Gå til hovedinnhold

BPM-koden, eller pay it forward

Klassekampen, I dag, 16.nov.
 BPM-koden, eller pay it forward
 «En av jentene får betalt per scoring, visste du det?»
Han kan ikke dy seg, faren til en spiller på laget, observasjonen må formidles videre. Treneren rister på hodet. Innsikten i hva som foregår på tribunen før og etter kamp, er ikke god nok, men hun kjenner til fenomenet. Foreldremisforståelsen kaller hun det. Eller BPM-koden, Betaling Per Mål.
BPM-koden er den gylne regels, eller nestekjærlighetens, eller gjensidighetsprinsippets, kontradiksjon. En fullvoksen, varmblodig mistolkning av lagspillets ånd. I egodyrkingens ytterste sone, privatsfæren, der oppdragelsen er omsluttet av rikdom, og oppveksten er innkapslet i den materielle kokong, avles barn uten indre motivasjon, personer in spe uten omtanke for samfunnets felleskap, eller lagets beste, de belønnes for å dyrke seg selv, og blir sommerfugler uten store nok vinger, ensporete insekter uten mening og misjon, forvirrede bier som ferdes i kollapsens bakgård, uten pollineringens kraft. BPM-koden er sprøytemiddelet som bedøver biens stedsans, eller var det barnas ansvarsfølelse. Og foreldremisforståelsen er en fremadstormende filosofi, forunderlig til stede i stadig flere samfunnslag og settinger:
Tiss i et reagensglass, fyll ut skjema, send inn til Folkehelsa. Alle jenter på 17 år mottar et brev fra Folkehelseinstituttet, en insisterende forespørsel om å delta i forskning på humant papillomavirus (HPV). Personopplysninger lagres som en kode, noen få autoriserte mennesker kan koble koden til kilden. Som takk mottar 17-åringen et gavekort i posten som kan innløses i to kinobilletter.
Flere skoler aksjonerer for å skape godt miljø blant sine elever, de kurser frem mobbefrie trivselsledere, barn som skal organisere lekegrupper i storefriminuttene, små ledere som belønnes for sin innsats; /fordi du er vennlig og respektfull mot alle andre elever og bruker tiden din på andres velferd/ skal du få et Trivselslederkort, en rabattordning som kan benyttes på ulike kulturaktiviteter i nærheten.
To elever i sjuende klasse leser egenkomponert og reflektert 17.mai-tale til forsamlingen, et pliktens og ærens oppdrag, intet behov for belønning. Men de får likevel to kinobilletter hver, til en samlet verdi av fire hundre kroner.
Pay it forward. Bokstavelig talt. Effektivt? Neppe. Undermineringeffekten er BPM-kodens kjipe konsekvens. Indre motivasjon forfaller, økonomisk doping øker, kravmentaliteten likeså.
Og når treneren ber ti-åringen satse på gjennombrudd mellom to forsvarere, for å klare å score, svarer hun:

«Ok, hva får jeg for det?»  

Populære innlegg fra denne bloggen

Veksten

«Jeg var motløs og på samme tid hovmodig, jeg var trett og enda rastløs.» Augustin. Jeg bekjenner. Bok to.   «Du må spise», sier faren. «Du går ikke på en eneste trening før du har begynt å spise igjen», sier han. Og hun hører. Ordene hans, stemmen hans, roen hans, styrken hans. Men innvendig er hun mørk. Alt lys er borte. For ingenting fungerer. Ingenting! Hun klarer ikke å score. Hun mister ballen. Hun blir fraløpt. Hun blir forbigått i forsvar. Hun er ikke lenger best. På kretslagssamling raser alt sammen. På kretslagssamling! Når hun skal vise seg frem, skinne, utføre det mesterlige, når hun skal være blant de beste, være så god at hun blir tatt ut til ny samling, til kretslagsspill i landsserien. Men alt svikter, alt. Teknisk, taktisk, mentalt, fysisk. Og blikkene. Det er noe med blikkene. Hvorfor ser de andre spillerne så unnvikende på henne? Når hun kommer hjem, kaster hun skoene i veggen, dropper bagen i entreen, slipper fra seg noen mørke ord, slamrer med døren inn til rom...

Siris sanne ord

Siris sanne ord Legers og professorers språk målbinder, tåkelegger og banaliserer. Siri Fuglem Berg er verdt å lese. http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat11/thread11484203/#post_11484203

En admirals tale

  Vanessa atalanta, sa Gud, det er ditt navn. Vanessa atalanta, hvisket jeg, trygg i hans favn.   Lydløse vingeslag er mitt fremste våpen, de ble gitt meg av Herren den gang ved urdåpen.   I skapelsens veldige akt fikk jeg min sømløse drakt, og min særegne kraft; stillhetens fremdrift.   Og livet lå vidstrakt for mitt øye, min sjel frydet seg. Jeg ropte: Til tjeneste, min far, hva kan jeg gjør for deg?   Han svarte: Reis nå, admiral, spre frø som Guds skrift! Fortell med all din ferd om naturens gunst, spre skjønnhet, behag, din skapers kunst!   Og jeg tok mine vinger fatt, jeg svevde i stillhet dag og natt, jeg landet på bjørkens sprukne hud, og på døende frukt var jeg Guds stillferdige bud, i en sommer, i en høst, drakk jeg sevje og gjær, og vitnet om den store Jeg Er, Jeg Er!