt Lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd, med endringer i lov av 16. juni 1978 nr. 66. 
Selv om vi vet. Hvorfor er det slik? 
Avstand er et stikkord. Eller identifikasjonsproblemer i den hedonistiske dal. Jeg mangler nærheten til min neste. Viljen og evnen til å forstå min nabos liv og leven vakler i vår velstående hverdag, her er så mye annet som kommer i mellom, nytelsens og egenlykkens jag er altoppslukende. Kan hende kvinnebevegelsene oppfatter seg som medmenneskelige, som close til den enkelte kvinnes liv, som tett på sjelen som søker fri fra forpliktelsen som det blivende barn bærer i seg, som i kamp for det mest sårbare og undertrykkede som finnes, kan hende de oppfatter seg som menneskeverdforkjempere. Men da bærer de livsløgnens byrde. For kvinnebevegelsene søker individuell gevinst, en absolutt liberalisme, ikke innsikt i hvert enestående tilfelle, i hver livsfortelling, ikke gjenkjennelse i speilbildet som det andre individ gir, for deres kamp er kampen for selv å bestemme, for selv å kunne ta valg, for selv å styre over seg selv, for å stå alene, med lovgitt råderett over død og liv, det mest individualistiske perspektiv som finnes, langt fra nestekjærlighetens kjerne; å ta felles ansvar for, og å bære vekten av, de nye forhold i ethvert menneskes liv. Hvorfor forstumme fortellingen om morslykken som oppstod idet den voldtatte kvinnen kjente barnet sparke? Hvorfor unnlate å fortelle om gråsonene; sorgen som oppstår idet barnet ikke blir, om angeren, lengselen? Hvorfor svartmale legenes reservasjonsrett, frata dem enhver mulighet til å praktisere og å gjennomføre sin omsorg for det ufødte liv? Hvorfor påklistre synspunkt som bærer i seg en kritikk av abortloven, som kristenfundamentalisme og konservativisme? Hvorfor ønske å utelukke ethvert perspektiv og enhver historie som kan gi innsikt i en annen virkelighet enn den patriarkalske, undertrykkende, kvinnefiendtlige verden som kvinnebevegelsene formidler? Hvorfor unnlate å formidle Marias lovsang? Hvorfor være så snevre? Sannsynligvis fordi sneverhet, og sneverhet alene, tjener kvinnebevegelsenes ensidige abortsak.
Mangfoldig belysning av abortens natur, dens sannhet, dens grunnleggende komponenter og mange gråsoner, fjerningen av et foster, en miniutgave av deg eller meg eller søsteren din, vil vekke tilhørernes refleksjon. 
Og refleksjon på grunnlag av kunnskap, kan velte fjell. Og vedtatte lover.