Gå til hovedinnhold

Uevighet

Litterær adventsluke 2013

Uevighet
Slutten er begynnelsen og listen er lang, særlig i desember, i mørkets korridor, der lysende lamper likner stjernene som døde underveis Uevighet Noen logger av og lar livet ligge og vente et sted i celleklumpens uhelbredelige sykelighet Som en verk i de diende bryst Barnet mitt, jeg sover ikke, jeg bare dør langsomt Uevighet Mens tangentene berøres av englenes tårer smyger Varsomme lyder seg ut av flygelet, og finner sin form i øregangene Lytt, barn, slik er Herrens ord til deg Uevighet Tårenes tangenter fanger solens glød som gjemte seg bak fjellet Du tryller, konge, dine fingre er diamanter i usynlighetens tjeneste og din byrde er syndens forlatelse og barnet ligger fremdeles på strå Som en evig seilas ved kjøkkenbordet, men bak blåner skjuler skatten seg Uevighet Du ser, regnbuen er ingen hemmelighet, slik lyder løftet: Aldri mer utslettelse, bare valg blant mengder av frihet og berøvelser av frihet Slutten er begynnelsen, og listen er lang, særlig i desember, i mørkets korridor, lenket til sykesengen ser du lysrørene flyte på himmelen Uevighet For de dør, lydbølgene, de dør idet håret rives av på videosnutter som aldri slutter, YouTube, akk, du lærdom som livet gir, lev og gi meg mer uvirkelighet i virkeligheten og smerten smyger seg gjennom det ovale vindu, fenestra vestibuli, og løfter sin tunge kropp over basis stapedis, stigbøylen, lydens ledsager mot tolkning, frekvens møter thalamus, fakta får klangens kraft og skriket tvinger seg frem Forbannelsen stopper aldri å forundre, de flykter, barna, brent av sol og sult og sinte menn med macheter I krig er intet fredelig tillat Uevighet Selv om løvetann vokser i øret Vekstens vilje er driftet av Gud og mesteren messer med forståelsen Tro, barn, bare tro, for i troen er tvilen, og hvilen, som du leter etter, ikke sant Hvilen er velmenende, mens noen logger av, de vil ikke finnes mer i scenerommet mellom tankene og tangentene og teknikkene og de dirrer av dissens Uevighet It’s snowing on my piano, igjen og igjen, dissens, og tårene, barnet mitt, de løsner fra englenes ansikt og blir glitter i blikket ditt, du er vakker, vesle pike, kjenn varmen i ilden bak ordene Bak ordene er neste fase, forståelsens problem, tolkningens dans på tangentene Uevighet Mens hjertet alltid vanker, vilt og hemningsløst, som etter løp og løft i Jesu føderom

Populære innlegg fra denne bloggen

Å kaste et år

Å kaste et år J eg kastet et år i søppeldunken i dag, fullt av tegn og ringer og streker og setninger og navn og tall og rosa og rødt og blått og svart, fullt av spor, levd liv, et år, 365 dager, med bare bein, sprikende tær i sanden, uten kloakklukt i nesen, eller med skjerf i halsen og støvler, og en barnehånd i min, som et skrik i motvind, eller synlig vitne til en vridning og rykende korsbånd på banen, og lyttende til en forsvarstale uten glød og glans og fornuft, eller i retrotilstand med armen mellom to mennesker i bevegelse og følelsen av komminutt dorsalt dislokert ekstraartikulær distal radiusfraktur, tverrgående, legestandens latinske betegnelser, språket utenfor språket, eller innenfor,  (takk, Cathrine) eller redd, sårbar, skjelvende blant alles synlige liv, uten inntekt, med utgift, som et halvspist eple noen gikk i fra, et sådant som ingen lenger vil ha, med en ode til gipsen i hodet, gleden over hjelpen, systemet
Legg inn en kommentar
Les mer

Lytt, du jord

  Mika Lytt, du jord Jakob, ditt opprør lukket min dør! Israel, din avgud er svikets brud!   Du skal spise, men ikke bli mett. Du skal sove, men alltid være trett. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Svar meg!   Nå stiger jeg ned, tar galskapen bort, fjerner din urett fra Jerusalems port!   Du skal så, men ikke høste. Du skal gråte, men ikke trøste. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Ve meg!   Se fjellene smelte og dalene revne! Ja, alt vil jeg velte, og for døden stevne!   Du skal herje, men ikke bli stor. Du skal føde, men ikke bli mor. Mitt folk, hva har jeg gjort deg? Frykt meg!   For urett er gjort, Gud er tatt bort. Smak min vrede; en jord uten glede!   Du skal senke sverd, og pløye din jord. Du skal forkaste krig, og lovsynge Guds ord. Mitt barn, hva krever Herren av deg? Følg meg!   Lytt, du jord. Ikke gråt og klag. Se, jeg har gitt deg en ny dag! Du skal ikke ofre, men gjøre rett. Du skal vandre med Gud,
Les mer

Last mitt skip, sønn

ESSAY   3.plass i essaykonkurransen arrangert av festivalen Kåkånomics 2019, i samarbeid med Klassekampen. Publisert på Harvest juni 2020 Last mitt skip, sønn Hva sier du? Regner det ustanselig? Stiger havet og fylles kjelleren med sjøvann? Men regnbuen, ser du den? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, egentlig. Kanskje med en kontoutskrift, så vet du at jeg mangler kapital. Eller med en bekjennelse, bare for å signalisere at jeg øyner håp, i Gud. Eller med en ørliten teknisk innføring i hvordan sette en venstre, høyre finte med overbevisende vekt på første forflytning, i en individuell aksjon i fase åtte på håndballbanen, for å vise at min hverdag er forseglet med organisert idrett. Eller kanskje begynner jeg med å vise et bilde av mitt hus, hvitmalt og vertikaldelt, og sier noe om at her, her bor min nære familie, de fem barna, mannen min, hunden og kattene. Nei. Jeg begynner ikke slik. Jeg begynner med en bønn. En bønn i ord. En flyt av setninger og
Legg inn en kommentar
Les mer