Gå til hovedinnhold

Marias morslykke, første akt

Litterær adventsluke
Marias morslykke

- Maria, se på meg, Maria, hvisker engelen.
Han prøver å finne Marias blikk,
prøver å fange hennes oppmerksomhet, prøver å få henne til å stoppe opp et øyeblikk.
Engelen har en viktig beskjed.
Fra Gud.
- Maria, hør hva jeg har å si.
Men en ung kvinne er på vei mot et annet sted, hennes tanker er opptatt med dagens hendelser.
I mørket går hun mot venninnen som venter ved Hushjørnet. En liten, kaotisk kaffebar like ved universitetet i hovedstaden. Sosiologistudentene trives best i mindre rom. De to kvinnene pleier å møtes i kaffebaren etter siste forelesning eller etter endt arbeidsøkt, en lang studiedag over bøker og artikler og essays og avhandlinger.  
- Maria. Stopp!
Engelen er frustrert.
Stemmen hans mangler styrke.
Lydene, de intense lydene, alle tar sin plass, alle forstyrrer engelens forsøk på å formidle sitt budskap. Stillheten er et fortidens pust.Og teknologiens intense tilstedeværelse tar all oppmerksomhet bort fra de åndelige aktiviteter. Tekstmeldinger og digitale signaler fyker som torpedoer gjennom luften. Usynlige for menneskeheten, men følbare for himmelens budbringere.
Og Maria, hun vil ikke høre hva han har å si. Selvstendig, frigjort, på vei, i takt med sin egen vilje.
- Slutt å følge etter meg, sier hun bestemt, lavt, nesten uhørlig.
Men usikker likevel, for stemmen som hvisker til henne,
og lykkefølelsen, den merkelige lykkefølelsen som berører henne, nå, akkurat nå, på uanstendig, unevnelig vis, som en slags forelskelse, hemmelig og uutholdelig, stemmen som hvisker og lykkefølelsen er egentlig altoppslukende.
- Du er bare en fiksjon, sier hun. Litt høyere nå.
Et eldre par som passerer henne, senker farten, snur seg, de slutter å snakke.
De ser henne gå slik, den unge piken, som om hun er alene, men av en annen verden.
- Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud, sier engelen, raskt, intenst.
- Slutt å plage meg, sier Maria. Og stopper. Ansiktet vendt mot asfalten.
De to forelskede som står like ved, blir bekymret, kan vi hjelpe deg med noe, du unge kvinne?
- Engler finnes ikke, ikke Gud heller, slutt å plage meg, roper hun ut. Sint nå.
Maria er sint. Og fortvilet. Tar seg til pannen. Lukker øynene. Hodet hennes, hva er det med hodet hennes, alle de tankene, stemmene, lykken, hun holder på å bli gal.
- Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, sier engelen, hans misjon er å gi et budskap.
- Jeg kan ikke bli gravid nå, like før eksamen, jeg er jo alene, uansett, uten mann, hører du, engel, du som ikke finnes, hører du?
Gud ser. Alt.
Engelen tar et skritt nærmere henne. Maria faller på kne.
Stillheten er endelig til stede. Som en seier over all verdens lydmas.
To tilskuere, en mann og hans kjæreste, som ser Maria gå slik, kjenner en kraft i luften. De tar hverandre i hånden. Hardt.
Uten å vite vet de likevel hva som skjer. For håpløsheten forsvinner fra verden rundt dem. Håpløshetens tunge, tærende, bråkete byrde løftes bort fra deres liv.
Engelen legger hendene på Marias hode.
Hun kjenner dem.
De er.
- Men du finnes ikke, hvorfor skal jeg tro at du finnes? Hvorfor kjenner jeg dine hender?
Gud tar steget ned på jord.
- Nåden, Maria, den er din, og barnet er ditt, og mitt, sier Gud, med en engels stemme.
Og Maria gråter.
For byrden av nåden er mer enn hun kan bære.
Barnet hennes. Han vil dø. For alle. Ung og brennende, i frelsens ferd, hun vet jo det, hun vet, og hun minnes Dylans ord, hans bønn for sitt barn. Hun har hørt den sangen så mange, mange ganger, hun har lyttet og blitt berørt og rørt til tårer. If I fall along the way and can’t see another day, Lord, protect my child.
- Herre, sier hun, på kne, med mobiltelefonen i hånden,
hun vet at venninnen lurer på hva som skjer, for hun venter ved Hushjørnet, som vanlig, hun vente på vanens oppfyllelse, på at Maria skal komme og ta en kopp kaffe, sammen, slik som i går, ved enden av en dag.
- Herre, sier Maria, hun ber nå, gir seg over.
- Beskytt min sønn og vis min vei, for jeg er barn av min tid, jeg lever rikt og uavhengig og jeg vet ikke hva det vil si å tjene Gud. Herre, beskytt mitt barn.
Så forlater engelen henne. Men Gud blir ved hennes side.
Og de to forbipasserende som så, som hørte, som opplevde, går bort til Maria.
Hun sitter fremdeles på kne, med ansiktet i hendene, asfalten er våt, vårregnet faller, de går bort til henne, hjelper henne opp og idet Maria reiser seg, brytes stillheten av mobilens ringetone.

- Hei Elisabeth, jeg er på vei, sier Maria, og legger på. 

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og