Gå til hovedinnhold

BPM-koden, eller pay it forward

Klassekampen, I dag, 16.nov.
 BPM-koden, eller pay it forward
 «En av jentene får betalt per scoring, visste du det?»
Han kan ikke dy seg, faren til en spiller på laget, observasjonen må formidles videre. Treneren rister på hodet. Innsikten i hva som foregår på tribunen før og etter kamp, er ikke god nok, men hun kjenner til fenomenet. Foreldremisforståelsen kaller hun det. Eller BPM-koden, Betaling Per Mål.
BPM-koden er den gylne regels, eller nestekjærlighetens, eller gjensidighetsprinsippets, kontradiksjon. En fullvoksen, varmblodig mistolkning av lagspillets ånd. I egodyrkingens ytterste sone, privatsfæren, der oppdragelsen er omsluttet av rikdom, og oppveksten er innkapslet i den materielle kokong, avles barn uten indre motivasjon, personer in spe uten omtanke for samfunnets felleskap, eller lagets beste, de belønnes for å dyrke seg selv, og blir sommerfugler uten store nok vinger, ensporete insekter uten mening og misjon, forvirrede bier som ferdes i kollapsens bakgård, uten pollineringens kraft. BPM-koden er sprøytemiddelet som bedøver biens stedsans, eller var det barnas ansvarsfølelse. Og foreldremisforståelsen er en fremadstormende filosofi, forunderlig til stede i stadig flere samfunnslag og settinger:
Tiss i et reagensglass, fyll ut skjema, send inn til Folkehelsa. Alle jenter på 17 år mottar et brev fra Folkehelseinstituttet, en insisterende forespørsel om å delta i forskning på humant papillomavirus (HPV). Personopplysninger lagres som en kode, noen få autoriserte mennesker kan koble koden til kilden. Som takk mottar 17-åringen et gavekort i posten som kan innløses i to kinobilletter.
Flere skoler aksjonerer for å skape godt miljø blant sine elever, de kurser frem mobbefrie trivselsledere, barn som skal organisere lekegrupper i storefriminuttene, små ledere som belønnes for sin innsats; /fordi du er vennlig og respektfull mot alle andre elever og bruker tiden din på andres velferd/ skal du få et Trivselslederkort, en rabattordning som kan benyttes på ulike kulturaktiviteter i nærheten.
To elever i sjuende klasse leser egenkomponert og reflektert 17.mai-tale til forsamlingen, et pliktens og ærens oppdrag, intet behov for belønning. Men de får likevel to kinobilletter hver, til en samlet verdi av fire hundre kroner.
Pay it forward. Bokstavelig talt. Effektivt? Neppe. Undermineringeffekten er BPM-kodens kjipe konsekvens. Indre motivasjon forfaller, økonomisk doping øker, kravmentaliteten likeså.
Og når treneren ber ti-åringen satse på gjennombrudd mellom to forsvarere, for å klare å score, svarer hun:

«Ok, hva får jeg for det?»  

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og